Har lært både mannen, svigermor og svigerinnen en lekse
Hvor er middagen min, Siri? Jeg spør deg, hvor er maten?!
Jeg orket ikke engang snu hodet mot mannen min. Jeg satt ytterst på sofaen og vugget det lille bylten, hvorfra det kom lav grynting.
Kristian, vær stille, hvisket jeg. Hun har endelig sovnet! Jeg har vært på helsestasjonen halve dagen, så til apoteket, etterpå…
Jeg bryr meg ikke hvor du har vært! Mannen kom inn i stuen uten å ta av seg jakken. Jeg jobber, jeg forsørger både deg og barnet!
Når jeg kommer hjem, vil jeg ha en rykende varm suppe på bordet, ikke det sure trynet ditt og denne evige gråten.
Hva har du gjort hele dagen egentlig?
Jeg har tatt vare på datteren din, sa jeg og så opp på ham. Hun har fått utslett i ansiktet igjen.
Legene skjønner ingenting, så jeg måtte finne kremer selv.
Har du i det hele tatt spurt hvordan hun har det?
Hvorfor skal jeg det? Skriker hun, er hun i live. Du er moren, det er din jobb å fikse sånt.
Din viktigste plikt er å sørge for min trivsel. Hvorfor tror du jeg giftet meg?
For å spise ferdigmat og ikke få sove om natta?
Du giftet deg fordi det var lettvint for deg, svarte jeg kort. Og jeg giftet meg fordi alle rundt maste: “Nå er det på tide, Siri.”
Vel, dette er «på tide».
Kristian laget en grimase, gikk bort til vogna i hjørnet og sparket hardt til hjulet.
Vogna rullet inn i kommoden.
Datteren i armene mine våknet med en fortvilt hyl og begynte å gråte uhåndterlig.
Få henne til å tie! ropte Kristian. Ellers vet jeg ikke hva jeg gjør.
Bare for ett år siden var livet mitt helt annerledes.
Jeg var den jenta folk snudde seg etter på gata: alltid pene klær, smart, egne planer for hver eneste helg.
Kristian virket som drømmeprinsen: kjekk, målbevisst, alltid viljesterk.
Vi slo opp og ble sammen igjen flere ganger, dramatiske scener med sjalusi og raske forsoninger.
Da han fridde, nølte jeg, men foreldrene mine presset på.
Siri, hvor lenge skal du gå og vase rundt? sa mamma, mens hun sendte over rømmegrøt. Du er syvogtyve.
Kristian er en stabil fyr fra en bra familie. Dere skal jo kjøpe leilighet. Og barn, har du tenkt på om noen gir deg et glass vann når du blir gammel?
Mamma, jeg vil heller jobbe. Jeg har akkurat fått nytt prosjekt.
Jobb er bare småtteri, kom pappa inn over avisen. En kvinne uten familie er som et tre uten røtter. Du visner uten å merke det.
Kristian elsker deg, og folk må lære seg å leve sammen slik er det for alle.
Jeg gav opp. Jeg viste den svakheten jeg skulle huske på hver våken natt senere.
Bryllupet var flott, leiligheten med boliglån, graviditeten kom som lyn fra klar himmel.
Alt gikk for fort. Jeg fikk aldri vært kone før jeg plutselig bare var et «kar» for et barn.
Jeg gledet meg til sønn. Jeg forestilte meg oss på fotballbanen, hvor han lignet på meg rolig og reflektert.
Men på ultralyd sa de: «Det blir jente.» Og noe knakk inni meg.
Fødselen var et mareritt. Komplikasjoner, drypp, uendelige korridorer av sprit og håpløshet.
Da jeg endelig kom hjem, følte jeg meg som en limt vase med feil biter.
Jeg så på det lille vesenet i sengen og følte bare kjedsom irritasjon.
Hvorfor skriker hun hele tiden? spurte jeg mamma, som hadde kommet for å «hjelpe».
Kolikk, vennen min, hold ut. Vi har alle holdt ut. Du får også holde ut. Hun er sulten.
Hun vil ikke ha! Alt gjør vondt, mamma!
Da gir du henne feil. Du må prøve hardere. Du er mor nå, glem hva du selv vil, det finnes bare det som må til.
Kristian fralå seg ansvaret. De to første ukene later han som far, så ga han opp.
Han ble irritert over babylukten, irriterte seg over rotet, men mest over at jeg ikke lenger var hans personlige hushjelp.
***
Mamma ringte, sto Kristian på kjøkkenet mens jeg prøvde å koke suppe med én hånd og vugge datteren med den andre. Hun sier at Mette igjen gråter.
Mette, Kristians søster, er tre år eldre enn ham. Gift i fem år uten barn.
Hver gang hun så noe jeg postet om datteren, fikk hun et sammenbrudd.
Hva skal jeg gjøre? Unnskylde at jeg fikk barn? Jeg la fra meg øsa.
Du må være mer beskjeden. Mamma sier du skryter av at du er mor, og gjør det for å provosere.
Dessuten, mamma mener du er en dårlig husmor. Det er støv på listene, Siri.
Mammaen din har ikke vært her på to uker, Kristian. Hvordan vet hun noe om støv?
Hun kjenner sånt! Kristian slo hånden ned i bordet. Og hun har rett. Se på deg selv. Morgenkåpen er flekkete, røde øyne.
Du har blitt som ei bondekjerring.
Hvis du hjalp litt til, hadde det kanskje sett annerledes ut. Bare én gang om du tok henne på natten…
Jeg jobber! ropte han. Fatter du det? Jeg drar inn pengene her.
Du skal ta deg av hjem og barn.
Forresten, på lørdag drar vi til dine foreldre på hytta. De sier hun trenger frisk luft. Mine kommer også.
Jeg orker ikke på hytta. Det er kaldt, det er dårlig vann til å vaske henne, moren din og mammaen min skal bare hviske bak ryggen min.
Det er ikke mitt problem. Foreldrene har bestemt da blir det sånn. Du pakker før åtte, ingen syting.
***
På hytta ble alt enda verre. Foreldrene mine, stolte over barnebarnet, tok henne rett ut av hendene mine.
Siri, du holder henne feil! brølte mamma fra hagen. Hold hodet! Herregud, du kan da ikke svøpe sånn? Gi meg henne.
La meg være, snappet jeg og forsvant til enden av hagen.
Kristian overså både meg og datteren. Han skravlet med svigerfar om bilreparasjon, og slengte bare på mer bensin da svigermor pirket til meg.
Uff, Siri, hva er det hun har på kinnene? Utslett igjen? Passer du ikke på? Du spiser sikkert noe feil.
Om Mette hadde fått barn, hadde hun børstet vekk støvet fra barnevogna. Hun er jo så ryddig…
Jammen la Mette få barn, da! Hvor vanskelig kan det være? svarte jeg skarpt.
Svigermor Ingrid la hånden dramatisk til brystet.
Kristian! Hørte du det? Hun mobber søsterens ulykke!
Kristian spratt bort til meg, grep meg hardt i albuen.
Si unnskyld til mamma. Nå.
Slipp, det gjør vondt!
Si unnskyld, sa jeg! Nå har du blitt for høy på pæra.
Mine foreldre sto like ved, men pappa bare gryntet:
Siri, ikke vær frekk mot svigermoren din. Kristian har rett vis respekt.
Der og da skjønte jeg: jeg står alene. Alle er imot meg mannen min, foreldrene mine som synes fasade er viktigere enn min lykke, svigermor som regelrett saboterer for oss.
***
Krisen kom en uke etter vi kom hjem fra hytta.
Datteren plagdes med magen, jeg hadde ikke sovet på to døgn.
Endelig sovnet hun tungt, og jeg sank ned på gulvet på kjøkkenet og lukket øynene.
Ytterdøra gikk opp. Kristian var hjemme fra jobb, og hadde dårlige nerver.
Hvorfor står det søppelposer i gangen? ropte han i stedet for å hilse.
Jeg svarte ikke. Hadde ikke krefter igjen.
Jeg spør deg! Han sparket til foten min på vei inn. Reis deg opp, ta det ut. Nå.
Ta det ut selv, hvisket jeg. Jeg orker ikke mer. Ryggen verker, jeg vil bare ha en time søvn. Bare én time, Kristian. Vær så snill.
Å, orker du ikke?! Han grep meg i morgenkåpekragen og dro meg opp.
Stoffet revnet.
Se på henne, prinsessen er utslitt. Andre kvinner føder fem barn, jobber på gård, men du kollapser.
Datteren våknet og begynte å gråte igjen. Kristian, rasende, stormet inn.
Igjen! Den skrikinga! Han bøyde seg over senga og ristet den hardt. Holder du aldri kjeft!?
Barnet hikstet av skrekk.
Jeg løp inn og dyttet ham unna.
Ikke rør henne! Hold deg unna henne!
Hun har ødelagt livet mitt! Kristian slo ut og traff meg i ansiktet.
Jeg falt mot veggen og traff hodet mot skapet.
Det ble mørkt for øynene. Men verst var at Kristian ikke stanset.
Han gikk bort til sengen og knep babyen hardt i det lille benet.
Jenta hylte slik jeg aldri hadde hørt.
Noe løsnet inni meg. All selvmedlidenhet, tretthet, fremmedgjøring forsvant på et øyeblikk.
Bare sinne var igjen.
Jeg grep en tung porselensfigur fra hylla enda en av svigermors teite gaver og trådte frem.
En gang til, freste jeg, løftet hånden En gang til du rører henne, så knuser jeg skallen din.
Ut.
Kristian ble stående.
Skal du true meg? Du bor i min leilighet!
Leiligheten er kjøpt mens vi var gift, jeg snakket sakte og tydelig. Lånet har vi nedbetalt med mine fødselspenger og dine bonuser, og foreldrene mine hjalp oss. Halvparten er min.
Men nå bryr jeg meg ikke. Gå, før jeg ringer politiet og anmelder vold.
Du har slått både meg og datteren din, Kristian. Jeg har merker etter deg i ansiktet. Det blir blåmerker på henne også.
Du får sikkert ikke fengsel, men livet ditt blir ødelagt. Du kan fortsette å jobbe for advokater resten av livet.
Jeg gikk ut og ringte politiet.
***
Det tok tid å rydde opp. Kristian fikk med seg både mor og søster de ringte og sendte stygge meldinger, men jeg svarte ikke, bare blokkerte dem.
Da foreldrene mine kom for å «forsone», slapp jeg dem ikke engang inn.
Enten tar dere mitt parti, eller så glem hvor jeg bor.
Svigersønnen deres har slått barnebarnet ditt. Er det greit for dere, har vi ikke noe mer å snakke om.
Pappa stotret, mamma gråt, men da de så blåmerket på barnebarnets bein, ble de tause.
Ingen kan forsvare vold mot en baby.
Jeg nøyde meg ikke bare med skilsmisse, jeg dro til jobben til Kristian.
Rolig, stille, med en mappe dokumenter.
Lagde ikke scene, men viste sjefen bekjent av pappa opptak hjemmefra. Kristian kjøpte selv babykameraet før fødselen.
Alt var på video også den grusomme episoden.
Kristian fikk «glede av å si opp selv». Firmaet satte ære i ryddighet og ville unngå skandale.
Da svigermor hørte at sønnen mistet jobben, ble hun liggende med blodtrykk. Mette ble plutselig taus av frykt for at jeg skulle offentliggjøre videoen vi hadde mange felles bekjente.
***
Nå bor jeg i ro og fred. Ja, pengene strekker ikke alltid til, men jeg klager ikke.
Kristian frasa seg sin del av leiligheten mot at det gikk til barnebidrag, det passet meg utmerket.
Hans familie later som om vi ikke finnes, faren besøker ikke datteren.
Og til nye kvinner sier Kristian at han aldri har vært gift.
