Det hender bare sånn, noen ganger…
Sofia og Pål gledet seg sånn til lille Emil skulle komme. Men svangerskapet ble tungt, og Emil ble født altfor tidlig. Han lå i kuvøse lenge, mange av organene var ikke utviklet nok. Respirator. To operasjoner. Netthinneløsning. To ganger fikk foreldrene komme for å ta farvel. Men Emil overlevde likevel.
Men det viste seg raskt at han nesten ikke så, og at han knapt kunne høre. Fysisk utvikling kom seg litt etter litt Emil satte seg opp, tok etter en leke, etter hvert begynte han å gå langs møbler. Men utviklingen ellers mentalt sto liksom helt stille.
Foreldrene håpet lenge. De kjempet sammen en stund, men så ble Pål plutselig bare borte, litt etter litt. Da sto Sofia igjen alene og fortsatte kampen. Hun fant en ordning, og da Emil var tre og et halvt, fikk han høreimplantater. Nå kunne han høre, i hvert fall etter forholdene, men det hjalp ikke på utviklingen ellers. Mange timer hos spesialpedagog, logoped, psykolog, og andre eksperter uten at det førte noe sted. Sofia kom flere ganger til meg sammen med Emil.
Jeg foreslo stadig nye ting kanskje vi kan prøve det? Eller det? Hun prøvde. Ingenting hjalp. De fleste dagene satt Emil stille i lekegrinden og snurret på noe, banket det i gulvet, bet seg selv eller noe annet. Av og til hylte han på én tone. Andre ganger mer variert. Sofia var sikker på at Emil kjente henne igjen, at han kalte på henne på sitt rare vis og at han elsket når hun klødde ham på ryggen og beina.
Til slutt sa en eldre psykiater til henne: «Hvilken diagnose skal det egentlig bli? Han er jo som en grønnsak. Ta en avgjørelse enten lever du livet ditt og overlater ham til et hjem, eller så tar du deg av ham hjemme. Er det egentlig noen mening i å håpe på noen stor fremgang, eller å legge ditt eget liv dødt?» Det var det mest direkte noen hadde sagt til Sofia. Etter hvert ga hun Emil plass i en spesialbarnehage, og begynte å jobbe igjen.
En stund senere kjøpte hun motorsykkel hun hadde alltid drømt om det. Det var deilig å kjøre ut av byen på tur med andre motorsykkelentusiaster, bare motorbrølet overdøvet alle vonde tanker og uro. Pål betalte barnebidrag alt brukte hun på helgehjelp til Emil. For hvis man orket ulydene hans, var han egentlig ikke vanskelig å passe.
En dag sa en av motorkameratene, Lars: «Du, jeg tror jeg har fått skikkelig sansen for deg. Det er noe spesielt interessant og tragisk over deg.» «Kom, jeg skal vise deg,» svarte Sofia. Han trodde hun inviterte ham hjem til sengs, men hun viste ham Emil. Akkurat da holdt Emil på med sin rare hyling og ga merkelige lyder, kanskje kjente han igjen mamma eller bare reagerte på en fremmed. «Oi, dæven!» utbrøt Lars. «Hva trodde du egentlig?» svarte Sofia.
Etter hvert begynte de å bo sammen. Lars holdt seg unna Emil det hadde de avtalt. Det passet Sofia utmerket. Senere sa Lars: «Skal vi lage en unge?» Sofia svarte kjapt: «Hva hvis det blir en til som Emil?» Lars sa ingenting på nesten et år, men så tok han mot til seg igjen. Og så ble lille Henrik født denne gangen var alt heldigvis normalt. Lars foreslo: «Skal vi nå flytte Emil på institusjon, når vi har en frisk unge?» Sofia svarte tørt: «Da kan jeg heller flytte deg.» Da roet Lars seg med én gang.
Da Henrik var ni måneder, oppdaget han Emil i lekegrinda. Han ble straks veldig fascinert. Lars syntes det var skummelt han mente det var farlig å la dem være sammen. Men Lars var enten på jobb eller på veien, mens Sofia lot Henrik krabbe bort. Da Henrik var der, skjedde det noe rart Emil sluttet å hyle og virket nesten lyttende. Henrik begynte å vise Emil leker, hvordan de skulle brukes, og han brettet ut Emils fingre for å få ham til å gripe.
En helg var Lars syk og måtte være hjemme. Han så hvordan Henrik stabbet rundt, pratet og pekte, og hvordan Emil fulgte etter ham, som om han var knyttet til lillebror. Fram til da hadde Emil alltid sittet stille i hjørnet sitt. Lars ble livredd og krevde at Sofia skulle «skjerme sønnen vår fra den idioten, eller aldri slippe dem av syne». Sofia pekte stumt mot døra. Lars ble helt satt ut, men de ble venner igjen til slutt.
Senere kom Sofia til meg. «Vet du, han er en trestokk, men jeg elsker ham likevel», sa hun plutselig. «Forferdelig, ikke sant?» «Det er helt normalt å elske barnet sitt uansett», sa jeg rolig. «Nei, jeg snakket faktisk om Lars», svarte Sofia. «Er det egentlig farlig for Henrik å være med Emil, hva syns du?» Jeg mente at Henrik klart var den som styrte leken dem imellom, men at de selvsagt måtte passes på. Slik ble det.
Da Henrik var halvannet år, lærte han Emil å stable klosser etter størrelse. Henrik pratet i setninger, sang sanger, viste barnerim «Så gjorde reven så». «Er han et vidunderbarn, eller? Lars sier jeg må spørre deg han er så stolt at han sprekker, for de andre ungene sier jo nesten ingenting ennå», lo Sofia. «Det er nok fordi han har Emil», foreslo jeg. «Ikke alle på ett og et halvt får mulighet til å være motor for andres utvikling.» «Akkurat! Det skal jeg si til trestokken.»
Man måtte nesten le «grønnsaken», «trestokken», kvinnen med motorsykkel, og et vidunderbarn. Etter pottetrening brukte Henrik et halvt år på å lære Emil det samme. Mating, drikke av kopp, kle av og på seg dette ble neste «oppgave», som Sofia ga til Henrik.
Da Henrik var tre og et halvt, ville han vite: «Hva er det egentlig med Emil?» «Først og fremst: Han ser ikke», svarte Sofia. «Jo, det gjør han», protesterte Henrik. «Bare dårlig. Sånn ser han, men sånn ikke. Og mest når lyset er sånn som den lampen på badet». Øyelegen fikk nesten hakeslepp da en treåring forklarte brorens synsproblemer, men hørte alles forklaringer, bestilte undersøkelser, og ga Emil medisiner og spesialbriller.
Barnehagen var et mareritt for Henrik. «Han skulle vært på skolen! Så smart er han, og han vet best om alt», sa en irritert barnehagelærer. Jeg var sterkt imot tidlig skolestart og mente Henrik burde gå på kurs og fortsette å hjelpe Emil. Lars sa overraskende at han var enig «La gutten slippe den tullete barnehagen da. Har du lagt merke til at Emil ikke har hylt på snart et år?»
Ytterligere et halvt år senere, sa Emil sine første ord: «Mamma, pappa, Henrik, gi, drikke, og mjau-mjau». Guttene begynte på skole samtidig. Henrik var bekymret: «Hvordan skal Emil klare seg uten meg? Er det flinke folk på spesialskolen? Kommer de til å forstå ham?» Hver dag i femte klasse nå gjør Henrik først lekser sammen med Emil før sine egne.
Emil snakker i korte setninger, kan lese og bruke PC. Han elsker å hjelpe til med matlaging og husarbeid (Henrik eller mammaen dirigerer), og å sitte på benken utenfor blokka og bare lytte, se og kjenne på luktene. Han kjenner alle naboer, hilser alltid. Han elsker å forme ting med plastelina, bygge og demontere konstruksjoner.
Men aller mest elsker han når hele familien kjører motorsykkel på småveiene utenfor Oslo han bakpå hos mammaen sin, Henrik med pappa, og alle skriker de ut i vinden sammen…
