Slik kan livet være
Eirik var et barn foreldrene hans hadde ventet lenge på. Men svangerskapet ble vanskelig, og gutten kom til verden for tidlig. Han lå i kuvøse. Mange av organsystemene hans var ikke fullstendig utviklet. Respirator. To operasjoner. Netthinneløsning.
To ganger fikk foreldrene komme og ta farvel. Men Eirik overlevde.
Ganske raskt viste det seg likevel at han nesten ikke så og nesten ikke hørte. Den fysiske utviklingen kom seg gradvis Eirik satt selv, tok leker, begynte å gå langs møbler. Den mentale utviklingen derimot, kom ikke videre.
Først hadde foreldrene fortsatt et håp de kjempet sammen, men etter hvert forsvant far litt stille ut av hverdagen, mens moren fortsatte å kjempe alene.
Hun fant en plass da Eirik var tre og et halvt år fikk han avanserte høreapparater. Nå kunne han i det minste høre, men utviklingen sto fortsatt stille. Utallige timer med spesialpedagoger, logopeder, psykologer og andre fagfolk. Moren, Ingrid, kom mange ganger til meg med Eirik.
Jeg foreslo: Hva om vi prøver dette? Eller dette, eller kanskje det? Moren var villig til å prøve alt. Ingenting hjalp. Stort sett satt Eirik stille i lekegrinden og snurret på en leke. Banket den i gulvet. Beit seg selv i hånden og på andre ting. Noen ganger lagde han en monoton lyd, andre ganger var det mer varierende. Ingrid mente han kjente henne igjen, at han kalte på henne med en spesiell lyd, og at han elsket når hun klødde ham på ryggen og beina.
Til slutt, en eldre psykiater sa: «Hva slags diagnose trenger du her? Gåendes grønnsak. Ta en avgjørelse og lev videre. Enten overlater du omsorgen, eller så tar du vare på ham nå kan du det. Det gir ikke mening å håpe på noe gjennombrudd. Ikke grav deg selv ned ved siden av lekegrinda hans.» Det var den eneste som hadde våget å si det rett ut. Ingrid lot Eirik begynne i en spesialbarnehage og gikk tilbake på jobb.
Etter en stund kjøpte hun seg motorsykkel det hadde hun alltid drømt om. Nå kjører hun rundt i Oslos gater eller ut på landet med likemenn når motoren brøler, glemmer hun alle bekymringer. Barnefar betaler barnebidrag, og Ingrid bruker dem på helgevakter det er egentlig ikke så krevende å passe Eirik, om man bare vender seg til lydene hans. Senere sa en motorsykkelkamerat: «Ingrid, jeg har virkelig falt for deg det er noe spesielt, noe tragisk spennende ved deg.»
«Bli med, så skal jeg vise deg,» sa Ingrid.
Han smilte, trodde hun inviterte ham hjem til seg. Hun viste ham Eirik. Akkurat da var Eirik våken og laget varierende lyder kanskje hadde han kjent igjen moren, eller kanskje han var litt usikker på den fremmede.
«Oi, søren!» sa motorsykkelkameraten.
«Hva hadde du sett for deg da?» svarte Ingrid.
Etter hvert flyttet han Lars inn, i tillegg til at de fortsatt kjørte sammen. Lars holdt seg unna Eirik (avtale på forhånd), og det ønsket Ingrid også. Senere sa Lars: «Skal vi lage et barn sammen?» Ingrid svarte tvert: «Og hvis det blir som Eirik, hva da?» Lars ble stille i nesten ett år, men så spurte han på nytt.
Slik kom Martin til verden. En frisk og rask gutt. Lars sa: «Kanskje vi nå kan sette Eirik på en institusjon? Vi har jo en frisk sønn.» «Jeg sender heller deg på institusjon,» svarte Ingrid. Lars trakk seg fort: «Jeg bare spurte » Martin oppdaget Eirik da han begynte å krabbe ni måneder gammel.
Han ble straks veldig nysgjerrig. Lars var redd og sint: «Ikke la Martin komme for nær ham, det kan være farlig.» Men Lars var stort sett på jobben eller ute og kjørte, så Ingrid lot dem være sammen. Når Martin var i nærheten, sluttet Eirik å hyle, og det virket som han lyttet og ventet. Martin tok med leker, viste hvordan man lekte, brettet hendene til Eirik om nødvendig.
En gang ble Lars syk og måtte holde seg hjemme hele helgen. Han fikk se hvordan Martin tuslet ustøtt rundt i leiligheten og snakket med oppfordrende stemme, mens Eirik fulgte ham, rom etter rom før hadde Eirik bare sittet i et hjørne. Lars ble rasende og krevde: «Hold min sønn unna din tulling, eller se til ham hele tiden.» Ingrid pekte bare på døra.
Han ble redd. De ble enige. Ingrid kom til meg:
«Han er jo skikkelig enkel, men jeg elsker ham,» sa hun. «Er det ikke fælt?»
«Det er naturlig,» sa jeg. «Å elske sitt barn uansett »
«Jeg mener faktisk Lars,» presiserte Ingrid. «Men er Eirik farlig for Martin, hva mener du?»
Etter mitt syn leder Martin an i leken deres, men man må passe på. Det ble løsningen.
Da Martin var halvannet år lærte han Eirik å bygge rangler og stableklosser. Og han snakket i setninger, sang barnesanger og viste «Bake kake søte» og «Kråka satt på taket.» «Er Martin et geni eller?» spurte Ingrid. «Lars er stolt som en hane; vennene hans har unger som bare sier mamma-pappa i den alderen.»
«Det er nok takket være Eirik,» foreslo jeg. «Ikke alle barn får dra med seg et annet barn slik i utviklingen.»
«Ja!» smilte Ingrid. «Det skal jeg si til det tømmerstokken med øyne.»
For en gjeng, tenkte jeg en gående grønnsak, en tømmerstokk med øyne, en motorsykkelkjørende kvinne og et vidunderbarn. Etter pottetreningen brukte Martin et halvt år på å få inn broren sin. Å lære Eirik å spise, å drikke fra kopp, å kle på og av seg det fikk Martin ansvar for av Ingrid.
Da Martin var tre og et halvt, spurte han rett ut: «Hva er det egentlig med Eirik?»
«Han ser ingenting »
«Jo, han ser. Bare dårlig. Ser noe, men ikke alt. Og lyset spiller inn. Best ser han det på badet under lampa,» forklarte Martin.
Øyelegen ble ganske overrasket av å få forklart Eiriks syn vha. en treåring, men noterte alt, sendte Eirik til videre undersøkelse, og til slutt ble det anbefalt spesiell behandling og avanserte briller.
I barnehagen gikk det dårlig for Martin. «Han burde jo vært på skolen! Så smart han er!» sa en oppgitt pedagog. «Han er altfor langt foran de andre.»
Jeg satte ned foten mot tidlig skolestart: la Martin drive med aktiviteter og passe på Eirik. Lars sa faktisk ja, og sa til Ingrid: «La ham være hjemme til skolestart, hva skal han egentlig i den der dumme barnehagen? Og har du lagt merke til at Eirik snart ikke hyler lenger?»
Et halvt år senere sa Eirik: «Mamma, pappa, Martin, give, drikke, mjau-mjau.» Guttene begynte på skole sammen. Martin var veldig bekymret: Hvordan skal det gå for Eirik uten meg? Er de flinke på spesialskolen? Vil de forstå ham? Fortsatt, i femte klasse, gjør Martin alltid lekser sammen med Eirik før sine egne.
Eirik snakker i enkle setninger. Han leser selv og bruker data. Han liker å lage mat, holde det rent (Martin og mamma dirigerer), og sitte ute på benken og lytte, lukte, kjenne på verden. Han kjenner alle naboene, og hilser alltid. Han elsker å bygge med klosser og leire.
Men det beste han vet i hele verden er når hele familien kjører ut av byen på motorsykler han med mamma, Martin med pappa, og alle roper til vinden, sammen En sommerdag lå de alle fire i gresset i parken. Eirik lo iherdig mens han famlet etter stemmen til Martin, som leste for ham med stor innlevelse. Lars satt stille og bare kikket; han visste ikke lenger hvem som lærte mest av hvem. Ingrid lå med hendene bak hodet og så opp mot en blå himmel.
«Vet du, mamma,» hvisket Martin plutselig. «Jeg tror Eirik egentlig kan alt mulig. Han bare bruker det på en annen måte.»
Ingrid smilte, strakte seg forsiktig bort og fanget Eiriks hånd. Eirik holdt hardt i hånden hennes, som om han visste at nettopp dette øyeblikket var viktig.
«Noen ganger,» sa Ingrid lavt, «fins det bare én vei videre. Vi har gått den sammen.»
Martin lente hodet mot Eiriks skulder. «Brødre for alltid,» sa han.
Gresset begynte å dufte enda sterkere, og Eirik lo igjen den lyden lo seg varm inn i alles hjerter. Kanskje var ikke livet slik noen hadde sett for seg. Men der, i varmen, i det grønne, var det mer enn nok.
