Slektninger fra bygda har kommet på besøk for å tilbringe en uke fem stykker i vår lille ettromsleilighet. Jeg tar imot dem dekket i grønne prikker «liksom vannkopper».
Lørdagsmorgenen min starter ikke med kaffe, men med et telefonanrop. På skjermen blinker det bekymringsfullt: «Tante Bergljot».
Ingrid, vi kommer nå! stemmen til tante er så høy og energisk at vekkerklokken min blir overflødig. Vi er allerede på vei, og i morgen tidlig er vi hos dere! Ville overraske dere litt: se hovedstaden og besøke dere. Vi er jo familie!
Jeg setter meg opp i senga og prøver å forstå hva jeg akkurat har hørt. Det mest skremmende ordet var «vi».
Hvem er egentlig «vi», tante Bergljot? spør jeg forsiktig, mens jeg sparker til mannen min under dyna for å få ham til å våkne fort.
Å, hvem ellers! Jeg, onkel Olav, Sigrid med mannen og barnebarnet vårt. Slapp av, vi er ikke kravstore vi trenger bare et sted å sove, ellers skal vi tusle rundt i byen hele dagen!
Fem mennesker. Pluss oss to. I vår ettromsleilighet på trettitre kvadratmeter, der ledig plass kun finnes på dørmatta og den smale stripen mellom sofaen og TV-en.
Jeg avslutter samtalen i stillhet og ser på mannen min. I blikket hans kan jeg lese ren, udiskutabel frykt og en hemmelig drøm om å flykte fra landet eller i det minste «gå for å kjøpe brød» og ikke komme tilbake før om sju dager.
Naivitet kan være verre enn tyveri
Med det samme slår minnene fra forrige besøk inn tre år siden, da de var «bare» tre. Den uka glemmer jeg ikke med det første. Onkel Olav røyka på balkongen, drysset aske rett ned i blomsterpottene. «Bare å gjødsle,» ropte han muntert. Tante Bergljot sto klemt inn i det knøttlille kjøkkenet mitt og skulle lære meg å koke fårikål: «Slik kutter ingen, la meg vise deg.» Jeg og mannen min sov på en luftmadrass som var flat som en pannekake om morgenen, mens gjestene suverent tok sofaen.
Og nå er de fem. Sigrid og mannen hennes høylytte og energiske, og deres sønn Emil en sjuåring med vilje av stål som tolker «ikke lov» som en utfordring.
Vi må si nei, erklærer mannen min og stirrer i taket.
Hvordan da? sukker jeg. De sitter allerede på toget. Skal jeg si «dra hjem igjen»? Du vet jo hvordan tante Bergljot er det blir lange taler om familie, om hvordan hun har passet meg som liten, og om vår «byforfengelighet». Hele bygda vil vite at jeg ikke slapp familien inn, og mamma vil ikke kunne vise seg blant naboene.
Når diplomati ikke hjelper
Vi sitter på kjøkkenet og drikker kaffe. Diskuterer løsninger, men alt virker umulig. Å leie en bolig til dem er ikke mulig bilen vår måtte fikses, og lommeboka er allerede flat. Flytte ut selv og la dem bo her? Hvem har plass til oss en hel uke? Ikke åpne døra? Da hamrer de til de får hjelp fra brannvesenet.
Så slår det meg: Vi trenger en grunn ingen kan argumentere mot. Noe selv de vil holde seg unna.
Vannkopper, hvisker jeg.
Hæ? skjønner ikke mannen min.
Vannkopper. Karantene. For voksne: høy feber, arr, risiko for komplikasjoner.
Mannen min er skeptisk:
Men hvis de har hatt det før?
Tante Bergljot og onkel Olav har aldri hatt det, hørte jeg mamma si før. Sigrid vet jeg ikke, men ingen risikerer å ta med barn inn til smitte.
Grønn kamuflasje
Vi har fire timer før toget kommer. Jeg finner frem en gammel flaske grønn desinfeksjonsmiddel fra medisinboksen.
Ta rikelig, befaler jeg, og peker på ansiktet. Panne, kinn, hals, hender. Jo verre, jo bedre!
Mannen min klarer så vidt å holde latteren tilbake mens han prikker meg med grønne flekker. I speilet ser jeg ut som et levende fargelegging-ark fra barneskolen. For å toppe det hele tar jeg på meg en gammel slåbrok, surrer skjerf rundt halsen og lar håret stå til alle kanter.
Hva med meg? spør mannen min.
Du er bare smittebærer. Gåendes inkubator. Det er enda skumlere, sier jeg.
Vi øver på historien: jeg ble syk i går, har nesten førti i feber, legen har vært her og innført streng karantene på grunn av mutert virus.
«Men kanskje bare innom på kaffe?»
Dørklokka ringer på slaget. Budene roterer utenfor, stemmer og vesker skramler, og Emil sutrer allerede. Jeg spiller døende svane, mens mannen min åpner døra på gløtt og sperrer inngangen.
Svigersønn! Hvorfor hentet dere oss ikke? onkel Olav prøver allerede å presse seg inn.
Stopp! sier mannen min bestemt. Dere kan ikke komme inn. Vi har krise her.
Så går jeg ut i gangen, slepende på tøflene, holder meg til veggen, og puster tungt.
Hei alle sammen hveser jeg. Beklager Jeg har vannkopper. Kraftig utgave. Legen sier det smitter bare gjennom lufta.
Fullstendig stillhet i trappeoppgangen. Fem par øyne stirrer på mine grønne utslett.
Vannkopper?! Sigrid trekker sønnen tett inntil seg og rygger unna. I trettiårsalderen?!
Dårlig immunforsvar klager jeg. Feber risiko for komplikasjoner
Jeg ser hvordan tante Bergljot kjemper med ønsket om gratis opphold og frykten for sykdom.
Olav, hadde du vannkopper?
Nei eller kanskje ikke onkel Olav beveger seg allerede mot heisen.
Jeg har ikke hatt det! roper Sigrid. Kom, mamma, vi drar på hotell!
Og mannen din? mistenksomt kikker tante Bergljot på mannen min.
Jeg er neste, sier han med et tappert sukk. Sover jo i samme seng, så det er nok bare et spørsmål om tid.
Det holder. Tanken på å dele en ettroms med to smittebærere kurerer besøksgleden på sekundet.
God bedring, mumler onkel Olav og trykker på heisknappen. Vi tar med oss matgavene, får bruk for det på hotellet.
Heisen lukker dørene, og med den forsvinner vesker, norgesglass og vårt problem.
Problem løst
Vi lukker døren. Mannen min glir nedover veggen av latter. Jeg ser meg selv i speilet og bryter sammen i latter jeg også.
De fant hotell på et blunk. De hadde penger det viser seg bare at det er lettere å bo gratis hvis man kan. To dager senere ringer mamma:
Ingrid, hvorfor sa du ingenting? Tante Bergljot sier du ser ut som en ertekake og nesten er dau!
Holder på å få det bedre, mamma, sier jeg muntert. Mirakler skjer.
Jeg fortalte ikke sannheten. Det er bedre å tenke jeg har dårlig immunforsvar enn dårlig oppdragelse.
Grønnfargen er borte nå, og helga tilbringer vi sammen i ro, med pizza på døra og hvert eneste lille frie hjørne av vår lille, men igjen fredelige leilighet.
