Vet du hva som skjedde her om dagen? Jeg må bare fortelle deg, du kommer til å le! Plutselig ringer tanta mi, Ragnhild, fra Hemsedal. Det er lørdag morgen, og jeg ligger og drømmer om en rolig helg, men på skjermen lyser det: “Tante Ragnhild”.
«Ingrid, vennen, gjør deg klar!» skråler hun med den stemmen sin som kunne vekket hele nabolaget. «Vi har satt oss på toget, er hos dere i Oslo i morgen tidlig! Skal hilse på dere, se hovedstaden litt. Vi er jo familie!»
Jeg ble bare sittende på sengekanten, helt fortumlet. Det verste i hele den meldinga var det «vi».
«Hvem er egentlig vi, tante Ragnhild?» spør jeg forsiktig, mens jeg gir Jan, mannen min, et diskret spark under dyna så han våkner.
«Ja, hvem ellers? Jeg, onkel Bjørn, Solveig og mannen hennes, og lille Mathias! Men slapp av, vi er ikke krevende vi trenger bare et sted å sove, resten av tiden skal vi ut og oppleve byen!»
Fem stykker, pluss meg og Jan. I vår knøttlille ettroms på Torshov, på 33 kvadrat. Ledig plass? Tja, kanskje matten i gangen og stripen mellom sofaen og TV-en.
Jeg la bare fra meg mobilen og så på Jan. Han så ut som han vurderte å flykte landet eller i hvert fall dra “ut for å kjøpe brød” og være borte i en uke.
Takk for sist, liksom
Plutselig husket jeg forrige gang de var på besøk for tre år siden. De var bare tre da, men jeg har fortsatt mareritt om den uka. Onkel Bjørn satt på balkongen og røyka sigarer og rista asken rett i plantene mine mens han sa: «Det gjør bare godt, det». Tante Ragnhild sto midt i det bittelille kjøkkenet mitt og lærte meg å lage fårikål: «Nei, Ingrid, sånn skjærer du feil, la meg vise!» Og vi sov på en luftmadrass, som var tom for luft hver natt, mens gjestene breiet seg på sofaen.
Nå er de altså fem. Solveig og mannen hennes er høyrøstede og livlige, og poden deres, Mathias, på sju, tror “ikke lov” er synonymt med “gjør det!”.
«Vi må si nei,» mumler Jan, og stirrer opp i taket.
«Hvordan, da?» sukker jeg. «De er allerede på toget. Skal vi si “snudd og gå hjem”? Du vet jo hvordan tante Ragnhild er da blir det snakk om familie, at hun passet meg da jeg var liten, at vi er blitt så fine på det her i byen. Og så snakker hele Hemsedal om hvor fæl jeg er, og mamma får vondt i magen av bare tanken.»
Når diplomati er håpløst
Vi satt og drakk kaffe på kjøkkenet og prøvde å tenke kreativt, men alt virket like håpløst. Leie hotellrom til dem? Etter reparasjon på bilen er det tomt i lommeboka. La dem bo hos oss og selv rømme til venner for en uke? Null sjans, hvem har plass til oss to? Ikke åpne døra? De hadde hamret på til brannvesenet kom.
Og så fikk jeg en idé. Jeg måtte ha en unnskyldning ingen kunne argumentere mot. Noe folk virkelig skygger unna.
«Vannkopper», hvisket jeg.
«Hva?» Jan så på meg som om jeg hadde blitt gal.
«Vannkopper. Karantene. For voksne er det visstnok skikkelig farlig: høy feber og arr.»
Jan var skeptisk. «Men, hva om de har hatt det?»
«Tante Ragnhild og onkel Bjørn har helt sikkert ikke hatt det. Mamma har fortalt det mange ganger. Solveig vet jeg ikke, men de gidder ikke ta sjansen, ikke med ungen.»
Grønn sminke og Oscar-innsats
Det var fire timer igjen til toget kom, og jeg stormet til apotekboksen og fant en gammel flaske med grønn fargestift. «Mal på!» kommanderte jeg og stakk fram ansiktet. «I panna, på kinnene, halsen, armene jo jævligere, jo bedre!»
Jan klarte nesten ikke å holde seg for latter mens han satt digre grønne prikker overalt. I speilet lignet jeg en veldig syk påskehare. Jeg tok på meg den slitne morgenkåpa, surret et skjerf rundt halsen og gned ut håret for ekstra effekt.
«Hva med meg da?» spurte Jan.
«Du har vært eksponert. Du er bare inkubatortid, og det er verre!»
Vi øvde på leksa: jeg ble syk i går kveld, feber opp mot førti, legen har vært her, sa streng karantene og veldig smittsom variant.
Blir det te da?
Presis på minuttet kom det banking på døra. Bagasjen dundret i trappa, Solveig og mannen hennes pratet i munnen på hverandre, og lille Mathias sutra lavt. Jeg haltet ut i gangen som en døende svane, mens Jan åpnet døra akkurat nok til å dekke døråpningen.
«Jan! Skulle ikke du møte oss?» ropte onkel Bjørn.
«Stopp! Ikke gå inn,» sa Jan med alvorlig røst. «Vi har fått et skikkelig problem.»
Og der dukker jeg opp, subbende i tøflene, holder meg til veggen og puster tungt.
«Hei dere», piper jeg med svak stemme. «Beklager så mye. Jeg har fått vannkopper skikkelig alvorlig. Legen sier det smitter til og med gjennom luftekanalen.»
Helt stille i gangen. Alle stirret forskrekket på mine grønne prikker.
«Vannkopper?» utbryter Solveig og trer instinktivt lille Mathias bak seg. «I din alder?!»
«Immunforsvaret er elendig feber og bivirkninger», jamrer jeg.
Jeg kunne se inne i hodet til tante Ragnhild at kampen mellom å bo gratis og frykten for sykdom raste.
«Bjørn, har du hatt det?»
«Jeg tror ikke det…» Onkel Bjørn tok allerede et hakk bakover mot heisen.
«Ikke jeg heller!» ropte Solveig. «Mamma, vi må heller ta inn på hotell!»
«Men mannen din da?» Tante Ragnhild myste mot Jan.
«Han nærmer seg neste runde,» svarte Jan dystert. «Vi deler seng, så det kommer.»
Det var nok. Å dele en liten leilighet med smittefare gjorde visst inntrykk.
«God bedring,» grynta onkel Bjørn og trykket på heisknappen. «Vi tar med oss bringebærsyltetøyet, får bruk for det på hotellet.»
Heisen forsvant. Med seg tok de både krukker, kaker og vårt problem.
Fred i heimen
Vi lukket døra og Jan sank sammen langs veggen, totalt i latterkrampe. Jeg fikk se meg selv i speilet og brøt ut jeg også.
De fant hotellrom utrolig kjapt, gitt. Penger hadde de tydeligvis, men hvorfor bruke sine egne, når de kan bo gratis hos oss?
Et par dager senere ringer mamma: «Ingrid, hvorfor har du ikke sagt noe? Tante Ragnhild sier du ligger grønnspraglete og halvdød!»
«Åh, det går overraskende raskt fremover nå, mamma!» svarte jeg blidt. «Norsk helsevesen, vet du!»
Jeg fortalte aldri sannheten. Det er lettere å late som om jeg har et svakt immunforsvar enn et dårlig hjerte.
Grønnfargen forsvant, og resten av helga koste Jan og jeg oss med pizza og full stillhet, og nøt vårt lille krypinn akkurat slik vi liker det.
