Mine gode venner, Erik og Ingrid, bodde ved sjøen, slik det var vanlig noen steder før i tiden. Forrige sommer dro ekteparet til en dåp hvor Erik skulle være fadder. Etter seremonien i kirken, ble det som sedvanlig arrangert en fest. Der traff de fadderens besteforeldre, gamle folk fra fjordene. Gjennom hele kvelden klarte ikke besteforeldrene å skjule sin begeistring over barnebarnets valg av fadder. I deres øyne var Erik den snilleste og beste mannen de kunne tenke seg å ha i familien.
Ekstra mye la de vekt på at Ingrid og hennes ektemann hadde slått seg ned ved havet.
For en fantastisk fadder vi har bestemor kunne knapt vært lykkeligere. Og han bor ved sjøen tenk så herlig! Nå har vi noen å besøke ved kysten. Vi trenger jo ikke å leie hytte lenger. Familie er jo det beste! Så utrolig fint, Erik, vi er så glade for å være i slekt med deg!
Hvem skulle vel trodd at fadderens bestemor var så tro mot sitt ord? Bare noen uker senere dukket de opp. Fadderens far, Johannes, hadde riktignok ringt Erik på forhånd og spurt om foreldrene kunne komme og bo tre eller fire netter. Etter litt drøfting hjemme bestemte Ingrid og mannen seg for å ta imot dem. Det føltes ikke riktig å si nei. Men det var midt i høysesongen, og både Erik og Ingrid jobbet hver dag så det passet svært dårlig med gjester. Ingrid måtte til og med ta fri fra arbeidet for å ta ordentlig vare på dem.
De kom, bodde noen dager, nøt sol og strand, og med vennlige ord pakket de sammen og dro videre.
Etterpå, når de tenkte over det hele, hadde Ingrid bestemt seg for at neste gang måtte hun si nei, dersom slekta plutselig fant på å spre sin glede igjen med et besøk. Leiligheten deres var jo liten, bare to rom, og når gode venner og fadderbarn kom da var det koselig. Men venners foreldre ble i meste laget, særlig midt i turistsesongen når man burde spare på pengene til vinteren.
Da jeg hørte om dette, var det én ting som forundret meg. Vennenes foreldre, folk godt over seksti, med voksne barn og barnebarn, hadde opplevd det meste. Hva lå bak? Var dette en slags anledning for å benytte slektens bekjentskaper og få gratis opphold ved havet?
Jeg tror nok de hadde det i tankene og de lovet endatil å komme tilbakeDa Ingrid og Erik satt sammen på terrassen den siste kvelden, så de ut over havet som glødet i et mildt, gyllent lys. De lo litt av alle de små episodene som hadde oppstått under besøket, og kjente både lettelse og varme.
«Kanskje det ikke handlet om gratis ferie eller enkel glede,» sa Ingrid og lente seg mot Erik. «Kanskje det bare var et ønske om å være nær, om å kjenne på at slekt kan komme og gå som bølgenenoen ganger litt voldsomme, men alltid med godvilje.»
Erik nikket. «I det minste har vi lært at våre grenser betyr noe, men at det også betyr noe for dem å se oss, kjenne oss, og være en del av det vi har her ved sjøen.»
Så satt de stille en stund, og lyttet til måkene og suset fra vannet, og tenkte at familienstor eller liten, nær eller fjernhar sitt eget tidevann, sine egne strømmer, som av og til trenger en havn.
Neste dag kom en liten hilsen fra fadderens besteforeldre: et postkort med et bilde av fjorden, og en enkelt setning skrevet med krokete bokstaver: «Takk for at vi fikk være nær dere, og havet.»
Ingrid smilte. Hun visste at hun ville si nei neste gang, om det trengtes. Men hun visste også at hun aldri ville angre på dette besøket, på denne sommeren da grenser ble kjent, men hjertet var stort nok til å slippe noen inn.
