Er jeg da virkelig alene? svarte jeg, Nei, dere tuller, jeg har en stor familie!
Tematiske suvenirer
Ingrid hadde bodd alene noen år i et lite hus nederst i bygda. Når hun hørte slike bemerkninger, fikk hun alltid lyst til å le:
Er jeg da virkelig alene? svarte jeg, Nei, dere skjønner ingenting, jeg har en stor familie!
Bygdadamene smilte skeivt og nikket, mens de bak ryggen hennes utvekslet blikk og snurret pekefingeren ved tinningen, som for å si “sær dame, familie, ja visst, uten mann, uten barn, kun seg selv og dyra…”.
Disse dyrene kalte jeg familien min. Og jeg brydde meg ikke det grann om bygdefolkets mening. Man skulle liksom bare ha dyr for nytte, kyr og høner, kanskje en hund til å passe på og en katt til å ta mus.
Men jeg hadde fem katter og fire hunder. Og tro det eller ei alle bodde inne sammen med meg, slett ikke ute på gårdsplassen. Akkurat det mente naboene var galskap.
Bygdas folk snakket seg imellom, for de visste det var bortkastet å forsøke omvende “hun rare”; hun bare lo:
Nei, dere, gata har gjort sitt. Nå har vi det godt i hus, alle sammen.
Fem år tidligere hadde jeg mistet både mannen min og sønnen vår på én dag. De kom ikke hjem fra fisketuren; en trailer kjørte over i motsatt kjørefelt på E6.
Da jeg etter hvert kom til meg selv igjen, orket jeg ikke lenger bo i leiligheten hvor alt minnet om dem jeg elsket. De samme gatene, de samme butikkene, de samme medlidende blikkene. Så da et halvt år hadde gått, solgte jeg alt og kjøpte meg et gammelt hus i utkanten av en liten norsk bygd, flyttet inn sammen med katten mi, Trulte.
Om sommeren stelte jeg grønnsakhagen, mens jeg om vinteren jobbet på næringskafeen i bygdas sentrum.
Resten av dyrene kom til meg etter hvert, på forskjellige måter. Noen fant jeg på stasjonen, noen fulgte med meg hjem fra kafeen, på jakt etter mat og varme.
Slik fikk jeg meg en stor familie et fellesskap av sjeler, fleste slitne og ensomme, men snart huset i kjærlighet de hadde savnet. Og jeg hadde varme og mat til alle, selv om det ikke alltid gikk lett.
Jeg visste jeg ikke kunne fortsette å ta til meg nye dyr for alltid. Nok var egentlig nok, sa jeg til meg selv, gang på gang.
Så kom mars. Etter en uke med sol kom ny kulde sammen med sur vind og store snøbyger, folk hastet hjem bak skjerf og hetter, veiene var nesten tomme sent på dagen.
Jeg skyndte meg mot sju-bussen, siste avgang for kvelden hjem til bygda. Med handleposer fulle av mat til både to- og firbente, og resten av middagen fra kafeen tung i hånda, bar jeg alt hjemover.
Mens jeg gikk der og lovet meg selv ikke å ta til meg flere, så kjente jeg plutselig at hjertet dro meg i en annen retning, og snudde hodet bare ti meter fra bussholdeplassen.
Der under en benk lå ei bikkje. Hun så rett på meg, blikket var nesten tomt, som gjennom glass. Hun lå stille, nærmest nedbrutt, og snøen hadde dekket henne godt. Folk skyndte seg forbi, pakket inn i skjerfene, ingen så ut til å legge merke til henne.
Det var som om hele brystet strammet seg. Jeg glemte alt om bussen og egne begrensinger. Kastet fra meg posene og krøp inn under benken. Hunden blunka langsomt.
Takk og lov, du lever! pustet jeg, Kom, vennen, reis deg nå…
Hun rørte seg knapt, gjorde ikke motstand da jeg dro henne ut likegyldig, som om hun hadde gitt opp.
Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn på ventesalen på stasjonen med både poser og hund i armene.
I hjørnet satt jeg og begynte å gni hennes frosne, tynne kropp varm mellom hendene.
Kom igjen nå, vi må komme oss hjem, du blir den femte hunden vår, for å få det jevnt, småpratet jeg.
Jeg fant en karbonade i posen, tilbød henne. Først ville hun ikke, men da hun begynte å tine opp, vurderte hun nok at livet kanskje ikke var så ille, og tok imot.
En time senere sto vi med tommelen ute ved E6, for bussen hadde for lengst kjørt. Jeg laget et provisorisk halsbånd og band av beltet mitt, selv om hunden, som jeg døpte Tindra, gikk loja tett inntil beinet mitt uten å prøve å stikke av.
Ti minutter senere hadde vi usannsynlig flaks, for en bil stoppet og jeg fikk skyss hjem.
Takk, tusen takk! Jeg skal ha henne på fanget, hun griser ikke, pratet jeg i vei.
Det går fint, svarte sjåføren, la henne sitte på setet. Hun er jo ikke akkurat lita…
Men Tindra trykket seg fortsatt tett inntil meg, ja hun lå i armkroken min hele veien.
Det er bare… vi holder varmen sånn, smilte jeg.
Han nikket, sa ikke mer, men skrudde opp varmen i bilen. Jeg klemte Tindra og så ut av vinduet på snøflakene i lyset fra lyktene. Det var helt stille i bilen. Sjåføren så iblant bort på profilen min og hunden. Han gjennomskuet nok greia at denne hunden var ny for meg, reddet inn i varmen. Jeg kjente meg sliten, men rolig og glad.
Han kjørte oss helt til huset og gikk ut for å hjelpe med posene. Så mye snø var det at han måtte dytte opp porten med skulderen. Den gamle hengslen knakk nesten av.
Ikke bry deg, det er på tide å fikse, sukket jeg.
Fra huset strømmet det plutselig ut et kor av bjeff og mjau. Jeg åpnet døra, og hele familien veltet ut i snøen.
Savnet dere meg? Nå er vi hjemme, og jeg drar ikke noen steder. Se, nå har vi fått en til i flokken!
Tindra gjemte seg bak beina mine, usikker. Hundene mine sniffet på henne og på posene sjåføren fortsatt bar.
Men kjære, hvorfor står vi her ute? Kom inn da, hvis du ikke er redd for storfamilien. Har du lyst på en kopp te?
Han bar inn posene men ville ikke komme inn:
Det er seint, jeg må videre. Pass på flokken din, de har ventet på deg lenge…
Neste dag, nærmere lunsj, hørte jeg plutselig banking på tunet. Jeg tok på meg jakka og gikk ut og der sto sjåføren fra i går ved porten, med verktøykassa på bakken.
God dag! Jeg var jo den som ødela porten din i går. Må vel fikse det. Jeg heter forresten Pål, og du?
Ingrid…
Hele den firbeinte flokken var straks borte og snuste på Pål der han sto på huk og klappet dem.
Ingrid, ikke frys, gå inn. Jeg er straks ferdig, sier aldri nei til te. Det står forresten en bløtkake i bilen, og noen kjøttboller til din store familie.
Hva lærte jeg? At varme og omsorg, selv om den deles med mange, aldri tar slutt. Hjelpsomhet og et åpent hjerte bygger de sterkeste familier også de du velger selv.
