Ingen av dem. Jeg vil ikke fly noensteds med din datter! Jeg klarer ikke lenger å late som om dette er greit for meg.
Det kverner i magen av den «store, glade familien» som bare lever på min tålmodighet. På min tålmodighet!
Hva foreslår du da? spurte Einar med et smalt blikk. Skilsmisse? På grunn av ferie? Snakker du seriøst?
Ikke på grunn av ferien, Einar. På grunn av at du aldri hører meg. Aldri vil du forstå.
For deg er Eline hellig. Og vi med Mikkel er bare en bagatell.
På søndag kom Sissel, som vanlig, inn i stua med bøtte og moppe kaoset hadde igjen tatt over som et uvirkelig stormvær. Hun hadde ikke satt foten i rommet siden Eline dro.
Sissel åpnet hånden, og kluten slo mot bordet.
Prinsesse, fnuste hun mens hun stirret på en plakat av et koreansk popband på veggen. Hvordan kan et lite barn være så rotete?!
Ta deg i det, i det minste rydd opp etter deg!
For tre år siden flyttet Sissel inn hos Einar sammen med Mikkel. Trettiseks måneder mellom henne og stebarnet gikk som en krig. De hatet hverandre, men skjulte de ekte følelsene for faren og ektemannen.
Nesten to timer ryddet Sissel Eline sitt rom, så gikk hun ut i gangen og dyttet døren til den minste rommet en smal, lang rektangulær kasse.
Vinduet vendte mot nord, så det var alltid mørkt der, selv på dagen. En uttrekkbar sofa sto der, for en vanlig dobbeltseng ville ikke fått plass.
Mikkel, elleve år gammel, klaget aldri. Han var en stille gutt, vant til å ta det som ble servert. Det irriterte Sissel ekstra mye.
Hun trengte ikke å gjøre noe ekstra i Mikkels rom; hun feide bare støvet og tørket gulvet han holdt selv orden ganske greit.
Mamma, hva holder du på med? kom stemmen fra kjøkkenet. Vannet har kokt over.
Sissel pustet ut, tørket raskt gulvet i gangen, helte skittent vann i toalettet og gikk for å lage te.
Einar satt ved bordet, med nesen ned i laptopen.
Sett deg, Siss, sa han uten å løfte hodet. Jeg ser på alternativer. Spania eller Italia?
I Italia er det sikkert sol, tror jeg.
Sissel helte seg en kopp kaffe. Mikkel var ferdig med frokosten, takket, og sprang bort fra bordet.
Sissel bestemte seg: nok er nok!
Einar, vi må snakke.
Han så endelig opp fra skjermen.
Hvorfor den såre tonen? Hva har skjedd? Har Mikkel fått nok en dårlig karakter?
Nei. Det handler ikke om Mikkel. Eller ja, litt også om ham. Jeg snakker om ferie.
Ja? Jeg ser på hoteller. Det er en flott femstjerners i Sandefjord, med et enormt vannpark som Eline vil elske. Mikkel også.
Bare når hun nevnte Eline, krøp Sissel sammen.
Einar, stemmen vaklet. Jeg tenkte Kanskje vi kan fly med vår egen familie denne gangen?
Einar rynket pannen, forvirret.
Hva mener du? Hvor skal vi? Vi har ikke invitert noen naboer.
Jeg mener uten Eline. Bare oss. Du, jeg og Mikkel.
Et stillhet fylte rommet. Einar lukket sakte laptopen.
Siss, Eline har ferie, hun venter på turen. Vi pleier alltid å reise sammen. Det er en tradisjon.
Hva betyr «vår egen familie»? Er ikke datteren min også min familie?
Tradisjoner kan endres om man vil. Vi har vært gift i tre år, og aldri har vi vært på ferie alle tre sammen. Hun er alltid med!
Jeg er sliten, Einar. Jeg vil bare slappe av med min egen lille flokk, uten å måtte ta hensyn til hva datteren din vil eller hvilken rom hun skal ha.
Einar begynte å heve stemmen.
Eline er en del av min familie. Du visste det da du giftet deg med meg.
Jeg visste det! Men jeg visste ikke at hun skulle bli så mange! ropte Sissel. Hun bor i en annen by, har mor, skole og venner.
Hvorfor må hver vår ferie dreie seg rundt henne?
Fordi jeg er faren hennes. Jeg ser henne sjelden. Ferie er den eneste tiden vi kan snakke ordentlig.
Og meg?! brøt Sissel. Og Mikkel? Er vi bare rekvisitter for deres samtaler? Tjenere?
Mikkel er alltid i en evig bakgård. Rommet hans er halvparten så stort som hennes, selv om han bor her permanent!
Der snakker du om rommet igjen, mumlet Einar. Vi har lukket den saken. Dette er huset fra barndommen min, rommet var mitt, så ble det hennes.
Så min sønn har ikke rett til et eget rom?!
Einar sukket, reiste seg og gikk bort til henne.
Greit. Ro deg ned. Jeg har hørt deg. Du er sliten, jobben er en rot, nervene Du vil ha din egen flokk så få den.
Sissel stanset. Hadde hun virkelig nådd ham?
Mener du dette alvorlig?
Ja, hvis det er så tungt for deg, la oss prøve. En gang. Uten Eline.
Sissel snudde seg, lente hodet mot magen hans og skjulte et lurt smil. En liten, men søt seier.
***
Hele dagen fløt Sissel som en fjær. På jobben kom rapportene av seg selv, den strenge regnskapsføreren virket som en vennlig dame, og den tunge regnet utenfor føltes som en lun vårregn.
Om kvelden, mens hun lagde middag, summet telefonen en melding fra Einar.
«Sjekk alternativer. Jeg liker den andre, har spa.»
Tre lenker fulgte.
Sissel tørket hendene på et kjøkkenhåndkle, låste opp skjermen. Første link ble klikket.
Alle sidene hadde et skilt: «Ingen barn».
Hun forsto først ikke, men så leste hun mer: Disse hotellene tar ikke inn barn, kun voksne.
Hun leste meldingen igjen. Kanskje en feil?
Hun ringte Einar. Han svarte med motorlyd i bakgrunnen han var på vei hjem.
«Hva tenker du? Den andre er best, sier du? De har et topp steakhouse.»
«Einar» sa Sissel, mens hun sank ned på en krakk. «Hvorfor er hotellene 18+?»
«Hvorfor? Du sa jo selv i går: «Jeg vil ha min egen familie, sliten av barn». Jeg tenkte bare: La oss gjøre noe romantisk, som vi gikk glipp av.»
«Mikkel kan du sende til bestemor, Eline blir hos mor. Så får vi hvile som ekte folk.»
«Einar, du forstår ikke,» sa hun sakte. «Jeg ville ikke helt uten barn. Jeg ville uten Eline.»
En pause hang i luften.
«Uten Eline? Men Mikkel med?»
«Selvfølgelig! Hvor skulle jeg sette ham? Mor har høyt blodtrykk, kan ikke ha ham i to uker.»
«Stopp. La oss gå steg for steg. Du foreslo å reise med «vår egen familie». Jeg trodde du ville ha romantikk. Det viser seg du vil kaste bort min datter fra ferien.»
«Ikke kaste bort! hoppet Sissel opp og løp rundt i det trange kjøkkenet. Bare en gang: jeg, du og Mikkel.»
Hva er så kriminelt i det? Vi bor sammen! Vi er en egen familie, Einar!
«Og Eline?»
«Hun bor et annet sted! Einar, jeg er så såret! Mikkel får alltid de små rollene. Jeg vil at han skal føle seg viktig, at ferien er hans også, ikke bare hennes!»
«Da er det sånn,» avbrøt han. «Hør på meg, Siss. Jeg vil aldri dele barn i sorter.»
«Første sort er din Mikkel, fordi han bor her. Andre sort er min Eline, fordi hun…»
«Jeg deler ikke!»
«Du gjør det. Du foreslår at jeg tar med min sønn, og sier til min datter:»
«Beklager, kjære, du passer ikke inn i vårt perfekte bilde, bli hjemme.»
«Hva med «Tante Siss vil ikke se deg»?»
«Hvorfor så grovt? Vi kan si at vi manglet penger til reisen»
«Jeg vil ikke lyve for henne. Jeg vil heller ikke være en luring.»
Einar ble stille, så fortsatte han.
«Kort sagt. Jeg gir deg et ultimatum. Enten flyr vi alle fire jeg, du, Mikkel og Eline, som alltid. Eller vi flyr kun to, uten barn. En tredje mulighet hvor ett barn soler seg mens det andre sitter i en støvete by, finnes ikke.»
«Men Einar»
«Det er slutten. Jeg er på vei hjem. Samtalen er over.»
Einar la på. Sissel kastet telefonen på bordet. Den gled over benken og traff brødskuffen med et klikk.
Hvor irriterende! Hvis de drar bare to, blir Mikkel igjen i den kvelende byen med bestemor som gir ham grøt med klumper og tvinger ham til å lese klassikere høyt. Hvis de drar alle sammen igjen. Eline får alltid den beste plass i bilen, får isen først, og Einar roper: «Du må ikke brenne deg», «Vil du ha vann?». Mikkel kryper bak i bilen som en hale.
***
Einar kom tilbake, de spiste i stillhet. Einar brøt plutselig inn i samtalen om ferien.
«Hva sier du, skal vi bestille den med vannpark? satte han seg ved bordet, åpnet laptopen. For fire personer. To rom, barn i ett, oss i det andre.»
«Einar, ropte Siss lavt.»
«Hva?»
«Ikke bestill.»
Han frøs. Øynene hans hevet seg sakte.
«Hva betyr «ikke bestill»? Begynner du igjen?»
Sissel, jeg sa: enten alle eller ingen
«Jeg hørte ditt ultimatum,» avbrøt hun. «Du sa: med to, eller bare vi to.»
«Ja?»
«Jeg søker skilsmisse»
«Ikke tull. Er du gal? Jeg elsker både Mikkel og deg og»
«Elsker,» nikket Sissel. «Som en komfortabel sofa. Men når sofaen ikke lenger får plass i rommet med pianoset ditt, kaster du den bort!»
«Siss, stopp dramatikken! Jeg forstår ikke hva som starter»
Hun gikk bort til vinduet, satt i et par minutter i stillhet, så sa hun.
«Vet du, jeg tror jeg faktisk vil gå til skilsmisse.»
Einar humret og slo laptopen med et høyt smell.
«Vel, så vær så. Ødelegge familien over barnas sjalusi, en veldig voksen avgjørelse.»
«Hvem vil du være for? Med et barn i en leilighet? Tenk deg!»
«Jeg tror,» svarte Siss, uten å snu seg. «Jeg tenker på å bo i en liten hybel, men vite at det er vårt hjem. At sønnen min kan sove i en ordentlig seng, ikke i en liten krypkrok som far Karlo bruker.»
«Og at vi ikke hele tiden må konkurrere med en jente om det som rettmessig er vårt.»
«Vi klarer oss selv, Einar»
Gulvet knirket i gangen kanskje Mikkel overhørte.
Sissel hadde egentlig ikke så mye tid igjen. Skilsmisse var en grav, fattigdom, ensomhet, en sønn som nettopp hadde lært å svømme. Men hun kunne ikke lenger akseptere sin plass. Hvor lenge?
«Vi snakker i morgen,» sa Einar, reiste seg. «Jeg skal sove. Du tenker, tenk grundig, Siss. Du er så sint på fett.»
Han gikk ut, lukket døren til soverommet med et dempet smell, og Siss ble stående på kjøkkenet. Eline skulle komme om en uke, kaste klær i stua, le høyt og avbryte alt ved bordet, mens Einar så på henne med en beundring Siss aldri fikk.
«Nei,» hvisket hun. «Jeg holder ikke ut lenger.»
Hun åpnet bank-appen, så på saldoen sparingen var liten, men nok til depositum for en leilighet og første måned.
Hun steg stille ut av rommet og gikk mot soverommet. I morgen var en hard dag pakking, samtaler med sønnen, jakt på bolig.
Hun trengte virkelig en pause.
***
Til tross for Einars bleke protester, endte Siss med å skille seg.
Hun hadde håpet at Einar ville vende tilbake, innse at hun forsvant, og droppe den eldre datteren, men miraklet kom aldri.
Umiddelbart etter skilsmissen sluttet både Siss og Mikkel å eksistere for Einar. Han ringte ikke, skrev ikke, og besøkte dem aldri igjen.
Siss tenker av og til tilbake. Kanskje hun skulle ha holdt ut? Med egne hender hadde hun brutt lykken
