Da rytterne nærmet seg, løftet hunden hodet og så på dem med øyne fulle av smerte, så jentas hjerte hoppet over et slag og tårene presset på.
Mari la grimen på hesten og førte den ut av boksen. Hun strammet tømmene i gangen i stallen og så beundrende på hoppa.
Svart som natten, med fire jevne hvite sokker på de slanke beina, var Valdres drømmen for mange ryttere.
Hun tok børsten og begynte å stelle hesten, uten å glemme å skryte av den. Valdres trippet nervøst, kastet med hodet og lyttet.
Mari klappet hesten vennlig på halsen, uten å forstå hva som var galt:
— Hva er det, Vesla? Hva plager deg?
— Snakker du til hesten? spurte stallkaren som kom bort.
— Onkel Vemund, den oppfører seg rart i dag, sa Mari og fortsatte å stryke den blanke halsen. — Den kom hit for en måned siden, og aldri før har den vært slik.
— Noe urolig, bemerket den eldre mannen og så erfarent på hoppa. — For et prakt!
— Og den har et fantastisk gemytt, la Mari til. — Den er feilfri ridd, jeg skjønner fortsatt ikke hvordan den forrige eieren kunne skille seg av med en slik hest.
— Da må det være en skjult feil, sa Vemund tankefullt.
— Den har ingen feil! forsvarte Mari straks favoritten.
Valdres ristet på hodet, som om den bekreftet ordene.
— Jøss, den ble fornærmet, smilte Vemund og gikk videre.
Etter å ha salet Valdres, førte Mari den ut av stallen. Hoppa lyttet oppmerksomt til omgivelsene og så mistenksomt mot veien der skogen lå.
— Der skal vi i dag, sa Mari da hun så hvor hesten så. — På ridebanen oppfører du deg bra, nå skal du bli kjent med naturen vår.
Mari svingte seg opp i salen, tok tøylene og styrte hesten mot skogen.
Denne junimorgenen var det ennå ikke blitt trykkende varmt, og det var deilig å ri i kjøligheten. Valdres gikk lydig dit rytteren styrte. Innimellom stoppet den og lyttet nøye til skogens lyder.
Mari satte hesten i trav og fulgte stien hun alltid hadde ridd på Gran.
Hun husket hvordan hennes egen hest for to måneder siden hadde fått en dyster diagnose, og hun måtte skilles fra den trofaste vennen. Den ble sendt til en gård på landet, der luften var renere og hosteanfallene sjeldnere.
Til konkurranser trengte hun en hest, og sammen med treneren hadde hun lett etter et passende dyr. Letingen endte den dagen Mari så Valdres i en av Oslos rideklubber, og etter en prøveridning forsto hun at dette var hesten.
Hesten var feilfri ridd og hadde et godt sinn. Rideklubben bevilget penger, og Valdres skiftet hjem.
Nå, mens hun tenkte på kjøpet, husket Mari hvor rart den forrige eieren hadde oppført seg. Hun hadde hastet med handelen, som om hun ville bli kvitt Valdres så fort som mulig.
Hva hadde skjedd? Hvorfor solgte eieren en så praktfull hest?
Valdres stoppet brått. Mari rakk så vidt å holde seg i salen, så oppslukt var hun i tankene. Hoppa stod stille, og uansett hvor mye rytteren prøvde å spore den, rørte den seg ikke.
— Hvorfor vil du ikke gå fremover?
Valdres fnyste stille og ble stående. Den dreide litt på hodet og så til høyre.
Mari så i samme retning, men så bare gress og trær. Hva kunne ha fanget hestens oppmerksomhet?
— Vil du dit? Mari slakket på tøylene og lot Valdres velge vei. — Som du vil.
Valdres svingte av stien og skrittet i den retningen det kom en svak piping, som Mari snart også hørte.
Hesten stanset ved en bjørk. På bakken stod en eske, holdt nede med tykke greiner. Fra esken kom piping.
Mari hoppet raskt av hesten. Hun fjernet greinene, åpnet esken. Inni lå tre kattunger som så vidt hadde åpnet øynene. De pep ynkelig og ropte på mammaen som de var blitt revet fra på så grusomt vis.
Mari kjente en bølge av harme stige i seg:
— Hvordan kan noen være så grusom?! Hun løftet esken og gikk bort til hesten. — Vesla, fort hjem!
*****
— Utrolig! utbrøt Irene, treneren til Mari.
— Vesla førte meg rett til esken, oppsummerte Mari.
Hun hadde hastet med kattene til rideklubbens veterinær. Ungene var friske, og to av dem hadde allerede fått nye hjem. Den tredje tok Mari selv.
En svart kattunge med hvite labber sjarmerte henne med likheten til Valdres. Når kattene ble større, skulle de flytte til sine nye eiere.
— Valdres er en edel hest! sa Irene beundrende. — Folk går forbi, men hesten gjør det ikke.
I mellomtiden var Mari og Valdres fullt opptatt med forberedelser til de kommende konkurransene. Klubben ventet høye resultater fra paret.
Treningen tok mye tid, og paret trente alltid på ridebanen. I juli gjorde de det bra på en lokal konkurranse og tok andreplass i middels klasse.
I august gikk fylkesmesterskapet i naboregionen, og der kom paret hjem med seier. Nå ventet en start i Oslo, og de begynte en grundig forberedelse.
— Mari, jeg venter deg på banen om førti minutter, sa Irene og så inn i stallen.
Valdres stod i gangen og trippet nervøst. Hesten skalv over hele kroppen, og dens høye vrinsking fylte omgivelsene.
— Stille! Stille! forsøkte Mari å roe hoppa.
— Hva er i veien? spurte treneren bekymret, hun hadde aldri sett Valdres i en slik tilstand.
— Den oppførte seg akkurat slik den dagen vi fant kattungene i skogen, svarte Mari.
— Ri den utenfor klubben, kanskje det har skjedd noe, sa Irene og så seg om. — Ta Vemund med deg.
Tjue minutter senere red to ryttere ut av rideklubben. Mari lot Valdres være navigatør på turen.
De passerte en rekke hus i utkanten av byen, kom ut på veien og styrte mot skogen.
Plutselig snudde Valdres brått og satte kursen langs veien. Biler suste forbi på hovedveien, noen tutet i redsel for at rytterne skulle komme ut i veien.
— Hva er dette for noe, å følge hestens innfall! mumlet Vemund, som ikke forsto hva de lette etter.
— Bedre å sjekke hva som uroer Vesla enn å angre etterpå, sa Mari uten å fullføre.
På veikanten lå en schäfer som var påkjørt. Da rytterne nærmet seg, løftet hunden hodet og så på dem med øyne fulle av smerte, så jentas hjerte hoppet over et slag og tårene presset på.
De fant årsaken til Valdres’ uro.
Mari hoppet av hesten og fortsatte å rose den. De hadde nettopp ridd en regional dressurkonkurranse i middels klasse, og jenta var fornøyd med resultatet.
— Strålende ridning! Irene løp bort til dem.
— Vesla kjenner musikken perfekt! sa Mari henrykt mens hun festet stigbøylene. — Dette er den flotteste hesten i universet!
— Det er en hest med stor feil! lød en skarp kvinnestemme bak ryggen på jenta.
Mari snudde seg. På en rød hest satt en kvinne i frakk, klar til å ri. Ansiktet så vagt kjent ut.
— Hvorfor sier du det? svarte Mari lite vennlig. — Du kjenner ikke Vesla i det hele tatt! Det er en edel hest.
— Med feil! avbrøt kvinnen. — Jeg kjenner denne hoppa godt.
— Den forrige eieren, sa Irene og kjente igjen kvinnen.
— Hvordan kan du si slikt om den? Mari var helt uenig.
— I løpet av året jeg eide denne hesten, førte den flere hjemløse hunder og katter til meg, spyttet kvinnen. — De to forrige eierne ga den fra seg av samme grunn, viste det seg.
— Dere forstod bare ikke hvor edel denne hesten er, protesterte Irene. — Det kalles ikke en feil, det kalles edelhet.
En schäfer kom løpende bort til Mari og så trofast på henne med logrende hale.
Oskar var hunden som Valdres hadde ført hjelp til året før. Etter søk etter eier uten resultat, hadde Mari bestemt seg for å beholde hunden.
Hjemme ventet den voksne svarte katten med hvite labber, som Mari hadde kalt Kosmos.
Vemund var blitt stolt eier av en valp som Mari og Valdres hadde funnet i fjor høst.
Irene hadde fått en trefarget katt, tatt med fra en tidligere konkurranse.
Og enda tre hunder og fire katter, reddet av Valdres, som hadde fått nye hjem. Og alt dette kalles en «feil»?
— Kanskje det er deg som har feilen, sa Mari og så kaldt på kvinnen, før hun førte Valdres bort.
Den dagen tok Mari og Valdres førsteplass. Da de kjørte hjem om kvelden etter konkurransen, hørte Irene og Mari at hesten sparket i gulvet i hestetraileren, tydelig for å få oppmerksomhet.
De stoppet bilen og åpnet døren raskt. Valdres møtte dem med et høyt vrinsk. Noen trengte hjelp.
