Da rytterne nærmet seg, løftet hunden hodet og så på dem med øyne fylt av en smerte som fikk jentas hjerte til å hoppe over et slag, og tårene presset seg frem i øyekroken…
Kari la grime over hestens hode og førte den ut av boksen. Da hun strammet til knuten på grimen i midtgangen i stallen, ble hun stående og beundre hoppen.
Den var svart som en mørk vinternatt, med hvite sokker på alle fire slanke bein. Ravn – for det var navnet hun hadde fått – var drømmen til mange ryttere.
Kari tok børsten og begynte å stelle henne, mens hun ikke sparte på rosen. Ravn trippet nervøst fra det ene beinet til det andre, kastet med hodet og lyttet.
Kari klappet henne kjærlig på halsen, uten å forstå hva som var galt:
– Hva er det, Ravna? Hva uroer deg?
– Snakker du med hesten? spurte stallen, som hadde kommet bort.
– Onkel Bjørn, noe er rart med henne i dag, fortsatte Kari å stryke den blanke hestehalsen. – Hun kom hit for en måned siden, og aldri før har hun oppført seg sånn…
– Det er noe som gjør henne urolig, sa den eldre mannen og så på hoppen med kyndige øyne. – Hun er uvanlig vakker!
– Og sinnet hennes er fantastisk, bekreftet Kari. – Hun er så flott innridd. Jeg forstår fremdeles ikke hvordan den forrige eieren kunne skille seg fra en slik hest.
– Da er det nok en skjult svakhet, sa Bjørn tankefullt.
– Det er ingen svakhet i henne! utbrøt Kari og tok straks hoppen i forsvar.
Ravn ristet på hodet, som om hun bekreftet ordene.
– Se der, hun ble fornærmet, smilte Bjørn og gikk videre.
Kari salte Ravn og førte henne ut av stallen. Hoppen lyttet oppmerksomt til alle lyder omkring og så skarpt mot veien der skogen lå.
– Det er nettopp dit vi skal i dag, sa Kari da hun så retningen hesten stirret i. – På ridebanen oppfører du deg fint. Nå er det på tide å bli kjent med norsk natur.
Kari svingte seg opp i salen, tok tøylene og vendte hesten mot skogen…
Den junimorgenen var ennå ikke trykkende varm, og det var deilig å ri i kjølig luft. Ravn fulgte villig der rytteren styrte henne. Av og til stoppet hun og lyttet intenst til skoglydene.
Da Kari satte henne i trav, lot hun hoppen følge stien hun alltid hadde elsket å ri på den gamle hesten, Grane.
Jenta tenkte tilbake på hvordan det var to måneder siden veterinæren hadde gitt Grane en dårlig prognose. Hun måtte skilles fra den trofaste vennen. Han ble sendt til et gårdstun der luften var renere, og hosteanfallene hans ble sjeldnere.
For konkurranser trengte hun en ny hest. Sammen med treneren begynte de å lete. Letingen endte den dagen Kari så Ravn i en riddeklubb i Oslomarka. Hun red henne og visste straks at dette var rett.
Hesten var glimrende innridd og hadde et snilt gemytt. Rideklubben bevilget penger, og Ravn byttet hjem.
Nå, idet hun mintes kjøpet, kom hun på hvor rart den forrige eieren hadde oppført seg. Hun hadde hastet med avtalen, som om hun bare ville bli kvitt Ravn.
Hva hadde skjedd? Hvorfor ville eieren selge en så vidunderlig hest?
Plutselig stoppet Ravn brått. Kari holdt på å miste balansen i salen, så oppslukt var hun i tankene. Hoppen sto som fastfrosset, og uansett hvor mye Kari prøvde å presse henne fremover, flyttet hun seg ikke.
– Hvorfor vil du ikke videre?
Ravn fnøt stille og ble stående. Hun vendte hodet litt og så mot høyre.
Kari så også dit, men så ingenting annet enn gress og trær. Hva kunne hesten ha fanget opp?
– Vil du dit? Kari slakket på tøylen, og ga hesten frihet til å velge retning. – Som du vil…
Ravn svingte ut fra stien og gikk i sakte gang mot den andre siden, dit det kom en svak pipende lyd – en lyd Kari også snart oppfattet.
Hesten stoppet ved en bjørk. På bakken sto en eske, holdt nede av tykke greiner. Lyden kom fra esken.
Kari svingte seg raskt av hesten. Hun kastet greinene til side og åpnet lokket. Inni lå tre kattunger med knapt åpne øyne. De pep ynkelig, lette etter kattenmoren som de var blitt revet fra.
En bølge av harme steg i Kari:
– Hvordan kan noen være så grusomme? Hun løftet esken og gikk bort til hesten. – Ravna, fort tilbake!
*****
– Utrolig! utbrøt Ingrid Haugen, som var Karis trener.
– Ravn førte meg rett til esken, avsluttet Kari historien.
Hun hadde hastet med kattungene tilbake til rideklubbens veterinær. Ungene var friske, og to av dem fant allerede nye hjem. Den tredje tok Kari selv.
Den sorte kattungen med hvite labber minnet henne om Ravn – den samme fargen og de samme hvite sokkene. Når ungene ble store nok, skulle de flytte.
– Ravn er en edel hest! sa Ingrid beundrende. – Mennesker går forbi, men hesten stopper.
I ukene som fulgte, forberedte Kari og Ravn seg til de kommende konkurransene. Rideklubben ventet gode resultater av dette paret.
Treningen tok mye tid, og paret trente alltid på ridebanen. I juli deltok de i lokale stevner og tok andreplass i middels klasse.
I august var det regionmesterskap i nabofylket, og der vant de. Nå ventet en ny konkurranse i hovedstaden, og forberedelsene ble grundige.
– Kari, jeg venter deg på ridebanen om førti minutter, sa Ingrid og stakk hodet inn i stallen.
Ravn sto i midtgangen og trippet nervøst. Hun skalv i hele kroppen, og høy vrinsking runget over alt.
– Ro! Ro! prøvde Kari å berolige henne.
– Hva er galt? spurte treneren bekymret – hun hadde aldri sett sånn på Ravn før.
– Akkurat sånn var hun den dagen vi fant kattungene, svarte Kari.
– Ri henne utenfor klubbområdet. Kanskje det har skjedd noe, sa Ingrid og så seg rundt. – Ta med Bjørn.
Tjue minutter senere red to ryttere ut av rideklubben. Kari lot Ravn være navigator.
De passerte den jevne rekken av hus i utkanten av bygda, kom ut på veien og vendte mot skogen.
Plutselig snudde Ravn og satte fart langs veien. Biler suste forbi, noen tutet fordi de var redd rytterne skulle komme ut i veibanen.
– Hva er dette for noe, å følge hesten blindt! mumlet Bjørn, som ikke skjønte hva de lette etter.
– Bedre å sjekke hva uroer henne enn å angre siden, sa Kari og fullførte ikke setningen.
På veikanten lå en schäfer som var blitt påkjørt. Da rytterne nærmet seg, løftet hunden hodet og så på dem med en smerte i blikket som sendte et støt gjennom jentas hjerte og fikk tårene til å trille.
De hadde funnet årsaken til at Ravn var urolig…
Kari svingte seg av hesten og klappet henne. De hadde nettopp fullført dressurprogrammet i regionmesterskapet, og hun var fornøyd.
– Strålende! kom Ingrid løpende mot dem.
– Ravn føler musikken fantastisk! sa Kari og spente stigbøylene. – Hun er den beste hesten i universet!
– Det er en hest med en svakhet! skar en skarp kvinnestemme bak henne.
Kari snudde seg. På en rød hest satt en kvinne i frakk, klar for sitt program. Ansiktet så vagt kjent ut…
– Hva mener De? svarte Kari lite vennlig. – De kjenner ikke Ravn! Hun er en edel hest…
– Med en svakhet! avbrøt kvinnen. – Jeg kjenner den hoppen godt!
– Den tidligere eieren… sa Ingrid, som hadde gjenkjent henne.
– Hvordan kan De snakke sånn om henne? protesterte Kari.
– I det året jeg eide denne hesten, førte hun flere herreløse hunder og katter til meg, spyttet kvinnen ut. – Forrige eier skilte seg av med henne av samme grunn, viste det seg…
– Dere forsto ikke hvor edel hoppen er! innvendte Ingrid. – Det er ikke en svakhet, det er edelhet!
En schäfer kom løpende bort til Kari, logret med halen og så på henne med trofaste øyne.
Oskar – det var hunden Ravn hadde ført dem til i fjor. Ingen eier ble funnet, og Kari tok ham inn.
Hjemme ventet den voksne sorte katten med hvite labber, som Kari hadde kalt Kosmos.
Bjørn hadde en hund, en valp som Kari og Ravn hadde reddet høsten før.
Ingrid hadde fått en skilpaddemønstret katt fra en tidligere konkurranse.
Og ytterligere tre hunder og fire katter, alle reddet av Ravn, hadde funnet nye hjem. Og dette skulle kalles en svakhet?
– Kanskje det er Dem det er svakhet med… sa Kari, sendte kvinnen et kaldt blikk og ledet Ravn bort.
Den dagen vant Kari og Ravn førsteplass. Da de kjørte hjem om kvelden, hørte de hesten trampe i hestetraileren – med vilje for å få oppmerksomhet.
De stoppet og åpnet bakluken raskt. Ravn vrinsket høyt. Noen trengte akutt hjelp…
Kilde.
