Skandale i det anstendige norske hjem
Nå er det slutt! Lydia Sørensen tørket forsiktig øyekroken med et kritthvitt lommetørkle og sukket så gjennomtrengende at hennes mann, Ivar Sørensen, ble skremt.
Lille Lydi, hva nå? Dråpene dine?
Du kan bare glemme de dråpene, Ivar! Ser du virkelig ikke hva som har skjedd? Dette er en skam! En skandale! Hele familien er vanæret! Bare se på henne! Ikke engang et snev av anger!
Den eneste arvingen i familien Sørensen virket virkelig ikke som noen angrende synder. Hun strødde ikke aske i håret eller gråt tårer som perler mens hun vred hendene i fortvilelse. Nei, slett ikke.
Ingrid Sørensen satt på verandaen og spiste moreller, bena riktig elegante over rekkverket de samme lange, ballettaktige bena som moren insisterte på at hun hadde arvet rett fra sin mormor, tidligere prima ballerina ved Den Norske Opera. Ingrid plukket et bær fra det store, dekorerte fatet på bordet, puttet det i munnen og skjøt steinen med kløkt ut i syrinbuskene. Hennes oppførsel var så opprørende at moren hver gang sukket fortvilt.
Ingrid! Slutt med det der, straks! Hva er det du tillater deg? Vi må ha en alvorlig samtale, og du du
Lydia slo ut med hendene, indignert, og forsvant inn for å ta sine «dråper».
Ingrid, jenta mi Du tuller ikke nå? Ivar så bedende på datteren før han ruslet etter sin kone.
Nei, pappa! Jeg tuller ikke. Kan du vær så snill å si til mamma at all hennes snakk om giftemål er dødfødt. Jeg gifter meg ikke med Mads. Hun trenger ikke å håpe.
Du knuser hjertet hennes!
Nå overdriver du igjen, pappa.
Kanskje du kan tenke litt til på det?
Jeg har allerede sagt nei. Vi pratet sammen i dag, og alt ble avgjort. Om du ikke fikk det med deg sist, så sier jeg det igjen: Nei det blir ingen bryllup.
Ja hau meg
Fra stua hørtes lidende stønn; Ivar skyndte seg inn til sin kone, mens Ingrid sukket og tok en morell til.
Kjære vene, hva skal jeg si til alle? Dette er forferdelig! Bordet på restauranten er bestilt, og invitasjonene sendt ut!
Du, mamma, jeg ba aldri om det du bestemte selv, så da får du stå for det også, sang Ingrid, uten å heve stemmen. Du ville bare vel, men som alltid blir det ikke slik.
Ingrid! Lydias stemme brast igjen, og tårene presset seg fram. Hva er det du innbiller deg?
Ikke noe spesielt! Ingrid samlet de ubrukte koppene med kald te fra bordet, ristet på hodet til moren og trakk på skuldrene. Jeg vet godt hva du kommer til å si! Jeg klarer fint å vaske tre kopper uten å knuse dem.
Ingrid gikk ut på kjøkkenet, og Lydia la vekk lommetørkleet.
Hun er jo som din mor! utbrøt Lydia fortvilt til sin mann. Til og med klangen i stemmen! Gud hjelpe meg, hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Svigermor, den legendariske Ragnhild Iversen, hadde Lydia i sin tid holdt varsom avstand til. Hun giftet seg ikke som noen ung pike, og mente at hennes livserfaring og forstand burde bli møtt med respekt. Men Ragnhild hadde ikke fått med seg hvilke forventninger Lydia hadde. Hun så ingen grunn til å endre væremåte bare fordi huset nå rommet et nytt familiemedlem.
Lydia, hva slags duft er det? hvisket Ragnhild inn i øret og knep seg for nesen hver gang Lydia trådte inn rommet.
Det er mine nye parfymer! løftet Lydia et bryn. Liker du dem ikke?
Joda, kanskje. Men det er vel ingen vits i å bade seg i flaska? Ett drypp på håndleddet ville holde.
Lydia, som virkelig hadde lett for å bruke for mye parfyme, snurpet leppene og ble fornærmet.
Hva har jeg gjort deg, da? klaget hun til Ivar. Hvorfor driver hun slik?
Lydia, kjære deg, mamma er sånn med alle. Det er bare slik hun prater.
Da får hun endre parleruden sin, ellers vet jeg ikke hva jeg gjør! Og slutt å kalle meg kjære, det ordet klarer jeg ikke!
Selvfølgelig hadde ikke Ragnhild tenkt å endre noe som helst. Hennes skarpe og ofte kvasse uttalelser gikk Lydia på nervene utallige ganger. Det førte til gnisninger, misnøye og en viss avstand til Ivars forhold til moren i hvert fall inntil Lydia mottok et tvilsomt kompliment i teateret:
Lydia, du har blitt en ordentlig dame! Takk og lov for omgang med Ragnhild Iversen! For et menneske! For et stilikon! Hvilket mot, hvilken smak! Og se så flotte kopi du har blitt!
Lydia likte ikke sammenligningen, men komplimentet traff. For uansett, Ragnhild var virkelig et moteikon. Etter det forholdt Lydia seg rolig. Hun hadde vett. Og hun kunne trekke de riktige slutningene selv når de var ubehagelige.
Forholdet til svigermor ble høflig og distansert. Da Ingrid ble født, ble alle gamle klager lagt bort; Ragnhild forgudet sitt barnebarn og var alltid villig til å stille opp.
I denne familien, hvor de fleste hadde et kunstnerisk yrke unntatt Lydia, som var tannlege senket roen seg. Ingrid vokste opp omringet av varme. Bestemoren og faren skjemte henne bort, mens moren var streng, men ønsket av hele sitt hjerte at datteren skulle få et bedre liv.
Om sitt eget liv og fortid snakket Lydia aldri, ikke engang med sin mann. Ivar visste jo det meste, men detaljer ville han aldri grave i. Han forsto, og Lydia var ham evig takknemlig for det. Hun kappet alle bånd til fortiden og konsentrerte seg om nåtid.
Lydia hadde ingen kontakt med sin egen mor. Det var alvorlige grunner til det, men hun ville ikke rippe opp. Alt hun trengte, var medaljongen om halsen hvor det var gjemt et bilde av en vakker liten krøllet gutt. Medaljongen ble aldri åpnet. Lydia klarte ikke…
Gutten, Paul, hadde bare blitt to år. Bestemoren, som passet ham, gikk ut for å kjøpe melk og lot vinduene stå åpne i den varme sommeren…
Tapet av sønnen knuste Lydia. Hun sultet seg, sov ikke, klarte ikke å tenke… Forbannet seg for ikke å ha tatt studiepermisjon, for å ha tatt eksamen den ulykkesdagen. Da hun kom hjem, var livet slutt, før det egentlig hadde begynt.
Mannen, som var på ekspedisjon og ikke engang rakk å si farvel, skilte hun seg fra nesten øyeblikkelig. Tre år var alt de var gift, og hun innså for sent at selv et barn ikke kunne lime dem sammen. Skilsmissen måtte til.
Da papirene var i orden, pakket hun kofferten og forlot sitt barndomshjem for alltid. Etter det, da hun ikke lenger var mor, følte Lydia seg hundre år gammel. All verdens smerte hadde gått igjennom henne, svidd bort alt levende bare aske igjen…
Så kom Ivar.
Han kom som pasient, holdt seg til den verkende kinnet.
Har det vært sånn lenge?
En uke…
Nei men, hvor gammel er du? Skulle tro du var barn! Skjønner du ingenting?
Helt riktig. Skjønner ingenting svarte Ivar, smilende tross smerten.
I hans smil var det noe som fikk Lydia til å tie, hun rotet til og med med instrumentene noe som aldri hadde skjedd før. Hun rødmet kraftig, og Ivar så diskret en annen vei.
Hun jobbet stille, konsentrert, men plutselig var hun lettere, nesten mild, som hun ikke hadde vært etter Paul forsvant.
Mer enn et år fulgte Ivar henne hjem fra arbeid. De trengte ikke prate mye, de forsto hverandre likevel. Da Ivar fridde, nølte Lydia.
Det er godt med deg… Men jeg vet ikke om jeg kan gjøre deg lykkelig…
Hvorfor tviler du?
Jeg ønsker ikke flere barn.
Hvorfor?
Jeg skal fortelle deg, men uten detaljer. Lydia var alvorlig. Etterpå får du tenke. Og kommer du ikke mer, forstår jeg. Rådfør deg med moren din. Du er jo så glad i henne. Kanskje hun vet råd.
Ivar spurte aldri moren til råds. Han var voksen, og Ragnhild blandet seg aldri bare mye senere, og kun i Lydias tilfelle. Ragnhild fleipet med at hun etter å ha gått av som prima ballerina, var blitt like utholdelig som bestemor i et norsk eventyr. Hun hadde rukket å både gifte og skille seg noen ganger før Ivar tok med seg Lydia.
Ivar fortalte alt til sin mor. Ragnhild røykte, banket aske i den skjøreste porselenskoppen, ble mer alvorlig for hvert ord. Til slutt spurte hun:
Elsker du henne?
Ja.
Så hvorfor tviler du? Kjærligheten er en skatt, sønn, og hva det enn koster er det aldri for mye. En virkelig skatt har tyngde, noen ganger så tung at det føles uutholdelig. Men styrken kommer, om du forstår hva du har fått.
Mener du det?
Jeg vet det.
Dermed var saken avgjort. Ivar tok Lydia med til moren, hun fikk et kindpuss, og Ragnhild tok dem med til sin skredder. Så hentet hun en gammel smykkeskrin.
Her, Lydia, er Sørensens slektssmykker.
Nei, kjære vene! Det trengs ikke!
Jo. Du er én av oss nå. Bær dem, hvis du ikke vil gjøre meg lei deg. Velg selv hva du liker. Husk bare: Smykker er ikke pynt du skal bære dem klokt.
Hvordan da?
Bestemor sa: Å ta på diamanter på torget er dårlig stil unntatt i Bergen på fisketorget, for der kan man skinne selv midt i folkemengden og kanskje får man presset ned prisen på makrellen.
Lydia lo, overrasket over at hun fortsatt kunne.
Ragnhild lærte henne, Lydia irriterte seg, men innerst inne var hun takknemlig. Og da Lydia oppdaget at hun var gravid, var det ikke Ivar som fikk vite det først.
Det er noe rart med deg, Lydia. Hva skjer? Ragnhild, nyss hjemvendt fra reise, tok straks styring da hun forsto.
Ivar var ute, Lydia raste inn på badet og ble der, men Ragnhild forsto.
Du skal føde hos Sofie. Hun er byens beste jordmor og lege. Jeg stoler på henne. Hvorfor er du redd?
Jeg er ikke sikker på om jeg klarer…
Lydia, jeg sier dette rett ut, én gang. Ikke vær dum. Takknemlighet til Gud, skjebnen og hvem som helst hører med men så må du handle! Husk: jeg slipper deg og barnet aldri av syne. Ikke vær redd, så lenge jeg lever, hjelper jeg deg. Forstår du?
Ja… Takk…
Takk spart til senere! Når jeg blir en sur, gammel kone som bare irriterer deg, husk dette og si takk enda en gang, avtale?
Ja.
Flott!
Ingrid Sørensen ble født sunn, høylytt og i tide. Ragnhild tok imot henne på sykehusdøra, rev av blondekanten og lo:
Mesterverk! Bra jobba, Lydia!
Hun holdt ord. Bedre hjelp fikk Lydia aldri. Ragnhild, kjent som operaprimadonna og byens sosiale midtpunkt, trakk av pelskåpen, hentet vaskefat, helte i vann, rev opp brunt såpe og skrubbet klutene for hun mente intet var bedre enn såpe til babyvask. Så vasket hun og kysset Ingrids små føtter, og sa som enhver bestemor:
Min kjære skatt! Måtte du alltid ha det godt!
Uenigheter og krangler ble glemt.
Lydia hadde omsider fått det hun lengtet etter et hjem, familie og fred.
Nei, hun glemte aldri Paul. Ivar tok henne med til hjembyen to ganger årlig, men Lydia gikk aldri innom huset og møtte ikke moren. De bodde på et litet pensjonat nær skogen. Lydia telte minutter til de kunne dra, alltid rastløs.
Slik gikk årene, til Ingrid fylte ti og Lydia fikk brev fra sin mor.
Bare Ragnhild visste innholdet; Lydia betrodde henne brevet og ba om råd.
Reis. Du får aldri ristet det av deg. Kanskje aldri tilgir du, men hun er din mor. Tenk på alt det som var før. Noe godt må da ha vært. Snakk med den mammaen du husker fra barndommen, før alt skar seg. Ingen av oss er engler. Vi gjør feil du, jeg, alle. Jeg sier ikke du skal tilgi alt, men jeg er sikker på at du trenger denne samtalen mer enn hun gjør. Hvis ikke, vil du bare angre. Og Ingrid har ikke godt av det. Uansett hva du bestemmer, støtter jeg deg. Tenk på det!
Neste dag dro Lydia. Hun klemte mannen, lot Ingrid bli hos Ragnhild og forlot hjembyen.
Samtalen med moren ble kort. Hun var våken bare noen minutter, nok til å klemme datterens hånd og hviske: “Unnskyld.”
Noen dager senere kom Lydia hjem. Ragnhild nikket fornøyd da hun leverte barnebarnet tilbake:
Bra gjort.
Så, omsider, var det ro. Alt på sin plass. Likevel kjente Lydia ikke freden hun lengtet etter. Ragnhilds advarsler snek seg inn igjen, en klissete uro som snek seg rundt i tankene.
Frykt Irrasjonell, men altoppslukende. Ivar bekymret seg også, og ba henne roe seg.
Du vokter Ingrid altfor mye, kjære deg. Hun er stor nok til å få prøve vingene. Mamma, pappa og bestemor er fint, men det holder ikke evig.
Jeg skjønner ikke hva du vil?
Slutt å kontrollere hvert skritt hun tar. Hun trenger mer frihet.
Så? Du bryr deg ikke lenger om henne?
Selvsagt gjør jeg det! Hva er det du sier, Lydia?
Jeg sier det jeg ser! Ivar hun er jente! Hva kan ikke skje? Jeg klarer ikke flere tap!
Hvorfor forventer du at det verste skjer?
Fordi det kan skje! Når som helst! Hva da skal vi sitte igjen med tomme hender? Hvem blir da lettet i huset?
Ivar hadde ikke mer å si. Han elsket Lydia, men frykten hennes tynget hele hjemmet.
Han visste ikke råd.
Det gjorde Ragnhild.
Meld Ingrid på dans.
Hvorfor det? Hun har jo nok kor, skole og alt mulig.
Alt det får hvile. Hun trenger dans. Pardans.
Er det så viktig?
Det er det.
Dermed begynte Ingrid å danse. Og møtte Mads.
En litt pløsete, keitet guttunge som bestemoren hadde slepet med på dans ble satt sammen med Ingrid.
De får lære sammen. De er begge vokst for fort ingen håp, sa trenerne, uvitende om Ingrids sta natur.
Tre år gikk før de tok hjem sin første pokal, og etter et par år til var paret konstant på turné i landets konkurranser.
Mads så ikke lenger klønete ut. Nå var han en høyreist ung mann, som så ned på sin skjøre partner, og alle dommere trodde de hadde en romanse.
Ingrid lo lurt, verken nektet eller bekreftet. Hun ante knapt at Lydia lenge hadde lagt planer for henne.
Det fikk hun vite etter artium.
Jeg har bestemt meg. Det blir medisin.
Ingrid, som alltid hadde toppet skolen, ventet lenge med å bestemme seg. Hun veide nøye for og imot.
Jenta mi, vi trodde du heller ville noe annet, Lydia smilte så underlig at Ingrid fikk frysninger.
Noe annet? Har jeg sagt det?
Nei, du er jo så ordknapp. Men jeg snakket med Mads og foreldrene.
Og?
Vi har tre måneder til forberedelser. Bryllup til høsten. Jeg spør Ragnhild om et flott sted, hun har kontakter.
Bryllup? Ingrid knep øynene sammen. Hvem gifter seg da? Mads?
Lille deg, selvfølgelig! Dere passer sammen både på dansegulvet og i livet! Er ikke det flott?
Spurte du meg? svarte Ingrid.
Jeg trodde alt var klart, jenta mi.
Ikke kall meg det! sa Ingrid hardt.
Hun tok veska og forlot huset, og først på kvelden fikk Lydia vite at datteren hadde flyttet til bestemoren for en stund.
Ragnhild sa sitt.
Hva ventet du deg? Ingrid er ikke en dokke. Du styrer livene som om de var dukketeater? Hun skal liksom bare gjøre som du sier? Lydia, du har alltid vært klok. Jeg kjenner deg ikke igjen!
Trenger ikke det! Hun er min unge! Jeg vil bare hun skal være lykkelig. Mads elsker henne!
Men elsker hun ham? Ragnhild lo. Eller betyr ikke det noe, bare du er fornøyd?
Jeg vet best hva hun trenger! Hun skjønner ikke selv hva hun vil!
Der tar du feil. Ingrid vil bli kirurg. Jeg syns det er ganske flott, egentlig. Hva er problemet?
Alt! Hun kan studere, men først skal hun gifte seg! Da kan jeg sove!
Tror du virkelig det hjelper deg? På hvilken måte?
Fordi hun da får en mann, noe stabilt. Siden de begynte å danse sammen, har jeg sovet bedre om natta, for jeg vet den gutten vil alltid være der for Ingrid.
Jeg forstår du bekymrer deg, nikket Ragnhild. Men hvorfor så ivrig etter å spenne henne fast? Dette ekteskapet ville blitt et bur vakkert og gyllent, men et bur. Fordi det ikke er hennes valg. Og det vet du.
Det hjelper ikke å diskutere. Det blir bryllup.
Vi får se sa Ragnhild smilende. Du kjenner ikke din egen datter.
Og Ingrid viste hva hun var laget av. Etter veranda-scenen bestemte hun seg for endring og flyttet til bestemoren, noe moren tok meget ille opp. Lydia svarte ikke på telefoner, stakk aldri innom, og fikk kun vite via Ivar at Ingrid hadde glitrende eksamener og kom inn på det medisinstudiet hun ønsket.
Lille Lydi, kan du ikke snart tilgi? Hva er vitsen i å gråte i pute og lengte etter henne, når du kunne hatt henne, frisk og levende? Jeg var hos dem i går. Ingrid spurte om deg. Hun er også urolig.
Ja, ja, hun bryr seg vel ikke…
Lydia! For første gang hevet Ivar stemmen. Nå får det holde! Din datter er ditt livs lys! Du lengtet slik! Hva er det som har blitt galt, så du dytter fra deg den du puster for? Tror du ikke jeg ser hvordan du lider? Så si meg: hvorfor? Jeg forstår ikke!
Jeg forstår ikke selv, utbrøt Lydia. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Alt har rotet seg til, og jeg vet ikke hvordan jeg får det tilbake igjen Ivar, du har rett jeg kan ikke puste uten henne. Det gjør så vondt jeg ser bare mørke. Ikke noe lys Akkurat slik det var da Paul forsvant
Lydia, stopp! Ivar tok henne i skuldrene og ristet henne bestemt. Ingrid lever. Og hun venter på deg! Gjør deg klar!
Hvorfor? Hvor skal vi?
Jeg kjører deg til datteren. Du må gi slippe det er ikke bare du som styrer livet! La henne leve, ikke hold henne som en skjør rose i glass og betong!
Kanskje var det Ivars vrede eller hans ord som snudde det. Lydia gjorde som han ba.
Forsoningen skjedde. Det de to snakket om bak døra hos Ragnhild, forble deres hemmelighet. Bare de røde nesene og de glade, klemte kinnene etterpå røpet at de var venner igjen.
Men skjebnen ville annerledes én ro i familien var ikke nok. Noe mer måtte komme. Den så Ingrid trofast gå mot sin drøm, før den slo til på sitt vis.
Ingrid Ivarsdatter, det har kommet inn en akutt blindtarm.
Ja, ja! Hva annet kan man vente. Kommer!
Ingrid drakk opp kaffen og gikk ned i mottaket. Vakta nærmet seg slutt, men hun skulle ta operasjonen. Erfaring trengtes!
Du?!
Jeg Mads smilte, men vred seg i smerte.
Så du må stole på meg nå?
På deg? Alltid.
Uten bekymringer, uten noen dramatiske farvel?
Du er jo en tulling, Ingrid!
Mer enn du aner…
Tre år senere åpnet Ingrid hageporten til barndomshjemmet, sønnen på hofta.
Vis bestemor hvordan du løper, lille venn! Mamma ta ham!
Lille Paul hvinte av innestengt glede og sprang mot bestemoras åpne favn.
Gullgutten min! Så godt å se deg igjen!
Hei mamma! Er bestemor hjemme?
Å jada! Lydia smilte og klemte barnebarnet. Hun har reist til Bergen! Hun har visst fått seg en ny beundrer!
Nei og nei, den bestemora vår! Hvem da?
Kunstner, tror jeg. Eller kanskje forfatter. Eller, ikke spør spør henne selv når hun kommer hjem. Hvor er Mads?
Parkerer bilen.
Strålende! Kjøttet er snart klart, pappa tar ut eplekaken. Så vask hendene snart mat! Jeg legger Paul litt først.
Jaja, du skal synge for ham og bli sittende der som alltid.
Er det så galt da? smilte Lydia og kysset barnebarnet.
Det er nydelig, mamma!
