Sjefen min var den som fortalte meg at mannen min var utro mot meg.
Jeg er gift og jobber i en liten bedrift i Oslo. Sjefen min, en enslig mann som nylig er skilt, har lenge flørtet litt med meg. Jeg har aldri vært uhøflig, men han har vært pågående. Jeg har alltid satt klare grenser. Flere ganger har jeg sagt ifra om at jeg ikke synes det er greit, at jeg har samboer og at han nå må gi seg fordi det begynner å bli synlig på kontoret. Han forsikret meg om at han forstår, og vi fortsatte å jobbe som vanlig.
En dag ber han meg inn på kontoret sitt. Han lukker døren og sier at han må snakke med meg om noe privat. Han spør om mannen min fortsatt reiser bort i helgene. Jeg svarer «ja». Da sier han rett ut:
Jeg så ham med en annen dame.
Han forklarer at nestlederen hans var ute på bar med noen venner, og sjefen min kom etter. Der hadde de sett og kjent igjen mannen min. Han hadde sittet tett med en annen kvinne, og de hadde kysset. Jeg sier at jeg ikke tror det. Da tar sjefen min frem mobilen og viser meg en video.
Videoen er ikke særlig tydelig. Det er mørkt, filmet på avstand, med høy musikk i bakgrunnen. Men jeg kjenner igjen mannen min på klærne, måten han beveger seg, profilen hans. Det er ingen tvil. Jeg fylles av sinne, skam og en lammende hjelpeløshet. Jeg forlater kontoret og drar hjem. Samme kveld konfronterer jeg ham. Først nekter han alt. Så sier han at det var «bare en feil». Men han flytter ikke ut.
De neste seks månedene er et sant mareritt. Jeg vil ikke lenger være med ham, men han nekter å forlate leiligheten. Vi bor til leie, og han insisterer på at han har like mye rett til å være der. Han begynner å gjøre livet mitt uutholdelig. Han spiller høy musikk tidlig på morgenen, inviterer folk over uten å si ifra, lar alt stå rotete, kommer med ekle kommentarer og gjør narr av meg. Hver krangel blir verre enn den forrige. Jeg sover dårlig og lever med konstant uro.
En dag sjekker jeg leiekontrakten og ser at den snart går ut. Jeg skjønner noe veldig enkelt: dette er ikke mitt hjem. Jeg behøver ikke å tåle dette. Jeg begynner å lete etter en egen leilighet. Jeg pakker sakene mine, skriver under på en ny kontrakt og flytter ut. Ingen avskjed. Jeg tar med meg det viktigste og lukker dette kapittelet.
Gjennom alt dette har sjefen min vært der. I starten bare som støtte. Han spør om jeg har det bra, om jeg trenger noe. Etter hvert begynner vi å snakke utenom jobben først noen meldinger, så kaffe sammen. Jeg vil ikke ha noe forhold. Jeg trenger bare ro. Han respekterer det. Det går flere måneder før det utvikler seg til noe mer.
Senere får jeg meg en ny jobb. Ikke på grunn av ham, men fordi jeg fikk et bedre tilbud, høyere lønn og en bedre stilling. Jeg sier opp. Da forandrer forholdet vårt seg. Han er ikke lenger sjefen min. Nå er vi bare to mennesker som finner hverandre.
I dag feirer vi ettårsjubileum.
Min eksmann er helt ute av livet mitt. Jeg mistet et ekteskap men jeg vant fred og en god mann.
