Dagbok, 2. november
Ingrid, du har jammen glemt å sette på smørlokket igjen, sukket Signe Johansdatter høyt mens hun dro stolen tungt inntil bordet. Nå har smøret stått og trukket inn alle luktene fra kjøleskapet hele natten. Even, gutten min, ta litt av den ferske kremosten som jeg kjøpte i går istedenfor.
Jeg kjente hvordan fingrene strammet seg rundt brødkniven. Jeg lot være å si et ord, og forsøkte å skjære brødet så rett jeg kunne, selv om hendene dirret litt. Ute regnet det smått og innsiden av vinduet ble krysset av dryppende regnstier og hele kjøkkenet føltes altfor trangt for tre voksne mennesker.
Mamma, det er da ikke noe galt med smøret, mumlet Even, uten å løfte blikket fra mobilen, mens han tygget på brødskiva si.
Neida, neida. Jeg sier det jo bare av omsorg. Dere unge tenker ikke over at mat blir ødelagt hvis det ikke blir oppbevart riktig. Så får dere vondt i magen, og hvem må få dere friske igjen da?
Jeg satte tallerkenen med skjært brød på bordet og ramlet ned på stolen min. Hodet svirret, og jeg hadde en rar smak i munnen. Jeg skjenket te fra en halvslapp pose med “God Morgen” og håpet at det varme skulle mildne kvalmen som presset på.
Ingrid, du spiser nesten ikke, fortsatte svigermor, blikket hennes presset meg over brilleglassene. Se så tynn du har blitt! Even, hvordan har du planer om å få barn med en kone som nesten ikke spiser? Et barn trenger jo en frisk mor.
Noe snurpet seg hardt sammen inni meg. Jeg svelget ned litt for varm te og tvang meg til å se vennlig ut.
Signe, det er bare sånn jeg er om morgenen. Jeg pleier ikke å være sulten da.
Joda, det sier du. På min tid gikk vi på jobb med feber, og ingen klagde. Nå skal ungdommen ha sykemelding for hvert lille nys. Da jeg var på din alder, hadde jeg allerede fått Even, alene forresten, samtidig som jeg både jobbet og holdt huset i orden.
Even dro til slutt blikket vekk fra skjermen.
Mamma, dette har da virkelig ikke noe med saken å gjøre. Ingrid satt på kontoret til åtte i går med regnskap.
Jeg sier ikke imot. Jeg bare bryr meg om dere, svarte Signe og sukket. Ungt ektepar, det er snart på tide å tenke på familieforøkelse når helsa først holder.
Jeg reiste meg, tok med meg koppen som såvidt var rørt, og gikk bort til vasken. Gjennom vindusglasset så jeg Signes trygge, forsiktige hånd legge enda litt pålegg på Evas tallerken, hun strøk ham over skulderen. Bak ryggen min hørtes den milde, bekymrede stemmen hennes som pratet til Even.
Even, husk du har det viktige møtet i dag. Jeg har strøket den lyseblå skjorta, den henger på stolen din.
Jeg sto ved vasken, presset koppen så hardt at den ristet. Noe tungt vokste i magen min. Det minnet om slitenhet, men var langt verre. Nesten en form for skuffelse eller et slags savn etter meg selv.
For bare tre måneder siden gledet jeg meg stort til at Signe skulle komme på besøk.
***
Signe Johansdatter kom regnfull kveld i slutten av juli. Jeg husker telefonen; stemmen hennes var fylt av fortvilelse, nesten på gråten. Leiligheten hennes i Fredrikstad var blitt oversvømt av vann fra etasjen over; parketten var ødelagt, møbler skadet hele leiligheten måtte pusses opp skikkelig. Heldigvis hadde håndverkerne lovet at det bare skulle ta en uke, kanskje ti dager.
Even, kan jeg komme til dere for en uke? Det er så trist og dyrt å skulle bo alene på hotell, tryglet hun. Even sa selvsagt ja uten å tenke seg om.
Jeg ble faktisk glad. Vi traff jo ikke Signe så ofte hun bodde i Fredrikstad, vi i Oslo, vanligvis bare i julen eller i påsken. Hun virket så energisk, alltid litt pratsom, men stort sett varm og snill. Etter at hun mistet mannen sin for fem år siden, hadde hun vært mye alene, jobbet på arkivet i kommunen og drevet frem fioler i vinduskarmen.
Det går fort, på en uke er alt tilbake til normalen, sa jeg til Even og begynte å planlegge hvor vi skulle gjøre plass til henne.
Even klemte meg og kysset meg på hodet.
Du er god, Ingrid. Det blir litt uvant, men jeg er glad hun slipper å sitte ensom midt i all oppussingen.
Signe ankom med to gigantiske kofferter og en flyttekasse surret med hyssing. Even og jeg møtte henne på Oslo S, bar tingene for henne opp trappa. Hun så sliten ut rødsprengte øyne, sammenknepet munn.
Takk for at dere tar imot gamlemor, sa hun lavt og ga meg en klem i døra. Jeg skal ikke være til bry. Så snart de er ferdige i leiligheten min drar jeg igjen, jeg lover.
De første dagene var nesten idylliske. Signe kokkelerte middag, vasket litt mens Even og jeg var på jobb. På kvelden drakk vi te, spiste Kammerjunker en boks hun hadde med fra Fredrikstad og utvekslet små og store nyheter. Even sprudlet mer enn på lenge; det var tydelig hvor glad han ble av å ha moren nær.
Men mot slutten av uke to merket jeg at noe begynte å forandre seg.
Det startet i det små. Signe ommøblerte krydderhylla fordi hun syntes det var mest rasjonelt. Deretter brettet hun alt tøyet vårt annerledes enn før. Plutselig lå ting mine på steder jeg ikke fant tilbake til, og jeg ble usikker skulle jeg protestere? Er det egentlig så farlig? Vel, småting.
Ingrid, jeg så det lå støv på gardinstanga, nevnte hun liksom hverdagslig mens hun øste opp suppe. Det er lurt å ta en fuktig klut der innimellom, ellers kan det bli allergi. Jeg tørket over der i dag, nå blir det renere for deg.
Takk, Signe, mumlet jeg, litt rød i kinnene. Jeg hadde virkelig ikke orket å vaske gardinstanga midt i alle Excel-arkene for tida.
Det er ikke for å kjefte, smilte hun. Jeg vil bare hjelpe.
Tre uker etter ankomsten ringte snekkerne fra Fredrikstad med beskjed om at arbeidet tok mye lengre tid. Feil på det elektriske, og da måtte alt trekkes om igjen. Minst ti dager ekstra. Signe ble skuffet, men skjulte det bak et tappert smil.
Even, er det ok om jeg blir litt til? Jeg skal forsøke å være usynlig, bare vent litt til.
Mamma, slapp av, det er ikke noe problem, svarte Even bestemt og klemte rundt henne.
Jeg så på dem og holdt munn. Uroen, som jeg forsøkte å dytte vekk, begynte å gnage. Enda litt til, ikke noe å lage styr om.
Så gikk det en måned. Deretter halvannen. Signe tok liksom over i vår lille 3-roms. Hun sov på rommet jeg tidligere hadde brukt som hjemmekontor nå jobbet jeg på kjøkkenet eller i senga. Det var upraktisk, men det føltes umulig å be om kontoret tilbake.
Hver kveld lagde hun middag. Veldig god, innrømmer jeg, men bestandig det Even likte kjøttkaker, fårikål, lapskaus. Jeg foretrekker lettere mat, fisk og grønnsaker, men syntes ikke jeg kunne si noe.
Ingrid, du spiser jo ingenting igjen, ristet Signe oppgitt på hodet. Even, se på kona di skranglete som en fugleunge. Du burde sende henne til legen, kanskje det er noe i veien med magen hennes?
Hun er ikke sulten, sa hun jo, svarte Even, med en bekymret mine.
Jeg er faktisk ikke sulten, gjentok jeg. Det stemte. Jeg hadde nesten ikke matlyst. I tillegg var jeg kvalm om morgenen og svak utpå ettermiddagen. Men jeg orket ikke gå til legen det virket som om alt handlet om stress og utmattelse, og jeg orket ikke innrømme overfor noen, ikke engang meg selv, at Signe tappet meg.
***
Da det ble september kom det fullstendig kaos på jobben. Skatteetaten maste om revidert rapportering, og vi i regnskap satt til langt på kveld. Jeg ramlet hjem niti på kvelden, med bankende hode og skuldrene trukket til ørene.
Leiligheten møtte meg i mormor-lys, med duften av middag og Signe sin stemme.
Så godt du endelig kom. Even og jeg har spist, jeg la til side til deg i gryta. Bare pass på å ikke flytte på kjelene på komfyren, jeg har ordnet alt slik det burde stå.
Jeg nikket tomt, varmet opp maten som jeg knapt fikk ned. Even kysset meg på kinnet og småpratet om jobben sin. Signe satt alltid sammen med oss, hun strikket eller bladde i en ukeblad hun var alltid tilstede. Det føltes som om luften i leiligheten var blitt tykkere.
Even, har du merket at mamma planlegger å bli værende her lenger? spurte jeg en kveld da vi lå i mørket i senga.
Hun har jo ikke fått ferdig leiligheten sin, mumlet han. Bare litt til, vær så snill.
Det har gått over to måneder…
Men, Ingrid, det er mamma! Hun er alene. Kan du ikke bare være tålmodig?
Noe trakk seg sammen i brystet på meg. Jeg ble stille og vendte meg mot veggen. Even sovnet på et blunk, men jeg ble liggende lenge og lytte etter Signe sin rasling bak veggen.
Neste dag møtte Signe meg etter jobb med et nytt tilbud.
Ingrid, kanskje jeg skal hjelpe deg med helgevasken? Det går så raskt når vi er to! Du er så sliten nå, ser jeg.
Jeg ville si nei, men hun hadde allerede satt frem spann og klut. Vi vasket sammen, og hun kommenterte alt bak ryggen min.
Oi, her bak radiatoren var det mye støv. Vi må bruke støvsugeren ordentlig. Og se på gardinene hvor lenge er det siden de har vært vasket nå? Kjøleskapet, vasker du inni det ofte nok?
Jeg svarte bare “ja” og “jo”, vasket og tørket. Egentlig ble jeg bare mer frustrert for hvert påpekende ord. Men jeg klarte ikke å si imot, for “hun forsøkte jo tross alt bare å hjelpe”.
Mot slutten av september innså jeg: jeg følte meg som en gjest i min egen leilighet. Signe styrte kjøkken og bad, til og med vaskemaskinen var alltid opptatt. Egentlig følte jeg meg som en uinvitert leietaker, som levde forholdsvis usynlig i hennes rytme.
Om natten drømte jeg forvirrede drømmer. Jeg vandret rundt i endeløse ganger og fant aldri døra til rommet mitt. Eller stod på kjøkkenet og oppdaget hver eneste gang at grytene og tallerkenene var borte.
Jeg våknet gjennomvåt av svette med hjertet hamrende. Noen netter hadde jeg lyst til å vekke Even, fortelle ham hvor forferdelig det var, men jeg klarte aldri å si det. Hvordan innrømmer man høyt at all denne omsorgen føles som et kvelende teppe?
***
Så plutselig, en morgen i oktober, våknet jeg av akutt kvalme. Jeg måtte styrte til badet, og kastet opp. Jeg tørket ansiktet, hvit i ansiktet og hørte Signes bekymrede stemme utenfor døren.
Ingrid, går det bra der inne? Skal jeg ringe legen?
Nei, det går bra, kvestet jeg, skvettet kaldt vann i ansiktet. Det var nok bare noe feil med magen.
Feil med magen? Jeg brukte jo fersk kjøttdeig! Even spiste jo…
Det var ikke kjøttbollene, Signe. Jeg har bare for sensitiv mage.
Dagen var jeg svimmel og sliten, alt flimret på PC-en. Kollegaen min, Maria, la merke til det.
Ingrid, du ser ikke bra ut. Har du vurdert å gå hjem?
Nei, jeg må levere rapportene.
Helse går først. Men du burde tenke deg om.
Men jeg dro ikke til legen. Jeg kom hjem sent, og Signe så uforstående på meg.
Vi har vært bekymret begge to, Even har spurt etter deg. Forstår du at du skremmer oss?
Jeg har mye å gjøre på jobb.
Alltid bare denne jobben. Hva med hjem og mann? Han har sittet alene halve dagen, godt jeg fikk mat i ham i det minste.
Jeg orket ikke diskutere, gikk rett på rommet og lot dem delta i sin samtale. Påfølgende morgen oppdaget jeg at min favorittbluse, den hvite silkeblusen, hadde fått en stygg, gul flekk i halsen. Kvelden før var den helt ren.
Signe, vet du hva som har skjedd med blusen min? spurte jeg.
Signe så overrasket opp.
Nei, jeg har ikke rørt noen av dine klær. Kanskje du har sølt uten å tenke over det?
Jeg så på henne og visste, i magen min, akkurat i dét øyeblikket, at hun løy. Men jeg klarte ikke å si noe. Jeg byttet bluse og gikk ut med en klump i halsen.
Etter dette ble det bare verre. Favorittkoppen min, den Even ga meg på bursdagen, forsvant sporløst. Signe bare trakk på skuldrene: “Jeg har ikke sett den, kanskje du har mistet den selv?” En morgen hadde halve flasken med shampoen min forsvunnet på mystisk vis. Signe sa det sikkert var lekkasje fra korken.
Jeg sluttet å spørre. Gikk gjennom dagene i døs, jobbet og unngikk helst å være i stua. Even begynte å trekke seg vekk noen ganger kranglet vi nesten.
Ingrid, du virker så sur og stressa. Er du ikke fornøyd med jobben?
Det er ikke jobben.
Hva er det da?
Jeg klarte fortsatt ikke å si ordene høyt. At jeg følte meg utstøtt og kneblet i mitt eget hjem. Jeg mumlet bare:
Jeg er sliten. Unnskyld.
Han kysset meg og la armen rundt meg.
Bare hold ut litt til. Mamma må snart kunne dra. Oppussingen er nesten ferdig.
Men oppussingen ble aldri ferdig. Hver uke snakket Signe med håndverkerne og kom tilbake med samme beskjed.
De sier snart! Bare noen nye lister og tapet, så er alt klart.
“Snart” ble til måneder.
***
I slutten av oktober sluttet jeg å sove. Kvalmen tok seg opp, og jeg våknet utmattet hver morgen. En natt slet jeg meg opp fordi jeg hørte en merkelig lyd. Noe skrapte inne fra rommet der Signe sov. Dagen etter spurte jeg henne.
Hørte du noe i natt?
Nei, Ingrid, jeg sover som en stein. Det er nok bare nervene dine, du burde gå til lege.
Flere netter på rad kjente jeg plutselig en tung, søtlig lukt i gangen utenfor døra hennes. Det minnet om stearinlys. Jeg undersøkte alt, og forstod at lukten kom fra rommet hennes.
Brenner du stearinlys, Signe? spurte jeg.
Nei, hvorfor skulle jeg det?
Men lukten dukket stadig opp om kveldene.
En dag da hun var ute, snek jeg meg inn på rommet. Alt så tilsynelatende normalt ut, men inni skapet sto fortsatt en eske surret med hyssing. Jeg rakk såvidt å lete før ytterdøra gikk opp jeg pilte ut.
Senere den kvelden fant jeg vårt bryllupsbilde liggende på en hylle, ansiktet mitt skrubbet med tynne riper. Jeg sto lenge med rammen i hånden, og kjente hjerte hamre.
Hva er det? mumlet Even, trøtt, fra soverommet.
Se på bildet!
Han tok rammen, kikket forvirret.
Er det ikke bare trykkfeil fra utviklingen?
Nei! Noen har rispet på selve bildet. Med nål.
Ikke et ord ble sagt mer om det. Han gikk og la seg, jeg ble stående våken med en voksende frykt i magen.
***
November kom med kulde, jeg frøs og fikk knapt i meg mat. På jobben tok sjefen meg til side.
Ingrid, du gjør mye feil i det siste. Er alt bra med deg?
Beklager. Jeg skal skjerpe meg.
Det beste er kanskje å hvile litt?
Men jeg kunne ikke tenke meg flere dager hjemme, i denne kvelende stemningen.
Dager gikk, og plutselig hendte det. Jeg kom tidlig hjem fra jobb; Signe pleide å se på TV da, men nå var det helt stille i leiligheten. Jeg kledde av meg og hørte plutselig en monoton stemme. Jeg gikk mot rommet hennes; døra stod på gløtt. Inne, på bordet, sto to tente stearinlys og foran dem lå bilder av Even og meg, mitt bilde var krysset hardt over med sort tusj.
Signe sto bøyd over bordet med en nål i hånden og mumlet noe jeg ikke skjønte. Jeg glemmer aldri ansiktet hennes da hun snudde seg.
Ingrid… du… jeg… Jeg ventet deg ikke…
Hva holder du på med?
Hun skjulte nålen raskt. Ansiktet vekslet fra overraskelse til irritasjon.
Dette har du ingenting med!
Stearinlys og bilder? Hva slags tullete ting er dette?
Gå ut av rommet mitt!
Da brast alt i meg. Jeg gikk rett bort til bordet, feide lysene i gulvet, og rev bildet mitt i stykker.
Ut. Ut av leiligheten min, sa jeg overraskende fast. Nå. Ikke én time til.
Du våger ikke…!
Jeg våger. Dette er mitt hjem! Nå pakker du sakene dine og reiser.
Døren gikk opp. Even kom hjem fra jobb. Signe slo hendene mot brystet hans.
Hun kaster meg ut, Even! Din egen mor!
Hva foregår her? spurte han fortumlet. Jeg viste ham bilder, lys, nål. Ansiktet hans ble først skremt, så hardt.
Hva er dette for noe, mamma?
Jeg ville jo bare hjelpe…
Nei! Nå gir det seg. Pakk tingene dine. Jeg kjører deg til stasjonen.
Hun pakket i stillhet. Da hun skulle gå, så hun på meg:
Du kommer til å angre på dette.
Jeg svarte henne ikke. Even bar tingene hennes ut. Døren lukket seg.
Endelig var jeg alene igjen.
Stillheten lå som et pledd over stua. Jeg åpnet vinduet på vidt gap, kjente november-kulden, og for første gang på lenge klarte jeg å puste fritt.
Even kom hjem sent.
Jeg har levert henne på toget. Hun gråt ikke engang.
Han så nesten ut som et barn der han satt. Jeg satte meg ved siden av.
Unnskyld, sa jeg forsiktig.
Nei, Ingrid, det er jeg som skal si unnskyld. Jeg ville ikke innse at du hadde det vondt.
Han la pannen mot min.
Jeg skal aldri la noen ta fra deg hjemmet ditt igjen. Aldri.
***
Neste morgen våknet jeg av sollys. Det var uvanlig rolig i huset. Jeg gikk forsiktig gjennom rommene den gamle roen var tilbake. Jeg satte på kaffe. Even kom og smilte.
Skal jeg smøre deg ei brødskive?
Ja takk.
Det var en ny stillhet men det føltes trygt og riktig. Jeg spiste og kjente ikke lenger noenting til kvalmen.
Vet du hva, du må bestille time hos fastlegen, sa Even. Sånn kan du ikke ha det.
Greit.
Neste dag satt jeg på venterommet hos fastlegen. Hun spurte rolig hvis jeg hadde hatt mensen i det siste. Jeg tenkte etter og ble perpleks det var flere uker siden. Legen ba meg ta en test. Positiv.
Gratulerer du er cirka seks uker på vei.
Jeg forlot legesenteret i et sånt sjokk at jeg satte meg rett utendørs og gråt. Ikke bare av lettelse men over alt jeg hadde båret.
Even trodde nesten ikke på det. Men da han forstod, løftet han meg og snurret meg rundt.
Ingrid, dette klarer vi. Alt skal bli bra.
***
Tre uker har gått. Signe har ikke ringt. Even har sendt meldinger, men får bare korte svar: “Jeg har det bra. Ikke bekymre deg.”
Jeg begynner sakte å fungere igjen. Vi ommøblerte rommet, kastet ut det som minnet om Signe. Nå er det mitt kontor igjen, mitt fristed. Jeg lager den maten jeg liker, vi ler sammen igjen.
En kveld spør Even forsiktig:
Når barnet kommer, vil du at mamma skal besøke oss?
Jeg tenker meg om. Hun kan komme på besøk, men aldri bo her igjen. Det er min grense.
Det lover jeg, sier han.
Vi skal være en familie, men med grenser. Jeg vet ikke hvordan det blir om Signe endrer seg. Kanskje, kanskje ikke. Men jeg vet én ting: Jeg har lært å stå opp for meg selv, si nei og kreve luft nok til å puste. Jeg vil ikke miste den styrken igjen.
Alt handler om å finne plassen sin. Jeg kan være gjest og vert, men alltid også husets egentlige mor.
Husk, Even, sier jeg. Om alt blir vanskelig igjen: Da må du høre meg, ikke bare late som om det er greit.
Jeg lover, Ingrid. Alltid.
Jeg lukker øynene og vet at denne gangen vil jeg aldri tie igjen.
