Husfrue i eget hjem.
Ingrid, du har glemt å sette lokk på smøret igjen, sukket Ragnhild, svigermor, og dro med seg stolen nærmere bordet med et dunk. Nå har det ligget hele natta og sugd til seg alle slags lukter fra kjøleskapet. Even, vennen min, du kan heller ta litt fersk kremost jeg kjøpte inn i går.
Ingrid kjente hvordan fingrene strammet seg rundt knivskaftet. Hun fortsatte å skjære brød, prøvde å få skivene like, selv om hendene skalv bittelitt. Utenfor regnet det typisk oktoberregn, og strimer av vann rant nedover ruta. Kjøkkenet føltes plutselig altfor lite for tre voksne.
Mamma, det er ikke noe galt med smøret, murret Even, blikket var fortsatt limt til skjermen på mobilen mens han tygget på brødskiva.
Ja da, ja da. Jeg bare sier det fordi jeg bryr meg, vet du. Dere unge skjønner ikke at matvarer blir dårlige av å stå slik. Så får man vondt i magen, og hvem blir da sykepleier?
Ingrid satte fatet med brød på bordet og sank ned på stolen sin. Hodet var tungt allerede fra morgenen, smaken i munnen sur. Hun helte te fra en pose som het «God Start», og håpet det varme skulle stilne kvalmen.
Ingrid, du spiser nesten ikke, fortsatte Ragnhild, og kikket over brilleglassene. Du har blitt så tynn. Even, hvordan har du tenkt å få barn med en sånn spinkel kone? Det er jo viktig at mor er frisk!
Noe strammet seg inni henne. Ingrid tok en slurk te altfor varm og tvang frem et smil.
Det er bare slik om morgenen for min del, Ragnhild. Jeg har aldri vært sulten tidlig på dagen.
Alltid, alltid… Da jeg var i din alder, gikk vi på jobb selv med feber, og ingen klagde. Nå skal unge ha sykemelding bare de nyser. I din alder hadde jeg allerede Even, alene og med alt annet å holde styr på hjemme!
Even satt fortsatt med telefonen og snudde ikke blikket bort fra skjermen.
Mamma, slutt nå. Ingrid satt på kontoret til åtte i går for å bli ferdig med rapporter.
Jeg sier ikke imot deg, vettu. Jeg bare tenker på dere. Unge folk, kanskje det er på tide å begynne tenke på barn snart, men helsa holder ikke…
Ingrid reiste seg og tok med seg koppen bort til kjøkkenbenken. I refleksjonen i vinduet så hun svigermor klappe Even vennlig på skulderen mens hun ga ham mer kremost. Ragnhilds stemme runget lavt bak ryggen hennes, denne gang hengiven rettet mot Even.
Ikke glem møtet i dag, vennen min. Jeg har strøket den blå skjorta di den henger over stolen.
Ingrid stod med koppen og kjente hvordan noe tungt og mørkt vokste inni henne. Noe som minnet om utmattelse, men verre. Nærmere fornærmelse, men dypere.
Det rare var at det bare var tre måneder siden Ingrid oppriktig gledet seg over at svigermor skulle komme på besøk.
***
Ragnhild ringte sent i juli stemmen var anstrengt, nesten gråtkvalt. Leiligheten hennes i Lillehammer hadde blitt oversvømt fra naboen over; parketten var ødelagt, noen møbler også, og det måtte totalrenoveres. Håndverkerne skulle visst bruke sjuti dager.
Even, kan jeg bo hos dere en ukes tid? Det koster skjorta med hotell, og det er så ensomt å bo slik, ba hun, og Even sa selvsagt umiddelbart ja.
Ingrid var nesten lettet. Svigermor bodde jo i Lillehammer, møttes sjelden, og forholdet var ok Ragnhild var en livlig dame, pratsom, men hyggelig. Etter at hun mistet mannen for fem år siden hadde hun bodd alene, jobbet i arkivet og drev med fioler.
Det går fort den uka, sa Ingrid til Even og begynte å frigjøre det lille rommet for gjesten. Vi har jo ikke fått pratet ordentlig med henne på lenge.
Even smilte og kysset henne i håret.
Gulljenta mi. Jeg er bare glad noen passer på henne gjennom alt bråket i leiligheten.
Ragnhild dukket opp med to digre kofferter og en stor eske bundet med hyssing. Ingrid og Even møtte henne på Oslo S og hjalp til med bagasjen. Svigermor så sliten ut, øynene var røde, leppene stramme.
Takk for at dere slipper inn gamle kjerringa, sa hun med et lite smil og klemte Ingrid på dørstokken. Jeg skal ikke være til bry, lover. Reiser med en gang alt er i orden.
De første dagene var omtrent idylliske. Ragnhild laget middag, vasket, og fikset litt mens de var på jobb. Om kveldene drakk de te med Ostepop hun hadde kjøpt i mengder, og de delte historier fra dagen. Even strålte mer enn vanlig, tydelig glad for å ha moren der.
Men utpå den andre uka begynte småting å endre seg.
Ragnhild flyttet på krydderglassene i skapet «slik er det mest praktisk.» Deretter flyttet hun på sengetøyet, sorterte etter sitt eget system. Ingrid fant tingene sine stadig vekk på rare steder, men turte ikke si noe slike detaljer var jo bare bagateller.
Ingrid, du har vel ikke rengjort oppe på gardinstengene? spurte svigermor en dag mens hun helte opp middagssuppe. Kan være skadelig, du vet, hvis du har pollenallergi. Jeg vasket litt i det dag.
Takk, Ragnhild, mumlet Ingrid, og kjente at kinnene ble varme. Hun rakk rett og slett ikke vaske der hver uke. Etter jobb var alt hun ville å ligge på sofaen med boka eller serie.
Det er ingen kritikk, jenta mi. Jeg vil bare hjelpe, slik at dere får det lettere, smilte svigermor.
Etter tre uker ringte håndverkerne, og plutselig måtte de bytte alt av strøm i leiligheten. Ti dager til, minst. Ragnhild var lei seg, men skjulte det godt.
Jeg skal ikke være til bry, Even. Holder dere ut en liten stund til?
Klart det, mamma, svarte Even og klemte henne.
Ingrid sa ingenting. Hun forsøkte dytte uroen unna én uke til, det går vel bra?
Men så var det gått over én måned. Så halvannen. Svigermor hadde gradvis funnet seg fullstendig til rette i den lille toroms i Oslo. Hun sov nå i det som før var Ingrids kontor; der stod det en sovesofa og en kontorpult. Ingrid jobbet nå med laptopen på kjøkkenet eller i sengen upraktisk, men hun orket ikke kreve rommet tilbake.
Hver kveld lagde Ragnhild middag. Det må hun få, maten var god men bestandig det Even liker best: poteter med kjøtt, lapskaus, kjøttkaker. Ingrid foretrakk lettere mat, fisk og grønnsaker, men følte det var vanskelig å si ifra.
Ingrid, igjen spiser du så lite, ristet Ragnhild på hodet. Even, se kona di. Hun forsvinner jo fra kjøkkenstolen. Kanskje magen din ikke tåler maten?
Det går fint, svarte Ingrid. Sand på tunga, kvalmen lå der allerede fra morgen. Til legen ville hun ikke da måtte hun innrømme at det nok skyldtes stress, og si slikt høyt var umulig.
***
Midt i september tok alt av på jobben. Skatteetaten krevde nye rapporter, og alle på økonomiavdelingen, inkludert Ingrid, ble sittende overtid. Hun kom ikke hjem før ni, noen ganger ti, med hodepine.
Leiligheten ventet henne alltid med koselig lys, matduft og Ragnhilds stemme.
Ingrid, endelig hjemme. Even og jeg har spist, men jeg har satt igjen til deg i gryta. Ikke flytt på pannene på komfyren, de står slik for å være lette å bruke.
Ingrid nikket, varmet maten og spiste knapt. Even kom inn, kysset henne, fortalte om dagen sin. Ragnhild satt med strikketøy eller blad og bare… var der. Hele tiden.
Even, tror du moren din planlegger å bli boende lenge? hvisket Ingrid i mørket en natt.
Hun kan jo ikke flytte hjem mens arbeidet pågår, mumlet han trøtt. Det ordner seg snart.
Det har gått to måneder nå…
Skjerp deg, det er mamma. Hun er alene. Kan du ikke vise litt forståelse?
Noe stakk i brystet Ingrid svarte ikke. Even sovnet på et minutt, Ingrid ble liggende og høre svigermor vri seg på sovesofaen i rommet ved siden av.
Neste dag, da hun kom hjem, tilbød Ragnhild seg å hjelpe til med helgevasken.
Du er jo helt utslitt, Ingrid. Skal vi ta det i lag på lørdag?
Ingrid hadde lyst til å si nei, men svigermor var allerede i gang med bøtte og mopp. Sammen vasket de, og Ragnhild kommenterte på alt.
Uff, bak radiatoren er det støvete! Vi får ta det med støvsugeren. Jeg har satt på vaskemaskinen det trengs jo, skjorter og sengetøy blir så mye friskere.
Ingrid nikket, vasket og bet tennene sammen for ikke å si noe dumt. Ragnhild mente jo bare å være hjelpsom. Kan man da egentlig si noe?
I slutten av september begynte det å murre: Ingrid følte seg som en gjest i egen leilighet. Ragnhild hadde kontroll på alt; klær, kjøkken, bad. Hun vasket Evens klær selv, strøk skjortene med stivelse.
Han elsker det, smilte hun. Slik har han hatt det siden han var liten.
Ingrid vasket sine klær på de få ledige tidspunktene hun fant. Noen ganger kjentes det som om hun snek rundt for ikke å forstyrre, ikke irritere, ikke bli synlig.
Om natten drømte hun hun gikk i evige korridorer og lette etter sitt eget rom alle dører var låste. Eller hun sto på kjøkkenet og skulle lage middag, men alt av gryter, fat og ingredienser forsvant mellom hendene hennes.
Hun våknet klam, med hjertet i halsen, og hørte Even puste rolig i mørket. Hun ville rope at hun ikke orket mer. Men orket ikke si det.
***
Første oktober begynte de virkelig rare tingene.
Ingrid våknet kvalm. Sprang til badet, kastet opp. Bak døra sto Ragnhild bekymret:
Går det bra? Skal jeg ringe legen?
Nei, det er bare magen, hveset Ingrid, vasket ansiktet. Spist noe rart i går, sikkert.
Rart? Vi hadde jo bare kjøttboller og potet jeg smakte til alt! Even har spist det samme, er jo frisk.
Det er sikkert bare magesyra, svarte Ingrid matt.
Kvalmen og slappheten slapp ikke taket hele dagen. På jobb kommenterte kollegaene hvor grå og sliten hun var.
Skal du ikke dra hjem, Ingrid?
Jeg må bli ferdig, regnskapet må leveres.
Men du blir jo syk!
Men til legen gikk hun ikke. Da hun sent kom hjem igjen, var det nesten fiendtlig stemning i leiligheten.
Du aner ikke hvor urolig vi har vært, sa Ragnhild. Even også. Skjønner du ikke at du skremmer oss?
Det har bare vært mye å gjøre, svarte Ingrid lavt.
Jobb, alltid jobb for deg. Hva med hjemmet? Familien? Jeg sørget i det minste for at Even fikk god mat i dag.
Ingrid gikk inn på soverommet og klemt hodet ned i puta. Gjennom veggen hørte hun stemmene deres, svigermor og Even, dempet, men hun visste Ragnhild klagde. Even svarte lavt.
Neste morgen oppdaget hun en gul flekk på favorittblusen, en hvit silkebluse som i går lå frynsefri i skapet.
Vet du hva som har skjedd med blusen min? spurte hun i kjøkkenet.
Ragnhild snudde seg fra stekepanna, så forbauset ut.
Nei, jeg rører aldri dine klær. Kanskje du har sølt selv?
Ingrid så rett på henne det vennlige ansiktet, blanke øyne plutselig visste hun det var løgn. Men hun kunne ikke bevise noe, så hun bet det i seg, tok på en annen genser og dro på jobb.
Det neste dagene fortsatte merkelighetene. Favorittkoppen hennes, en stor keramikkopp Even hadde gitt på bursdagen, var plutselig borte. Forsvant og ble aldri sett igjen. Ragnhild bare trakk på skuldrene.
Kanskje du har knust den og glemt det?
En dag sto plutselig Ainas shampooflaske tom hun visste at det nesten var full dagen før. Svigermor bare smilte: Slike flasker lekker jo ofte. Kan hende alt rant ut?
Ingrid sluttet å spørre. Noe mørkt trakk henne ned. Om dagen jobbet hun nærmest på autopilot, om kvelden satt hun ved kjøkkenbordet, koblet ut og fjern. Even var mer irritert, de kranglet smått.
Ingrid, du er så nervøs for tida. Er det jobben?
Nei, det er ikke jobben.
Hva er det da?
Hun ville fortelle. Ville si at hun ikke maktet å bo vegg i vegg med hans mor, at hun følte seg fremmed i sitt eget hjem. Men hun bet det i seg.
Jeg er bare sliten.
Han la armene om henne, kysset henne i håret.
Bare hold ut bittelitt til. Ragnhild reiser snart, jeg har snakket med henne. Snart ferdig hos håndverkerne.
Men uka gikk, og ingenting skjedde. Hver uke ringte Ragnhild Lillehammer og kom tilbake med bekymret ansikt.
De sier det nærmer seg nå. Bare gulvlistene igjen, så er alt på plass.
Men «nærmer seg» betød flere og flere uker.
***
Slutten av oktober kom, og Ingrid klarte nesten ikke sove. Om dagen var hun slapp, mørke ringer under øynene, hendene dirret.
En natt våknet hun av en lyd. Skrapende, som om noen lusket over gulvet. Kom fra rommet der svigermor sov. Ingrid satte seg opp, lyttet. Lyd så stille igjen.
Om morgenen spurte hun Ragnhild om hun hadde hørt noe.
Nei, jenta mi. Jeg sover som en stein.
Det må ha vært innbilning, sa Ingrid.
Noen dager etter kjente hun en underlig lukt varm voks, søtlig, nesten som i gamle kirker. Hun snuste rundt den var sterkest utenfor døra til Ragnhild sitt rom.
Brenner du lys der inne? spurte hun på kvelden.
Lys? Nei. Hvorfor tror du det?
Det lukter voks.
Vet ikke, kanskje naboen har fyrt opp noe og det har trukket inn, foreslo hun.
Men lukten kom igjen sakte, nesten umulig å plassere, alltid om natten.
En dag når Ragnhild var ute, snek Ingrid seg inn på rommet. Alt var pent og ordentlig sovesofa, bladene pent stablet, fioler i vinduskarmen. Hun åpnet skapet klær hang ryddig, kofferter sto nederst, og esken med hyssingen også. Ingrid bøyde seg for å åpne, men hørte plutselig ytterdøra og for opp. Ragnhild kom inn, smilte:
Hjemme tidlig? Skulle ikke du jobbe overtid?
Følte meg dårlig, måtte dra litt før.
Stakkar deg. Jeg lager te.
Samme kveld var lukten der igjen. Og da hun gikk til badet, så hun en tid rammen med bildet av henne og Even fra bryllupsdagen. Nå lå det på hylla i gangen. Glassplaten var hel, men Ingrids ansikt var risset opp med små, tynne riper.
Hjertet hamret. Hun holdt rammen i hendene, klarte ikke slippe blikket fra det ødelagte bildet.
Ingrid, står du bare der? Even kom ut og gjespet.
Even… se på dette.
Han studerte bildet, trakk på skuldrene.
Kanskje det har vært sånn fra før? Kan det skjedd under innramming?
Nei, dette er laget med vilje! Med nål eller noe sånt. Se!
Han så forvirret ut, men Ingrid visste. Men hun sa det ikke høyt.
Den natten sov hun ikke i det hele tatt. Hun lå og stirret i taket og hørte lydene fra svigermors rom.
***
November var blitt skikkelig kald. Ingrid frøs hele tiden, måtte gå med ulljakke selv inne. Kvalmen var verre, hun spiste så å si ingenting, bare te og tørkebrød.
Ingrid, du er helt elendig nå, sa Ragnhild og så på henne med en blanding av bekymring og noe annet, kanskje tilfredshet? Ingrid syntes absolutt det.
På jobb kalte sjefen henne inn.
Ingrid, dette er ikke likt deg. Altfor mange feil i rapportene du ser ikke ut som deg selv. Trenger du fri?
Tankene på å skulle ha fri hjemme, med Ragnhild gjorde det bare verre.
Nei takk, jeg klarer meg.
Det var løgn. Hun dalte enda mer ned, svarte Even mer og mer kort. Han sluttet å prøve.
Jeg forstår ikke hva som skjer. Du er fjern. Er du her egentlig?
Bare sliten.
Kanskje du burde til legen? Mamma sier du aldri spiser.
Mamma sier. Ingrid møtte blikket hans.
Mamma sier mye.
Hva mener du?
Ingenting.
Hun gikk på soverommet. Han kom ikke etter.
Så kom det som fikk alt til å briste.
En dag Ingrid kom hjem tidlig, var det stille i leiligheten. Unormalt stille. Hun kledde av seg i gangen, gikk inn på badet, men så hørte hun mumling. En monoton stemme fra gjesterommet.
Hun listet seg bort. Døra var på gløtt. På bordet inne så hun tente kirkelys, to stykker. Foran lyset lå et portrett av Even og ett av henne, Ingrids ansikt var tusjet ut med svart kritt.
Ragnhild sto lent over bildene, mumlet for seg selv, og i hånda skinte en lang synål. Hun strøk nåla over Ingrids fotografi.
Ragnhild, stemmen hennes skalv.
Ragnhild rykket til og snudde seg, blek i ansiktet.
Ingrid… jeg ventet ikke deg…
Hva driver du med?
Hun skjulte nåla brått bak ryggen. Ansiktet stivnet, så gikk det over fra forskrekkelse til kjølig irritasjon.
Ingenting som angår deg.
Stearinlys? Bilder? Hva er dette?
Jeg sa, det angår deg ikke! Gå ut fra mitt rom!
Noe brant over inne i Ingrid. All misnøyen, slit, frykt veltet ut som flodbølge.
Ditt rom?! Dette er MITT hjem! Det er MIN leilighet og mitt rom du har bodd på i tre måneder! Nå får det faen meg være nok!
Ingrid, ikke vær slik…
Jeg ER slik! Du saboterer med disse nålene, bildene, ødelegger tingene mine og driver meg gal!
Jeg har aldri…! Ragnhild var iskald. Du ødelegger alt! Even kunne hatt familie for lengst hvis han hadde valgt deg bort. Alt du bryr deg om er jobb! Du er ikke en ordentlig kone. Du er en byrde.
Det stakk som en syl. Ingrid gikk bort og veltet lysene på gulvet, det ene sloknet, det andre brant på siden. Hun plukket opp bildet sitt, rev det i to.
Ut. Ut av hjemmet mitt nå. Med en gang.
Hva? Du kan ikke…
Jo, jeg kan. Det er mitt hjem. Gå. Pakk tingene dine. Dra.
Even vil aldri tilgi deg!
Det tar vi oss av, han og jeg. Nå går du!
Ytterdøra gikk opp. Even kom hjem. Hørte dem rope og stormet inn.
Hva i all verden skjer?
Ragnhild kastet seg inntil Even og hikstet:
Hun kaster meg ut! Kona di mobber meg og tvinger meg på gata!
Even så fra mor til kone. Ingrid stod der, rystende, med det revne bildet i hendene.
Even, se. Se hva hun har holdt på med.
Han glodde på bordet, lysene, bildene, nålene. Ansiktet forandret seg, vantro, så til plutselig forståelse og avsky.
Mamma… HVA er dette?
Jeg bare… Jeg ba for deg, gutten min…!
Med synål? Med kryss over bilder? Hva faen?
Jeg ville hjelpe! Hun er ikke rett for deg!
Stopp, hylte Even. Bare stopp!
Han åpnet skapet, fant kofferten og slang den på sofaen.
Pakk sakene dine. Jeg kjører deg til bussterminalen. Nå.
Even…
Nå!
***
En time senere. Ragnhild reiste. Pakket i stillhet, ansiktet stivt. Even hjalp til like tyst. Ingrid stod i gangen, kroppen tom.
Ferdig pakket stanset Ragnhild ved utgangsdøra og stirret på Ingrid.
Du kommer til å angre.
Ingrid svarte ikke. Even tok koffertene og gikk. Døra smalt igjen.
Ingrid ble stående i ro.
Stillheten var intens. Hun gikk inn på det som hadde vært svigermors rom og så seg rundt stearinlys, bilder, rester av voks. Hun puttet alt i en eske, bar den ut på verandaen og kastet i søpla.
Deretter åpnet hun vinduet på vid gap og slapp inn kald novemberluft. Hun sto lenge og så ut over byen, tok et dypt pust. Første gang på flere måneder kjent hun at hun virkelig pustet.
Even kom hjem utpå natta, utslitt. Han gikk rett på soverommet og sank sammen.
Kjørte henne på bussen til Lillehammer.
Ingrid satte seg ved siden av, tok hånda hans.
Unnskyld.
For hva?
Alt.
Nei, jeg må si unnskyld. Jeg så det ikke. Ville ikke se. Jeg trodde du bare var sliten men det var så mye verre enn det.
Han la hodet i hendene.
Hun mistet grepet. Jeg kjente henne ikke igjen.
Hun har vært alene så lenge, hun har bare deg igjen.
Det er ikke unnskyldning. Det hun gjorde… det var vondt.
De satt tause lenge. Så la Even armene rundt henne, og hun kjente han skalv.
Jeg var redd for å miste deg. Du ble så fjern den siste tida, jeg trodde du ikke elsket meg lenger.
Nei. Jeg bare… holdt på å kveles.
Det skjer aldri igjen. Jeg lover.
Neste morgen våknet Ingrid til solskinn bak gardinen. Alt var stille. Ingen lyder av gryter eller Ragnhilds stemme.
Hun gikk gjennom leiligheten, åpnet døra til «kontoret» bare sovesofaen og pulten igjen. Endelig hennes rom.
På kjøkkenet sto Even og kokte kaffe.
God morgen.
God morgen.
De spiste frokost sammen, og for første gang på lenge klarte hun å spise en brødskive med smør uten å føle seg dårlig.
Ingrid, du må til legen, sa Even. Du ser fortsatt pjusk ut. Vil du at jeg skal bestille time?
Ja.
Han ordnet time hos fastlegen dagen etter. Ingrid gikk på jobb og følte seg litt lettere. Som om en tung sekk endelig var satt fra seg.
Da hun var tilbake på kvelden, slang Even armen rundt henne på sofaen.
Tenker på mamma. Hun har ikke ringt.
Sikkert fornærmet.
Jeg kan ikke kutte henne helt ut. Men deg skal jeg aldri miste.
Jeg forstår det.
Når det har roet seg litt, kanskje hun kan komme på besøk bare som gjest. En dag. Ikke bo her.
Ingrid nikket. Det var fortsatt ubehag i magen, men hun skjønte at hun ikke kunne kreve fullstendig brudd.
***
Neste morgen gikk hun til legen. Den eldre fastlegen lyttet til plagene hennes og stilte noen spørsmål.
Når hadde du sist menstruasjon?
Ingrid måtte tenke, og innså at det var lenge siden over en måned.
Skal vi ta en graviditetstest.
Ingrid ble stående. Gravid? Hun hadde knapt tenkt tanken det siste halvåret.
Testen var positiv.
Gratulerer, smilte legen. Sekssju uker, vil jeg tro. Det er helt vanlige symptomer.
Ingrid gikk ut på gangen og satte seg. Gravid. Barn. Hennes og Evens barn.
Hun ble sittende og gråte stille av lettelse, glede, frykt, alt på en gang.
Samme kveld fortalte hun Even det. Han ble først stum. Så smilte han, kysset henne og løftet henne rundt.
Helt sant? Vi skal ha barn?
Sekssju uker nå.
Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si. Ingrid, dette er… utrolig.
De holdt hverandre og lo, og for første gang på lenge kjentes alt riktig.
***
Tre uker gikk. Ragnhild ringte ikke. Even forsøkte noen ganger hun svarte ikke, men sendte til slutt «Jeg lever, ikke bekymre deg» og ikke noe mer.
Ingrid ble gradvis bedre. Kvalmen var der, men mildere. Hun orket mer, spiste mer. Om kveldene pusset de opp kontoret kastet gamle ting, flyttet om.
Leiligheten føltes lettere. Ingrid begynte å lage mat igjen, de lo sammen som før.
En kveld, på sofaen, sa Even:
Mamma vil sikkert besøke oss når barnet er født. Hva gjør vi da?
Hun får gjerne komme, på dagsbesøk. Hun får aldri bo her igjen. Det er en grense jeg ikke forhandler om.
Det er helt greit.
Og hun får ikke være med barnet alene i begynnelsen ikke før jeg ser at hun fortjener tillit.
Jeg er helt enig.
Jeg vil ikke være streng lenger. Men jeg må beskytte oss og barnet. Jeg vil at barnet vårt skal vokse opp med ro og trygghet.
Det skal det få. Det er vårt ansvar å sette grenser.
Hun la en hånd på magen. For første gang på lenge følte hun styrke, mot. Hun hadde klart å si nei. Klart å beskytte sitt eget hjem, sitt eget liv, og retten til å være seg selv.
Even, sa hun, så dempet at han nesten ikke hørte det, hvis ting blir tøft igjen, lover du å lytte til meg? Ikke late som alt er greit?
Jeg lover. Alltid.
