Kjersti krøller seg sammen på sofaen i leiligheten i Oslo, holder begge hender mot den laveste delen av magen. Alt verker, smertefullt og klagende, som om kroppen minner henne om det som venter. Hver gang er det det samme: skarp smerte, så kommer blødning, ambulanse, sykehus og en tomhet som fyller henne helt innvendig. Det er et spontanabort, det er ingen tvil. Dette er hennes tredje abort de siste to årene; før det har hun opplevd en stillestående graviditet, og før den har hun gjennomført en planlagt abort. Den aborten hun gjennomførte for så mange år siden, betaler hun fortsatt med en uopprettelig følelse av å ha sviktet som mor.
Hun strekker seg etter telefonen og ringer nødnummeret 113. Etter en halvtime er ambulansepersonell på plass og de setter henne i båren. På vei til sykehuset ringer hun Einar, mannen sin, for å si at hun ikke kommer hjem til middag.
«Igjen?» spør han. Kjersti svarer ikke. Tårene renner over kinnene, en blanding av fortvilelse og skam. Hvor mange ganger kan dette skje? Hvorfor er det alltid den samme scenen? Eller vet Kjersti egentlig hvorfor dette skjer gang på gang? Hadde hun så ikke gått under kniven hos den tvilsomme gynekologen, hadde alt kanskje gått greit. Hun og Einar kunne ha hatt et fem år gammelt barn i dag. Men barnet er borte, og ser ut til aldri å komme.
«Det gjør så vondt!» klarer hun å rope, mens legen bare justerer dråpetårnet og ser på henne med et likegyldig blikk.
De to dagene på Oslo universitetssykehus føles som en evighet. Når utskrivningspapiret endelig er klar, kommer Einar med en bukett roser, akkurat som i et manus.
«Du ser blek ut», sier han, men Kjersti smiler bare svakt. Det er ingen grunn til å feire; hun kan ikke føde et barn til ham, og det er tydelig for begge.
På veien hjem, sitter hun ved siden av Einar og holder den vakre rosenbuketten. Hun snur seg mot ham og sier:
«Jeg orker ikke lenger å prøve. Jeg kan ikke gi deg et barn.»
«Ikke si sånn, det kan fortsatt gå», prøver Einar å trøste henne, men hun ler bittert.
«Tror du på det selv? Fem år med løfter som aldri blir til virkelighet. Jeg er snart tretti, du er snart trettifem. Jeg er lei av å spille den fremtidige mammaen. Legene sier sjansene er null, kanskje det er på tide å lytte til dem.»
«Kjersti, vi får barn», protesterer Einar. «Husker du professor Haugens ord? Han sa at det finnes håp så lenge du følger hans råd.»
«Hvor er din professor nå?», spør Kjersti spurtende. «Han er død, så også hans råd. Alt er borte sammen med ham! Nå, Einar, nok er nok. Jeg vil ikke plage deg, og jeg vil ikke plage meg selv.»
«Hva mener du med det?», spør Einar, rynker pannen mens de fortsetter å kjøre.
Kjersti tar et dypt åndedrag og vender bort på siden.
«La oss gå fra hverandre. Du vil finne en kvinne som kan gi deg et barn, og du vil være lykkelig. Jeg er verdiløs, tom, ingenting kan holde livet i meg. Jeg er bare en byrde.»
Einar tar hånden hennes, holder den mot leppene og svarer:
«Ikke si tull. Vi klarer dette. Det finnes folk uten barn, og vi kan også klare det. Lykke handler ikke bare om barn.»
«Det handler om å ha nok barn», sier Kjersti gjennom tårene. «Stopp, Einar. Jeg vil ikke frarøve deg farlykke.»
«Jeg vil ikke miste familielykke», avbryter Einar.
Han er helt oppslukt av sin kjærlighet til Kjersti, tåler hennes humørsvingninger og er villig til å bære alt så lenge hun er ved hans side. Han har kjempa i mange år, slått ned konkurrenter, og da Kjersti endelig ble hans kone, trodde han at ingenting mer kunne gjøre ham lykkelig bortsett fra en liten flokk med barn, men skjebnen har fortsatt nektet familien en egen lille.
Einar kjenner Kjerstis bakgrunn. Før ham var hun gift med en eldre mann som hennes far hadde tvunget henne inn i, og fra denne mannen fikk hun en mislykket abort. Alt dette har ledt til nåtiden, men ingenting kan endres. Kjersti har vært gift med Einar lenge, har ingen kontakt med sin tidligere far, og vet nesten ingenting om sin yngre søster.
«Jeg blir ikke overrasket om faren en dag tvinger henne til å gifte seg med en skurk for egen vinning», tenker Einar.
Den yngre søsteren, Maren, er 22 år gammel, vakker og smart, akkurat som Kjersti, men hun bøyer seg lettere under farens vilje. Faren har oppdratt døtrene selv; ekskone har aldri fått innsyn i barneoppdragelsen fordi tyrannen har bestemt det. Han styrer dem som sin egen forretning: trekker i trådene, bestemmer alt og tvinger dem til å følge hans ordre.
Kjersti flyktet fra ham da hun var 24, møtte Einar og brøt alle bånd til faren. Siden da har han hindret henne i å ha kontakt med Maren. Når Maren plutselig dukker opp på dørstokken med en stor, rund mage, blir Kjersti sjokkert.
«Hva skjedde?», spør hun umiddelbart, men legger ikke merke til magen med en gang.
«Jeg løp fra faren», sniffet Maren og kastet seg i søylene til Kjersti. Det er litt over en uke siden Kjersti kom hjem fra sykehuset, og hun har begynt å roe seg ned, men dette overrasker henne.
«Hva ville han gjøre?», spør Kjersti.
«Han ville han ville at jeg skulle ta abort», svarer Maren.
«Herregud, er du gravid!», roper Kjersti, ser på søsteren og gisper. «Og av hvem?»
«Det spiller ingen rolle. Kjersti, det spiller ingen rolle. Det er på grunn av kjærligheten. Han er gift, han vil ikke ha barn. Faren sa at enten jeg gjør abort, eller han tar meg med tvang til en lege.»
Kjersti gråter sammen med søsteren. Maren er så skjør, så hjelpeløs, så elskelig. De har ikke sett hverandre på fem år, og Maren har gått fra en gråand til en vakker svane. Men farens innflytelse ødelegger fortsatt, og Kjersti er sikker på at Maren snart skal dra hjem igjen. Det kan hun ikke tillate.
Einar tar Marens ankomst med ro. Han har aldri motsatt seg Kjerstis beslutninger; han elsker henne så dypt at han aldri vil stå i veien for henne. Selvfølgelig har en uke gått, og Maren innser at hun ikke lenger kan plage faren med sin fravær.
«Jeg slipper deg aldri!», roper Kjersti, griper Maren i hendene. «Ønsker du at faren skal skade både deg og barnet? Tenk på fremtiden til barnet ditt.»
«Det er for sent å ta abort. Han kan ikke tvinge meg nå», svarer Maren selvsikkert. «Ingen lege vil ta meg i 21. uke.»
«Men kunstig fødsel kan bli katastrofal!», protesterer Kjersti. «Du forstår ikke. De vil gi deg noe farlig i teen, og du vil ende opp med å føde. Vet du hvordan det er? Nei, men jeg vet!»
Kjersti river i seg tårene og bruker dem til å overbevise Maren om at hun har rett. Maren blir i huset, men hun tenker stadig på faren og føler skyld.
Maren føder i juli, og like etterpå pakker hun sakene sine. Kjersti tar den lille gutten, Marius, i armene:
«Jeg lar deg ikke ta sønnen til denne drittungen! Hvis du vil, så gå. Jeg gir ham ikke bort.»
Maren trekker på skuldrene:
«Det er like greit. Far vil bare ha ham tilbake, men uten barnet. Du er fortsatt en del av problemet, ta den skrikende lille gutten med deg.»
Kjersti skjønner at Maren lider av etterfødselsdepresjon. En måned eller mer vil hun sannsynligvis komme tilbake for barnet. Kjersti elsker å holde den lille, kjenne lukten, høre den lille gryningen.
«Hun kommer til å hente ham igjen», sier Einar forsiktig. «En dag vil Maren komme tilbake for sønnen.»
«Jeg forstår», svarer Kjersti, mens hjertet hennes river seg i tusen biter. På papiret står Marius som hennes adoptivsønn, men ingen kan garantere at faren en dag vil dukke opp.
Det skjer sånn. Faren ringer Kjersti, roper i telefonen og truer med vold:
«Hvis du ikke gir meg barnebarnet mitt, river jeg både deg og din mann i stykker.»
Kjersti hører farens trusler, kulden sprer seg i kroppen, og hun venter på foreldrenes ankomst dag etter dag. Hun vil pakke Marius og flykte fra byen. Uten Einar, som alltid har stått ved hennes side og var villig til å beskytte henne med alt han har, ville hun ha gjort akkurat det. Hun er klar for møte med faren, men frykter å se ham i øynene. Møtet skjer aldri.
I stedet skjer en tragedie. Maren og faren blir påkjørt i en bilulykke og dør på stedet. Marius blir igjen hos Kjersti, og hun begynner å ordne foreldreansvaret for nevøen. Ingen andre gjør krav på ham, og dermed får Kjersti endelig en sjanse til å ha et barn. Einar er enig; de har ingen andre alternativer.
Papirarbeidet drar ut, og Kjersti må besøke utallige kontorer for å få Marius sitt navnebevis. Hun savner søsteren, føler også litt medlidenhet med faren, men nå har hun en nesten egen sønn, en gutt som ligner så sterkt på Maren.
Midt i all papirvirksomheten glemmer Kjersti sin faste kontrolltime hos gynekologen. Legen ser på henne kritisk og spør:
«Har du noen forsinkelse?»
«Ja, men jeg tenker ikke på det stress, du vet», svarer Kjersti.
«Hvilket stress! roper legen. Har du gjort en test?»
Kjersti rister på hodet.
«Skynd deg til ultralyden!», beordrer legen.
Det er den etterlengtede graviditeten. Ikke bare en, men en med mer enn tolv ukers fremgang.
«Dette er første gang du bærer barnet så langt», sier legen. «Det er et godt tegn. Legg deg ned og hvil.»
«Hva! Jeg har allerede et barn i armene!»
«Du har et barn inni deg! Og du har en ektefelle som kan ta seg av den ene mens du bærer den andre. Se på skjermen den lille er frisk og fortjener å leve.»
Kjersti nikker. To måneder senere forlater hun sykehuset med en beskyttet graviditet og en trygg visshet om at alt vil gå bra. Ved inngangen venter Einar med en ny blomsterbukett og nå også en barnevogn. I vognen sitter Marius, som jubler når han ser Kjersti. Hun smiler, stryker magen, omfavner mannen og sønnen. Inni henne vokser en liten jente som snart skal bli født. Den siste sjansen, et lykkelig løft, en drøm som endelig får virkelighet, og et håp om en lysere fremtid.
