Sofie! Hvor er du?! Kom frem med en gang! Du trenger ikke gå hjem! Hører du meg?! Jeg slipper deg ikke!
Den lille jenta på fem år, som hadde krøpet seg inn i et kratt av rabarbrablader ved gjerdet til den lille gården, satt på den solvarme jordflaten med hendene over ørene og mumlet lavt for seg selv.
Ropet blir hørt!
Sofie hører ikke!
Hun ønsket så gjerne å kunne lukke øynene og glemme den vakre, rundskallede kvinnen som sto på verandaen til bestemors hus! Men hun kunne ikke. Om hun gjorde det, ville kvinnen finne henne. Det hadde den gjort før. Da gjemte Sofie seg bak hundehuset til Karo og satt helt stille så stille at hun til og med falt i søvn. Hun våknet av et tungt slag i ansiktet, og ble så dratt i øret at hun fryktet å røre det igjen. Det gjorde vondt!
Den vakre kvinnen var ikke moren hennes. Det var tante Åse, søsteren til moren. Åse likte ikke Sofie, fordi hun var «utenfar» et ord Sofie ennå ikke forsto, men hun hadde hørt naboen Sander snakke om det. Sander, som nå var elleve år gammel, visste mer enn Sofie. Han forklarte at det betydde at ingen trengte henne; hun hadde verken far eller mor, bare tante og en gammel bestemor. Når bestemoren en dag skulle gå bort, ville Åse måtte ta over, men hun ville ikke ha en ekstra liten datter hun hadde nok egne barn.
«Hvorfor blir jeg straffet slik?» ropte Sofie.
«Mamma, du tier! Det er alt din feil! Vi har slitt med Natashas klesvask så lenge hun har vært her, og nå er det opp til meg! Jeg har bare en liten leilighet, men vi er tre, to barn og svigermoren, og alt dette på to rom! Hvor skal vi henge den? Hvorfor?»
«Du kan ikke si sånn, Åse! Hun er jo din egen!»
«Hun er ingenting for meg! Jeg ba henne ikke om å få et barn! Jeg har fortalt Natasha at hun ikke får noe med sin «kjære». Jeg hadde rett, ikke sant? Natashas liv er borte, og han, han forsvant som en sky før daggry!»
«Hva har barnet gjort for å fortjene dette?»
«Ingenting! En byrde Jeg har ingen krefter, sånn, mamma, skjønner du? De andre gjør sine egne greier Jeg sliter med å tjene en ekstra krone, men alt er forgjeves! En gang knuste jeg et glass på skolen, neste gang må jeg kjøpe nye bukser Hvor skal jeg skaffe alle de pengene? Finner du noen millionær? Faren min drikker og gjør ingenting! Han får lønn og ruller rundt i en drøm! Jeg er så knust, men han bekymrer seg ikke for at vi har knapt nok til å overleve! Jeg jobber på to jobber, han på én, men han klager som et barn som har mistet sin mor! De sitter i en sirkel og spytter i taket til sjefen slår dem på nakken! Så går de bort, klør litt, og er fornøyde! Hvordan skal jeg leve, mamma?!»
«Beklager, kjære, jeg kan ikke hjelpe mer Å sende deg til barnehjem mens du har levende slekt er en synd!»
«Den synden er min, ikke din!»
«Ingen kan krangle med det!»
«Jeg kan ikke elske henne, skjønner du det eller ikke?!»
«Så bra, så gjør du! Det viktigste er at hun har et hjem! Skamfullt Å Åse Var det ikke du som sa livet ville vært lettere om du ble elsket? Så hun trenger kjærlighet en levende sjel»
«En sjel Du kan ikke mate en sjel med kjærlighetsfortellinger hvis den er levende! Den vil alltid kreve mer. Hvor får du tak i det? Ikke si noe! Og du bør ikke diskutere kjærligheten! Den tiden da jeg trengte deg er over! Nok er nok! Barna har vokst opp»
Sofie forsto bare deler av samtalen hun hadde lyttet til fra under bestemor sin seng, men hun husket nesten alt. Barnehagepedagogene hadde alltid rost henne for den gode hukommelsen. Så Sofie prøvde å lytte nøye, og kunne repetere alt ord for ord!
«Sofie! Hvor lenge skal du rope?! Hvis du ikke kommer ut, vil du gå til sengs sulten!» ropte tante Åse igjen fra verandaen, men bare for et kort øyeblikk.
Bestemoren hans feide så svakt at Sofie hørte hennes stønn selv fra krattet, selv om gjerdet lå langt fra huset.
«Ja, la være å være sulten! Men vær ikke slått!» tenkte Sofie. Hun visste hvorfor tante Åse trengte henne. Åse hadde i morges beordret Sofie å vaske halvdelen av trappen på verandaen, men Sofie hadde glemt det. En lekebil, rød og uten ett hjul, ble gitt til henne av Sander. Sofie var lykkelig; hun hadde få leker en gammel dukke, Maren, med en kjole sydd av bestemor av en nesepute, og en grå kanin med ett øye. Kaninen var hennes favoritt. Og mors perler, blå og vakre, som bestemor hadde sagt at faren hennes hadde gitt. Bestemor hadde også sagt at de var verdiløse på markedet, men Sofie brydde seg ikke om prisen. Hun la perlene i en rad på trappetrinnene, og for henne ble de til fjell, hav og drager, akkurat som i den forbudte boken hun aldri fikk ta ned fra hyllen.
Det var vondt for Sofie; hun hadde aldri revet i bøker før. Hun likte dem, selv de uten bilder. Hun kunne ennå ikke lese alle bokstavene, men tre av dem hadde hun lært. Når hun så dem på bokhyllens rekker, ble hun glad. Hun visste at hun ville lære resten med litt innsats.
Kvelden senket seg over jordet som et tungt teppe av mørke. Mygg summet i ørene, og Sofie sukket. Det var på tide å gå. Maten ville nok ikke bli servert, men tante Åse hadde løpt frem og tilbake i gårdsplassen flere ganger og var nå sliten. På Sofie ville det ikke være krefter igjen. Et lite brøl, så var det over.
Sofie krøp ut fra sitt skjul og gikk mot verandaen. Der satt tante Åse, grå, på trinnene.
«Kom du? Å, min smerte Hvor har du krøpet deg? Så skitten Gå inn i huset!»
Sofie pustet ut. Kanskje ville hun i dag ikke bli kjeftet på lenger. Selv voksne blir slitne av skrik. Kanskje kunne hun gli bort til bestemoren, lene seg mot den tørre, varme hånden hennes og vente litt. Smerten ville avta, bestemoren ville få et øyeblikk med medfølelse, og det var alt som betydde noe den dagen. Et lite berøring, en stille hvisken og noen ord
«Jeg elsker deg, lille venn. Jeg elsker deg»
Ingen andre hadde sagt sånn til Sofie. Moren hadde gått bort, og tante Åse så ikke ut til å vite det. Sofie hadde hørt Åse anklage bestemor for å snakke «slik små», men aldri ha sagt det til sin egen datter. Sofie trodde ikke på det. Det kunne ikke være sant. Voksne er merkelige; de husker det dårlige, men glemmer det gode.
Hun hadde spurt Åse en gang hvorfor hun gjorde så. «Det er som å rive i en sårrand. Du river av fliken, så gjør det vondt igjen. Gjenta så ofte at såret aldri heles. Men om du fortsetter å rive, blir det et arr. Hvorfor gjør du det? Fordi «hånden klør»!», sa bestemor. Så Åse ropte: «Hvis du ikke elsker meg, så bli ikke så sint!»
Sofie kunne ikke forstå. Hvorfor gjør de sånn når de ikke elsker? Er det sjelen som gjør vondt? Bestemor hadde sagt sånn. Hvorfor klør så i hjertet at de stadig gjør vondt med seg selv? Det er merkelig
Hvis Sofie ble spurt, ville hun fortalt de voksne hvordan de kunne få alle til å ha det bra: bestemor si til tante Åse: «Jeg elsker deg!» og gi henne litt medfølelse, for Sofie selv får medfølelse om kvelden. Det er så enkelt! Bare ta og vise medfølelse! Åse er sterk og klok, men Sofie føler likevel en sorg for henne, for å høre Åse si at ingen elsker henne, er vondt. Hun tror likevel på at hun selv gråter om natten, men ingen ser det.
Bestemor klappet Sofie på hodet, hvisket noen ord og lot henne gå.
«Gå, lille, det er på tide å sove!»
Sofie var vant til å adlyde. Hun snudde og gikk, uten å merke at bestemor krysset armene på ryggen hennes og mumlet noe.
Tørsten kom, og Sofie snek seg inn på kjøkkenet, på jakt etter vann.
Hva vil du?
Vann
Mye vann til deg knurret tante Åse og helte en kopp melk på et brett med poteter og et stort stykke brød. Spis! Jeg har varmet vannet. Jeg skal vaske mor, så skal jeg vaske deg, din skitne!
Tante Åse gikk forbi og strøk Sofie over hodet. Sofie falt av krakken og klemte seg fast rundt Åses ben, for hun kunne ikke nå høyere.
«Hva gjør du?» ropte Åse, overrasket og skremt, og dyttet Sofie bort.
«Jeg vil elske deg. Hvis ingen vil kan jeg få lov?»
Spørsmålet henger fortsatt i luften. Åse begynte å gråte og løp ut av rommet, men hun skjønte at det ikke var farlig. Nå kunne Sofie spise sin melk i fred, og Åse kunne tørke tårene. Det ble kanskje ikke helt lett, men et lite lite pust av lettelse var nok. Sofie visste at den lille kvelden med bestemor var nok til at hun kunne tenke på det gode i stedet for det onde. Kanskje Åse også ville finne roen, for å tenke på det gode gjør livet lettere, selv om noen er slemme.
Åse gikk tilbake til kjøkkenet, fylte en bøtte med varmt vann og vasket Sofie i stillhet. Hun skrubbete med en svamp, forsiktig, helt annerledes enn før.
«Gå! Legg deg. Det er sengetid!»
Den korte befalinga ble gitt, og Sofie sukket. Hun kunne gå inn i det lille rommet med sengen sin, krype under et lett teppe, og snakke stille med moren i sine drømmer. Hver kveld snakket hun med bestemor, trakk fram et lite stykke av dagen. Bestemor hadde sagt at det var bra. Mamma hørte henne, og Sofie svarte. I dag skulle hun fortelle om tante Åse, og også om at hun ville stå opp tidlig neste morgen for å vaske trappetrinnene, slik Åse hadde bedt om. Sofie likte å holde ting ryddige, men noen ganger glemte hun oppgaven.
Morgenen etter våknet Åse, kysset henne merkelig, og skyste henne ut av huset, der nabobarna allerede ventet.
La dem bli hos deg en stund. Det er ingen plass for henne her
Får jeg si farvel?
Hvorfor? Hun vil huske deg levende. Hun er fortsatt liten
Det er sant. Da gir jeg henne mat, og kommer og hjelper.
Takk
Et par dager senere satte Sofie seg på bussen sammen med tante Åse og reiste til byen. Hun kom aldri tilbake til bestemors hus. Det skulle selges om et år, og Åse ville erklære Sofie som sin egen datter offisielt. Ordet «datter» var fremmed for Sofie, men hun likte lyden.
Hun fikk også ta med seg den gamle kaninen, som bestemor hadde gitt henne for lenge siden. Den var enøyet, slitt og med et ødelagt øre. Nå var øret sydd på, men øyet manglet knappen som skulle feste det. Åse lovte å fikse det senere; Sofie hadde tid.
Det viktigste var imidlertid at hver kveld kom Sofie til Åse, og Åse gjorde det hun pleide å gjøre for bestemor: strøk Sofie på kinnet og sa de ordene hun ønsket å høre hele dagen.
«Jeg elsker deg»
Da Åse først sa dette, trodde Sofie ikke på henne. Hun tvilte lenge, men svarte alltid:
«Jeg elsker deg også!»
Nå tror hun. For Åse sier de ordene ikke bare til Sofie, men også til sine egne barn og sin mann. Selv om han ikke hører dem hver dag, hører han dem likevel. Han trodde også ikke på dem, men nå tror han.
Selv om bror og søster av og til er slemme, er ikke det så farlig. Det er fryktelig når ingen er igjen. Sofie vet ikke helt hvordan det er, men hun innbiller seg. Hun kan nå lese. Bøkene inneholder så mye; hun tror på dem. Det er ingen tid til tull.
Av og til tenker Sofie tilbake på bestemors hus, på rabarbrablader ved gjerdet, store som ekte parasoller. Der var det varmt, grønt og trygt Men hun kan ikke gå tilbake, og trenger ikke. Bestemor er borte, men hos tante Åse er det også bra.
Det eneste hun ikke forstår, er hvorfor Åse sa at hun ikke trengte å bli elsket. Alle trenger kjærlighet. Sofie vet det.
