Siv, men det er jo kaldt om vinteren! Du må ha vedfyring og trekke ved! mamma, du har jo vokst opp på bygda, du har alltid levd sånn. Bestefar og bestemor har bodd på landet hele livet, uten stress. Om sommeren er det derimot helt fantastisk du kan ha hage, plukke bær og sopp i skogen.
Gunn hadde akkurat begynt å venne seg til pensjonisttilværelsen. Seksti år på skuldrene, trettifem av dem som regnskapsfører på fabrikken. Nå kunne hun slappe av med morgenkaffen, lese bøker og ta seg god tid.
De første månedene av pensjonen nøt hun ro og stillhet. Hun stod opp når hun ville, spiste frokost i ro, så på TVprogrammer.
Hun gikk i butikken når køen var kort. Etter fyrre år var det en ekte lykke.
Datteren Siv ringte en lørdag morgen:
Mamma, vi må snakke. Seriøst snakke.
Hva er det? spurte Gunn bekymret. Er alt bra med Maja?
Ja, med datteren går det bra. Jeg kommer hjem og forklarer mer. Ikke bekymre deg!
Det var akkurat den setningen som fikk Gunn til å føle seg enda mer urolig. Når barna sier «ikke bekymre deg», er det alltid noe å bekymre seg for.
En time senere satt Siv på kjøkkenet og strøk magen som hadde blitt rundere. Trettito år, og et nytt barn var på vei, men hun var fortsatt ikke gift med Ola.
De hadde bodd sammen i fire år, Maja vokste, men ekteskapsattesten så det ut til å være helt ubetydelig.
Mamma, vi har et problem med leien, begynte datteren, mens hun nervøst knipset på kaffekoppen. Huseieren vil øke husleien. Vi sliter med den nå, og nå vil hun ha to tusen kroner mer.
Gunn nikket medfølende. Hun visste at unge hadde det tøft. Ola jobbet fra dag til dag i dag som lagermann, i morgen som budfører, overmorgen som vakt. Siv var i permisjon med lille Maja, og skulle snart gå i ny permisjon.
Vi tenkte å flytte for å spare penger, fortsatte Siv, men ingen vil ta inn en liten jente.
Hva tenker dere å gjøre? spurte Gunn, allerede på vakt for en felle.
Derfor er jeg her, Siv strammet litt på genseren. Mamma, kan vi bo hos deg midlertidig? Til vi har spart opp, så kan vi kanskje ta boliglån.
Gunn tok en slurk te. I den lille toroms leiligheten var det allerede trangt, og nå skulle en hel familie med to barn bo der.
Gunn, hvordan får vi plass? Jeg har bare to små rom.
Vi finner en løsning. Hovedsaken er å spare. Vi betaler nå tretten tusen kroner i husleie hver måned, kan du forestille deg? På ett år blir det ett hundre og femti tusen! De pengene kan vi legge på en førsteinnsats til et lån.
Gunn så for seg scenen: Ola som svinger seg fra rom til rom, snakker høyt i telefonen, Maja som gråter, leker overalt, TVen på full guffe. Siv med den store magen, krav om ekstra oppmerksomhet.
Hvor skal Maja sove? prøvde Gunn å finne et rimelig argument.
Vi setter barnebedet i det store rommet med oss. Du tar det lille rommet. Du trenger ikke mye plass bare en sofa og en TV. Det går fint!
Siv, jeg har nettopp gått av med pensjon, jeg vil ha fred. Jeg har jobbet i førti år, jeg er sliten!
Siv sukket, som om Gunn hadde sagt noe helt urimelig:
Mamma, hvorfor vil du ha ro når du er seksti? Du er fortsatt ung og frisk. Mange besteforeldre i din alder passer på barnebarna sine hver dag.
Det hørtes ut som en anklage: andre besteforeldre er nyttige, du er egoistisk.
Dessuten har du en hytte. Et fint hytte, du har holdt den i orden hele tiden. Du kan bo der. Ren luft, stillhet perfekt for en pensjonist.
På hytta? spurte Gunn, nesten uten å tro det.
Ja. Hytta er solid, vi kan dyrke grønnsaker, tomater. Det er sunt, legene anbefaler eldre folk å tilbringe tid ute.
Gunn kjente en kulde bre seg i kroppen. Hytta lå tretti kilometer utenfor byen, bussen gikk bare morgen og kveld.
Siv, men det blir kaldt om vinteren. Vedfyring krever mye ved.
Mamma, du er fra bygda, du har alltid levd sånn. Bestefar og bestemor levde hele livet på landet uten problemer. Om sommeren er det himmelsk hage, bær, sopp.
Siv snakket som om hun tilbød en luksusferie, ikke en enkel livet på landet uten fasiliteter.
Hva med legen? Apoteket? Butikken?
Du trenger ikke gå til legen hver dag. En gang i måneden er nok. Mat kan du kjøpe i store mengder og fryse ned. Du har jo et stort fryseskap.
Siv, hva med vennene mine? Naboen jeg alltid snakker med?
Telefonen holder kontakten, eller de kan komme på hytta, grille pølser. Så gøy!
Gunn kunne ikke tro sine egne ører. Datteren foreslo at hun skulle bli en hytteenslig, bare for å frigjøre leiligheten til dem? Og presenterte det som omsorg for morens helse!
Siv, hvor lenge vil dere bo i leiligheten min?
Minst ett år, kanskje ett og et halvt.
Ett år eller ett og et halvt! Å bo et år i en toroms leilighet, eller å tilbringe tid på hytta helt alene.
Hva tenker Ola om dette?
Han er helt med! svarte Siv. Han sier at du vil ha det bedre på hytta enn i byen. Ingen stress, ingen mas.
Du kan lese bøker eller se på TV. Ola foreslo til og med å sette opp en satellittantenne, så du får flere kanaler.
Gunn så for seg Ola som en godhjertet mann som tenker på hennes velvære, liggende på hennes kjære sofa. Han ville til og med installere en antenne.
Tenk selv, fortsatte Siv, du har to rom, hva skal du gjøre der? Du får ikke noe mer plass, men vi klarer oss. Vi sparer penger, blir selvstendige.
Når skal dere flytte inn?
Kanskje i morgen. Vi har ikke mye å ta med. Huseieren leter allerede etter nye leietakere, og vi må flytte innen slutten av måneden. Tiden er knapp.
Gunn helte mer te med skjelvende hånd. Siv så på henne, som om hun ventet på et svar: «Hva vil du, mamma? Skal du virkelig si nei til din egen datter og barnebarn?»
Siv, hva om forholdet mellom deg og Ola brister? Dere er jo ikke formelt gift.
Det spiller ingen rolle om vi er registrert eller ikke. Barna er felles, vi har bodd sammen i fire år. Ekteskap endrer ingenting.
Men om dere skulle slåss, hva da?
Vi skal ikke slåss, svarte Siv bestemt. Og uansett, leiligheten er din.
Det hørtes ikke overbevisende. Gunn hadde kjent Ola i fire år han var ingen fast fyr, i dag her, i morgen der.
Han byttet jobb hver halvår, og vennene også. Siv var forelsket i ham som en ung pike, klar til å gjøre alt for ham.
Gunn, jeg har nettopp blitt pensjonist, jeg vil ha litt ro for meg selv.
Mamma, hva betyr «for meg selv»? protesterte datteren. Det er en hellig plikt å støtte barn og barnebarn!
Siv spilte på Gunns følelser som en profesjonell. Gunn merket hvordan motstanden smeltet.
Hva om jeg sier nei? Om jeg ikke kan ta dere inn?
Siv ble stille, sukket tungt og la håndene på magen:
Mamma, jeg vet ikke hva som vil skje da. Jeg er ærlig. Det vil såre meg dypt. Det blir så trist at min egen mor nekter i en vanskelig stund.
Det lød som en skjult trussel. En livslang fornærmelse, et brudd i forholdet, fravær av barnebarnas nærvær.
Gunn så for seg Siv fortelle alle kjente: «Kan du tro det, min mor nektet å hjelpe sin egen datter!»
Og så, hvor skal vi gå? hulket Siv. Med to barn, uten penger. Ola sier kanskje vi kan flytte til moren hans, men hun har kun ett rom og behandler oss ikke særlig bra.
Gunn kjente Ola sin mor en streng, direkte kvinne. Siv ville ikke holde ut der.
Mamma, hjelp oss! bønnfalt datteren. Bare ett år! Vi skal være stille, vi vil ikke forstyrre deg. Du kan dra på hytta, hvile fra byens mas.
Må jeg reise ofte dit?
Sånn blir det. Kanskje du kommer til byen i helgene, kjøper mat, møter venner. I ukedagene på hytta ro og fred. Ideelt for en eldre.
Greit, sa Gunn til slutt, mens hun følte en lettelse. Men kun ett år. Nøyaktig ett år, ikke mer! Og betingelsen er at dere sparer, bygger opp egen bolig.
Siv kastet seg om favnet rundt moren:
Mamma, takk så mye! Du er den beste! Du ser, alt blir bra! Vi skal ikke plage deg, vi ordner alt hjemme.
Og på hytta drar jeg dit når jeg vil, la Gunn til. Det er min betingelse.
Så klart, mamma! Din leilighet, dine regler. Vi er gjester, vi forstår.
En uke senere flyttet de inn. Ola plasserte sakene sine i skapet. Marta løp rundt i rommene, utforsket den nye plassen. Siv styrte organiseringen, bestemte hva som skulle stå hvor.
Gunn stod midt i omveltningen og pakket en bag til hytta, følte seg som en fremmed i sitt eget hjem.
De første månedene var et helvete. Ola skjønte seg raskt. Han skrudde på TVen på full guffe, snakket i telefonen dag og natt. I kjøleskapet lå energidrikkene hans, på hyllene proteinshaker.
Siv var kravstor, ønsket spesiell oppmerksomhet. En gang var hun for varm, en annen for kald, musikken forstyrrte. Marta gråt om natten, leker lå i alle kroker, barne-TV gikk fra morgen til kveld.
Gunn kom til byen én gang i uka for å handle og hente medisiner, og ble hver gang mer forferdet over hva som skjedde. Den ryddige leiligheten ble et gjennomfartsområde.
På kjøkkenet sto bunker av oppvask, på badet tørket Olas sokker og barneklær. Den kjære sofaen fikk flekker og smuler fra juice og kjeks.
Siv, skal vi rydde litt? foreslo Gunn.
Mamma, når skal jeg? avfeilte datteren. Barnet er lite, jeg er sliten. Ola jobber hele dagen, han trenger hvile om kvelden.
Jeg kan hjelpe mens jeg er i byen.
Nei, vi klarer det selv. Når babyen er her, rydder vi.
«Når» kom aldri. Gunn vasket opp selv, støvsugte, tørket støv, men ved neste besøk var alt kaotisk igjen.
På hytta følte hun seg som en utegjort. Tretti kilometer fra sivilisasjonen, nærmeste butikk tre kilometer unna, bussen bare to ganger om dagen.
Naboene undret:
Gunn, hvorfor blir du her hele året? Du har en leilighet i byen.
Datteren min bor midlertidig med familien, forklarte Gunn. De sparer til sin egen bolig.
Å ja, det er jo fornuftig å hjelpe de unge.
Man kan ikke forklare til naboene at leiligheten er tatt av datteren og hennes samboer, og at de ble høflig sendt bort til hytta «for helsa».
Vinteren på hytta var hard. Vedet tok slutt raskt, vannet måtte varmes på komfyren. Gunn følte seg avskåret på verdens ende.
Et halvt år senere fikk Siv en sønn, Dennis. Gunn håpet at de da skulle finne egen bolig. Men da hun kom til byen for å besøke den nyfødte, sa datteren:
Mamma, med to barn vil vi aldri finne noe egnet. Hvem tar oss med et spedbarn? La oss bli ett år til, ok?
Gunn innså at hun hadde blitt lurt fra starten. Ett år ble til to, to ble til tre.
Skal hun virkelig tilbringe pensjonistårene på en forlatt hytte? Nei, nok er nok!
De måtte flytte datteren og familien med politiet, fordi de nektet å gå. Trusler, banning og forbannelser ble rettet mot Gunn.
Men hun brydde seg ikke lenger; avtalen var ett år og hun holdt den. Er det skamfullt å ha gjort dette, eller har hun gått for langt? Del din mening i kommentarfeltet, og gi en tommel opp.
