Siden den dagen Truls ble fratatt det kjæreste han hadde, satte han aldri sine labber i hundehuset mer. Nå sov han rett på den kaldsvette bakken. Spiste nesten ikke. Brydde seg ikke om sin eneste gjenværende venn, Sigurd.
En ny november gled inn, med mørket som la seg tyngre for hver dag. Folk hastet forbi i tykke ullfrakker og skjerf, mens himmelen lå tung som bly over Oslo. Vinteren drev allerede gjennom luften og Truls ante, med en slags visshet, at snart ville snøen falle.
«Mon tro når de stapper det lille huset mitt med tørt høy? Jeg har pels nok til å tåle det verste, men nettene biter allerede gjennom marg og ben…» undret den slitne hunden, der han lå langflat på den våte bakken og skuet lat etter sjauere som hastet frem og tilbake mellom pappesker, tunge bilmotorer og en sur lukt av bensin. Ingen la merke til den gamle vakthunden lenger.
Hva ligger du her for? En stemme skar gjennom drømmen. Vekteren, Eivind, kom rullende ut fra brakka for å ta seg en røyk. Du ble ansatt for å vokte lageret, ikke ligge her som en sofagris. Fy skam!
Han spyttet mot Truls og trasket vekk. Eivind hadde hatet ham siden valpetiden uten grunn, bare sånn.
En grønn Land Rover svingte plutselig inn foran porten og Truls spratt opp, med energi han ikke visste han hadde.
Hei kamerat, sa Sigurd, med strittende skjeggvekst og en lusekofte godt trukket ned over ørene. Jeg har med varme til deg i dag.
Sigurd var den snilleste av alle vekterne og Truls elsket ham over alt. Selv nå, på fridagen, hadde han ikke glemt sin gamle venn: Han lossede ut høy og stappet hundehuset så det ble lunt. Han stilte en bolle med varm havregrøt og pølsebiter ved døråpningen og ventet til Truls hadde spist opp før han plasserte den tomme bollen i bilen og kjørte videre.
Igjen ble Truls alene. Men natten ventet allerede i søvnen kunne han flykte fra ensomheten som satt som en skygge i hjertet.
Da mørket falt, tuslet Truls likevel mot huset. Han hadde nesten krøpet inn da han ble stående, usikker. Fra dypet av halmen stirret to grønne glødende sirkler på ham, og et spisst fres smøg seg ut i natten.
Han så på den uventede gjesten uten å blunke. I snehaukens rede satt ei mager, svart katte med øyne som magneter. Blikket var ubøyelig.
«Ikke rør. Jeg tar ikke mot spøk.»
Likevel gled et plutselig trekk av glede gjennom hunden.
«Huset er trangt, men vi får sikkert plass begge to», tenkte han optimistisk.
Han snuste nærmere, da et lyndrag av en kattepote strøk luften foran snuten hans, klør som sylskarpe nåler.
«Sssscht!» svarte hun på fredelig invitasjon.
«Jaja. Jeg kan sove utenfor i natt», resonnerte Truls rolig og rullet seg sammen ved døra til sitt eget lille hjem.
Morgengryet fanget ham våken, spent på frokosten Sigurd alltid skaffet. Han snudde seg og så katten sove søtt i høyet.
«For en nydelig skapning!»
Eivind ragget ut av brakka, med ansiktet surt og rufsete. Uten å si et ord kastet han noen usle matrester til Truls og gikk.
Reglene var klare: Hunder fortjente ordentlig mat men Eivind hadde aldri giddet å tilberede noe. Alltid gamlende. Etter disse måltidene fikk Truls ofte vondt i magen, men det var ingen å klage til.
Han stakk snuten ned i restene, og merket en ny duft.
Katten! Hun satt uredd, gnagde på en pølseskinnbit og gløttet på ham som om alt dette var verdens selvsagthet.
Truls følte seg glad for å kunne by på noe særlig til en så mager sjel.
Idet blikkene deres møttes, krøp katten sammen, klar for forsvar. Truls nøt brødet sitt og så på med et vennlig glimt i øyet.
«Hvorfor er hun så sint? Kanskje hun vil ha brød også?» tenkte han, flau, og la brødbiten fra seg.
Gjennom hele dagen holdt de øye med hverandre. Katten, mistenksom og hissig. Truls, nysgjerrig og snill.
Da kvelden falt, og Eivind avsluttet vakten, kastet han flere levninger bort til Truls. Katten kastet seg straks over stykket.
Fy filen! ropte Eivind og rygget tilbake. Se på den svarte tassen! Vekk med deg! Skam deg!
Katten pilte bak Truls. Han stusset først, men skjønte raskt tegningen. Han reiste busten og flekket tenner.
Eivind fnyste, vendte ryggen til, og senere på natten kom en ny vakt. Han så ikke engang etter dyrene.
Katten så på hunden, blikket nesten takknemlig. Truls tenkte:
«Eivind kalte henne en heks… Er det navnet hennes, mon tro?»
Og med ett visste han: Katten skulle hete Heksa.
Da kuldegradene kom, flyttet Heksa igjen inn i høyet. Truls ville helst ikke forstyrre, men gløttet likevel inn.
Hun så på ham, øyne fylt av undring hvordan kan en hund være så… Men hun flyttet seg, så han fikk ligge tett inntil.
Slik sov de gjennom natten, varme, to kropper mot hverandre, og aldri hadde Truls’ søvn føltes roligere.
Siden var de uatskillelige. De delte maten, lyet, og «snakket» sammen på sitt dyrespråk.
Da Sigurd en dag fikk øye på katten ved Truls’ side, måtte han gni seg i øynene så liten, så svak, likevel uredd en gammel vakthund!
Men han forsto fort: Disse to, de elsket hverandre. Og kjærlighet bryr seg ikke om størrelser.
Sigurd tok ansvar for Heksa dro henne til dyrlegen, renset pelsen og ordnet litt mat. Etter hvert kviknet hun til.
Det eneste morken i gleden var Eivind. Han overbeviste seg selv om at svarte katter var ulykken selv, og bestemte seg for å bli kvitt henne.
En dag forsøkte han å forgifte henne, men Truls snuste straks faresignalene og stoppet ham alltid i beredskap.
En spesiell iskald natt lå hund og katt sammen i hulen. Truls slikket et sårt sår på Heksa. Hun forsvant ofte, forsvant lett inn i trøbbel.
Plutselig, nysene i været, merket de en underlig lukt…
Truls spratt ut og satte i et drønnende bjeff. Brann! Lageret sto i flammer!
Eivind sprang ut, bannende og fortapt foran infernoet. Han lette vilt i lommene hvor var mobilen?
Heksa mjauet sørgmodig og pekte nesen mot bakken. Mobilen lå ved føttene hennes.
Din forbanna heks! snøftet Eivind, sparket henne hardt vekk og ringte brannvesenet.
Truls la seg tett inntil den skadde kompisen, og sammen tok de skjul bak noen busker mens ilden raste.
Da røyken hadde lagt seg, og Eivind gikk tilbake med et hatfullt blikk på Heksa, tenkte Truls på røsten som svevde i kvelden.
Dagen etter hørte han lavmælt prat mellom vaktene:
Den katta, den bringer bare faenskap. Sett de øya, eller? Helt heksaktig, knurret Eivind.
Hva har du tenkt å gjøre, da? svarte en annen.
Ta henne ut i skogen. Bli kvitt hele dritten.
Truls stivnet. Hele kroppen verket av redsel. Han la seg inntil Heksa, som sov.
Er du blitt gal? Hun dør der ute! protesterte Sigurd.
Å bryr jeg meg? Ikke fått nok brann eller? svarte Eivind.
Ja, sorte katter bringer skikkelig ulykke, nikket noen andre.
Ingen kjører noen steder. Slutt nå, barnslige idioter, sa Sigurd og gikk.
Solen sto opp. Truls strakk seg, gjespet, og vendte seg for å dufte til den sovende Heksa.
Men hun var borte.
Han grov i høyet ingenting. Sprang ut, løp rundt, bjeffet i et kvelt rop.
Et svart glimt for forbi brakka. Han løp dit bare en søppelsekk, dansende i vinden.
Døren dundret opp.
Hva vil du her? Leter du etter dama di? Ikke mer moro for deg nå. Nå steller hun til kaos et annet sted, Eivind lot ordene flyte av tunga.
Truls stirret inn i ansiktet hans, lette etter en annen betydning.
Eller, kanskje hun ikke gjør det mer. Noen dager ute i skogen, så dauer hun sikkert. Om hun ikke allerede har gjort det.
Truls sa ingenting. Sannheten satte seg fast som en stein i halsen.
Den første snøen falt. Store flak pakket inn en urørlig hund.
Helt siden han mistet det kjæreste han hadde, gikk ikke Truls inn i huset sitt. Han sov på den nakne jorden uten å spise, og svarte ikke engang på Sigurds milde stemme.
Truls, nå er hun på et veldig fint sted, tror du ikke? Hun har det rolig og varmt. Du tror på meg, ikke sant? Sigurd satt inntil hunden og strøk ham varsomt.
«Jeg vil også dit. Til Heksa mi. Kan jeg bli med? Vær så snill…»
Morgenen før hørte Truls fremmede stemmer. De sto og snakket om ham som om han var en ødelagt ting. Han var gammel, ubrukelig. Lageret trengte en ny vakthund, han kunne avskrives…
Hva mer de sa, husket ikke Truls. Det spilte ikke lenger noen rolle.
Snøen la seg tett over ryggen hans, snuten, potene. Etterhvert var han helt hvit. Han lukket øynene langsomt.
«Hva om jeg kan la være å åpne dem igjen? Jeg vil ikke åpne dem mer…»
Alt ble stille rundt ham. Han mistet følelsen i kroppen, duftene og vindpustene forsvant. Da, i mørket, brøt en kjent stemme gjennom:
Våkn opp, venn. Kom igjen, nå skal du bli med meg.
Resten lå som et slør over minner: Den varme kupéen til Sigurd, et mykt bilsete, humpete veier i vinterlandskapet. Ulike såper og treslag bragte rare lukt inn fra bilvinduet.
Sorgen gjorde ham svak og tung. Han sovnet straks i baksetet, mens radioen surret lavt.
Et par timer gled forbi. Sigurd åpnet døren, og støttet Truls ut mot et ukjent, nytt hjem.
Nå bor du med meg, gamle venn.
Det betydde lite for Truls, men han ville ikke såre Sigurd. Han prøvde å logre, men halen rørte seg knapt. Sigurd skjønte uansett alt uten ord.
Hør nå, det blir straks bedre. La oss gå inn, hvisket han med et smil.
I gangen stivnet Truls. Lukten… Den duften kjente han mer enn noen annen i hele verden! Han kunne ikke ta feil.
Et sekund senere fløy en liten, mørk skygge ut fra vinduskarmen. Katten smøg seg fort nærmere. Truls skjønte det straks det var henne. Heksa!
Jeg sa hun var på et godt sted, lo Sigurd. Ikke trodde du vel jeg bare skulle la de der folka dumpe henne i skogen?
Men hund og katt hadde ikke tid til mennesker nå de hadde så mye å fortelle.
Etter at de hadde «pratet» seg ferdige på sitt eget språk, og lagt seg til rette, kikket Truls på Heksa:
Hva betyr egentlig «heks»?
Han ville akkurat spørre. Men så slo han det fra seg. Heksa er vennen min. Og mer trenger jeg ikke.
