Du, hør nå her. Det var en gang at Ole tok med seg forloveden sin, Åshild, tilbake til bygda hvor han vokste opp. Han hadde arvet bestemors gamle hus der, og sammen bestemte de seg for å gjøre det koselig og bygge opp sitt eget lille hjem. Etter hvert fikk de seg litt småbruk med geit, høner og noen sauer. Livet ruslet og gikk, og de trivdes ganske greit.
Men så, helt uten forvarsel, dukket søsteren til Ole opp fra Oslo Anne het hun, og hun dro med seg sine tre unger. Hun proklamerte selvsagt: “Jeg har jo bodd her før, vet du, da jeg var lita og besøkte bestemor. Nå skal jeg koble av litt, kanskje ta meg en tur til sjøen! Så kan jo barna være her hos dere på gården.”
Ole ble jo helt satt ut. “Men hvem skal passe på dem da?” spurte han, for både han og Åshild var jo i full jobb. Han på sagbruket, hun i barnehagen.
Mens de snakka om det, så hørtes plutselig et sabla leven ute. Ole kikka ut gjennom vinduet og ble bare stående og måpe. Ungene hadde sluppet ut grisen, som jagde dem rundt på tunet! Det hele endte med at han så vidt fikk grisen inn igjen, men grønnsakshagen var jo omtrent trampet flat. Og etterpå var det geita og killingene sin tur til å få smake på rampestreker. Farvel til halve kålhodene, for å si det sånn!
Ole var rasende, Åshild fortvilet, men Anne bare lo. “De er jo bare unger! Det er jo på landet, her skal de jo leke! Og så mye bedre at de er ute med dyra enn å sitte inne og glo på skjerm,” mente hun.
Men Ole prøvde å forklare at sånn var det ikke, de kunne jo ikke bare ødelegge alt. Søstera hans bare fnøs: “Å, kom igjen a’, kan ikke Åshild bare ta seg litt fri og passe på? Dere kunne vært litt mer hjelpsomme!”
Så begynte hun å mase om at hun ville på sjøen, og at mannen hennes sikkert satt hjemme og slappet av med svigers. De hadde alltid hatt et sånt forhold hun og mannen, altså ferie fra hverandre, hele tiden. Det var flere ganger i løpet av besøket at Anne ville at Åshild bare skulle høre på henne, for Ole var jo tross alt broren hennes. Men nei, dette fant de seg ikke i.
Ungene løp rundt og skapte kaos fra morgen til kveld. Det var så vidt ikke hønene også hadde ryket, for så fort døra til hønsehuset åpnet sto hanefar klar til å forsvare hønene sine. Anne klagde på at “slik er det på landet, ingen har kontroll.” Men Ole parerte: “Hadde du bedt ungene holde seg unna alt, så hadde dette gått fint.”
Til og med nabogutten kom forbi med eldstemann til Anne han hadde tydeligvis prøvd å tenne bål bak garasjen! Alt var tørt, aldri har det vært så lite regn i juni. Naboen var ikke nådig: “Vet dere egentlig hva dere driver med, eller?!”
Da sa Ole rett ut: “Nei, søster, dette blir for mye. Ta med deg ungene til sjøen du, men pass på så de ikke skremmer vekk alle fiskene.” Anne ble fornærmet, selvfølgelig hun syns hele bygda var sær og at Ole burde huske at han hadde bodd hos henne tidligere.
Hun kjørte hjem sammen med barna dagen etter, og var temmelig mutt. Ole og Åshild satt lenge etterpå og smålo og sukket over det bråkete besøket. De visste at de hadde valgt rett: ro på landet, arbeidsomme dager og aldri mer Anne på vift med unger på bygda Ja, du vet, sånn kan det gå!
