Eirik kjørte forlovede sin, Synnøve, til bygda. Der hadde han arvet bestemoras gamle hus, som sto krokete med vindskeive vinduer og dype skygger i krokene. Unge paret pakket ut, gjorde seg kjent, og plutselig hadde de både geitebukk og hane, som om huset samlet på dyr mens folk sov.
Men en kveld, midt i de lange skyggenes tid, kom Eiriks søster, Ragnhild, uventet fra byen. Med seg hadde hun sine tre barn små, alvorlige fjes som endret form hver gang du så bort.
Her bodde jeg også en gang! sa Ragnhild, stemmen som ekko i drømmen. Brukte sommeren hos besta, og nå må jeg til havet for å hvile ut! Barna kan dere passe her i bygda.
Ja men, hvem skal se etter dem? mumlet Eirik og rundt ham drysset fjær fra usynlige puter. Vi er jo på jobb begge to…
I det samme begynte et underlig leven ute fra tunet. Eirik kikket ut, og det virket som om gresset bølget som et grønt hav, og midt ute spratt et rosa lite vesen et grisunge etter Ragnhilds barn som flokket seg som måker rundt vannpytten.
***
Eirik hadde kjørt hit med Synnøve etter å ha levd sammenklemt på sofaen til Ragnhild i Oslo. I byen eide han ingenting, annet enn kofferten sin, og lønna han tjente forsvant til søstera. Hver måned bladde han over tusenlapper i kontanter, og Ragnhild nikket knapt til takk med mindre det var siste fredag i måneden, da lo hun høyt.
Han måtte lufte hunden, vaske alle tepper, og følge nevøene på tre, fem og åtte år rundt i blokka mens svoger’n enten leste til eksamen i et annet fylke, eller rømte til svigermor for å hvile. Synnøve visste alt hvor pengene hans gikk, og hvor lite igjen til gryteretten.
Da de flyttet, ville Ragnhild knapt slippe han ut fra leieavtalen. Nok med plikter, hun mente alltid at Eirik var så nyttig han var både støvsuger og reservepappa. Men da han sluttet å gi henne lønna, jagde hun ham ut.
Så kom de til bygda. Folk nikket til Eirik, han hadde vært bestemoras skygge siden barndommen. Moren bodde langt borte, og Synnøves foreldre var bare drømmefigurer fantes de noen gang, egentlig? Hjertet av huset banket treigt, og nye rutiner tok over. Synnøve begynte i barnehagen, Eirik på sagbruket, og nabokjerringa kom slepende på en geit som betaling for et smil og en kanne melk.
Geita fikk de gratis, foruten en halvliter melk i dagen til den gamle damen. Så kom hønene. Så kom sauene. Synnøve syddet på bestilling for bygdas rare folk, Eirik reparerte motorsag og stakk aldri hull i lommeboka. De hadde fått en sønn: Even på tre, med hår som lent mot vinden og en latter som lignet ekko.
Ragnhilds ankomst ble varslet av en sirkel fugler på telefonlinjen. Bybarna hennes ramlet ut av bilen som håndfull klinkekuler, og Ragnhild talte med stemmen til aviser. Mannen hennes var igjen hjemme.
Jeg har bodd her jeg og, tilbake til røttene! sa hun, og hele kjøkkenet luktet hav og måkeskrik.
Du var her en uke, så ropte du på mamma resten av sommeren satt jeg under solbærbusken, husket Eirik.
Her er kjedelig, sa hun og ristet på hodet. Jeg skal til havet! Barna får leke her.
Men hvordan? Vi må begge jobbe! Jeg er ofte borte i flere dager av gangen.
Dette er jo bare bygda, sa hun og lo hulter til bulter, barna passer seg selv eller hverandre!
Nei, du får bli og passe dem, for Synnøve sier i hvert fall nei.
Kan ikke du bestemme? Er du ikke min bror? Du kommanderer bare kona di!
Og din mann, hvor er han?
Hjemme, han hviler seg.
Hele ekteskapet deres er en lang ferie fra hverandre…
Mens de snakket, strømmet Ragnhilds barn ut, og snart kom lyden av springende føtter og griselatter. Eirik så ut: Barn og grisunge snurret i ring, blomsterbedet ble tråkket til grønnsakssuppe.
Så slapp de ut geita og alle kjeene. Kjålene danset, og kålplantene forsvant. Synnøve gråt i forkledning som regn. Eirik smelte i dørene. Barna tumlet videre.
Det er da bare barn, hvinte Ragnhild. Her på landet blir de herda!
Vi har barn selv, og han pleier ikke trampe på høner eller jage geitene.
Det får han tid til, sa hun og løftet øyenbrynene så høyt at de traff gardinstanga.
En ny storm av barneføtter. Lydene veltet inn fra tunet. Hønene klukket, og en fargesprakende hane svingte opp døra. Hanen stupte etter barna, de hylte som om fuglene hvisket mørke spøkelser under vingene.
Hva slags gård er dette? Dere har ingen kontroll!
Hanen gjør bare jobben sin. Si til unga dine at de ikke skal røre alt.
Synnøve får ta ferie, hun og passe barna mine!
Bare vent, har de dratt på besøk til naboens okse? Den er sinna som et uvær. Og i skumringen skal du ikke ut, da er gjessene som små, hvite fenriser.
Er dette en advarsel? spurte hun.
Jeg bare sier fra.
I samme øyeblikk kom eldste gutt slentrende med naboen, som dufta av bål og bekymring. Han hadde funnet en røykpakke bak garasjen, og viska i mørket. Jorda var knusktørr etter en måned uten regn.
Tenk om det hadde tatt fyr! sukket naboen Hvem er dere egentlig?
Eirik trakk pusten dypt: Nei Ragnhild, dette går ikke. Ta barna med til havet, pass på at de ikke skremmer torskene!
Ragnhild klappet i hendene: Dette rare stedet Jeg ga deg tak over hodet i byen!
Ett år, i en sofa, men jeg betalte deg alt jeg eide.
Hun snudde seg mot barna: Vi reiser til besteforeldrene, nå.
Vi vil ikke! sa ungene, og blomstene på marken bøyde seg etter dem.
Men det vil jeg, svarte hun.
Neste morgen dro bilen til Ragnhilds rare familie ut av bygda, og huset sank tilbake i stillheten. Eirik og Synnøve satt lenge og så på vinduene som svevde i mørket, og lo endelig høyt men latteren danset stadig surrende mellom drøm og virkelighet.
