Vet du hva som skjedde her om dagen? Anne mistet søsteren sin. Mannen hennes, Knut, dro opp til hjembygda for å ordne begravelsen. Anne selv kunne ikke bli med helsa hennes holdt ikke mål lenger. Hun visste at Knut kom hjem igjen samme dag, så alt var klart på forhånd: potetmos og karbonader sto klart på kjøkkenet.
Knut kom inn på kjøkkenet. “Du kom akkurat i tide til middag,” sa Anne. Han sa ingenting, bare så på henne på en litt merkelig måte. “Hva er det?” spurte Anne overrasket. “Du, jeg kom faktisk ikke alene hjem,” sa Knut plutselig. “Ikke alene? Hvem har du med deg?” lurte hun.
Anne trodde dette var det nå var både hun og Knut eldre, ting hadde roet seg. Ofte lå hun og så i taket om kvelden og tenkte på livet hun hadde levd, spesielt de siste årene.
Knut hadde blitt 62. Da mista han søsteren sin ute på bygda, og han dro dit alene for å ordne alt. Men da han kom tilbake …
Knut dyttet forsiktig foran seg ei lita, tynn jente. “Anne, dette er barnebarnet til søsteren min. Hun heter Ingrid.”
Anne så strengt på Ingrid og kastet et blikk på Knut, men hun sa til slutt: “Kom inn, Ingrid! Setter på bordet til deg med en gang.”
Anne visste jo at Knut kom hjem i dag, så maten sto ferdig. Potetmos og karbonader.
“Sett deg, Ingrid! Spis!” sa Anne så vennlig hun kunne.
Jenta begynte å spise med det samme. Anne nikket mot Knut, og de forsvant inn på soverommet.
“Knut, hva er dette for noe?” spurte hun lavt og lukket døren bak seg.
“Anne, la henne bo hos oss en stund. Jenta har ingen andre.”
“Hvor er tanta di da?”
“Hu dukket ikke engang opp på sykehuset da mora døde. Søstra mi oppdro Ingrid helt alene fra hun var tre år. Nå er det ingen igjen for henne.”
“Knut, vi er jo pensjonister. Begge er dårlige til beins.” Anne så mot døra. “Hvor gammel er hun?”
“Tolv.”
“Vi må ta vare på henne i nærmere åtte år. Til hun er voksen.”
“Vi får barnetrygd for henne. Huset til søstern min skal vi selge om et halvt år jeg har avtalt med en allerede. Det er ikke mye å hente for det, men vi har noen kroner selv. Og Signe og Pål vil hjelpe hvis det trengs, de er jo barna våre.”
“De har da mer enn nok med sitt! Barna deres går alle på skolen, det varer ikke lenge før det blir bryllup og giftemål i den gjengen også. Vi skulle jo hjelpe dem mer.”
“Anne, men Ingrid er da også familie på min side.”
“Ikke blodsbarn,” avfeide hun det. “Men greit, vi må spise. Maten blir kald!”
Ingrid kikket nervøst på dem da de kom tilbake til kjøkkenet, tydelig hun skjønte hva de hadde snakka om. Hun reiste seg: “Bestemor Anne, ikke kast meg ut! Jeg har ingen andre enn deg og bestefar. Jeg kan hjelpe til her.”
“Slapp av, jenta mi. Du skal få bli.”
Et år gikk, så døde Knut. Barna kom hjem, tok farvel, og satte seg ved kjøkkenbordet sammen med mor. Ingrid gikk til naboene hun skjønte de voksne skulle snakke om noe alvorlig.
“Mamma, hvorfor skal du ta vare på den jenta?” sa datteren.
“Det er Knuts niese,” svarte Anne, mens tårene trillet. “Hun har ingen andre.”
“Kan vi ikke heller la barnevernet eller en institusjon ta seg av henne?” fortsatte datteren. “Du er jo ikke ung lenger.”
“Jeg er helt alene igjen. Dere er sjeldnere hjemme for hvert år. Og helsa svikter. Da er det bedre å ha noen rundt seg,” sa Anne og tørket tårer.
“Greit, Signe,” sa sønnen og la hånda på søsteras skulder. “Mamma klarer seg dårlig alene. Ingrid kan bo hos henne.”
Barna ble en dag ekstra hos Anne før de reiste hjem til sine travle liv med unger og ansvar.
Så sto Anne igjen alene med Ingrid, eller “nesten-familien”. Ingrid var ei nydelig jente, bare tretten da, men hun hjalp Anne med alt selv om hun ikke var barnebarn på ordentlig.
Helsen til Anne ble stadig verre. Igjen kom barna til besøk.
“Å, jeg er så dårlig nå, knapt jeg orker gå lenger,” begynte Anne neste dag. “Det er godt at Ingrid er her. Jeg vil skrive leiligheten over på henne.”
“Hva sier du for noe, mamma?” protesterte datteren. “Du har seks barnebarn, Oda er allerede blitt fjorten, og Mari til Pål fyller femten. Du rekker knapt blunke før de skal ut i verden selv.”
“De viser i hvert fall ikke tegn til å ta seg noe særlig av gamle bestemor her.”
“Det er sommerferie nå, jeg ringer, så kommer de hit og bor hos deg hele ferien,” sa datteren lett.
Tre dager senere kom barnebarna Oda og Mari, mens foreldrene dro. Ingrid måtte igjen finne seg i å besøke naboen.
Barnebarna syntes det var stor stas at foreldrene hadde dratt og de hadde hele huset til bestemor. Første dagen var de ute til sent på kveld. Da de kom hjem, orket ikke Anne annet enn å ligge, og det var ingenting klart til kvelds. Hun ba barnebarna hjelpe henne på badet de rynket på nesa, slikt var de ikke vant til. Men de måtte.
Midt på natta tørstet hun flere ganger før Mari kom seg opp og fikk gitt henne vann. Da hun senere ba om å få hjelp til toalettet, begynte de å krangle om hvem som skulle gå.
Morgenen etter måtte de lage mat og mate bestemor heldigvis klarte hun å stavre seg ut til bordet selv.
To dager holdt de ut, men humøret gikk bare nedover. Da Anne ba om hjelp til å vaske seg, fikk jentene nok og ringte hjem. Neste dag dro de.
Anne satt alene igjen sammen med Ingrid. Hun klarte seg så vidt ut av senga.
Årene gikk, nå var Ingrid 15 og godt i gang med niendeklasse. Hele huset sto og falt på henne: hun gikk på skolen, gjorde leksene, holdt huset rent, og tok seg av bestemor.
Men tankene plaget Anne: “Tenk, hun er ikke engang mitt barnebarn. Men hun forlater meg ikke, tar vare på meg. Hun har heller ingen andre. Tre år til, kanskje fem … Jeg må la henne overta leiligheten. Barna skjønner sikkert.”
Hun reiste seg så godt hun kunne, fant den nye mobilen hun fikk av Knut til 60-årsdagen, og slo opp nummeret til en advokat.
Dagen etter kom advokaten og ordnet alt.
Anne ringte barna og fortalte om avgjørelsen. Dagen etter var de på døra det var ikke akkurat småtteri! Leiligheten lå i andre etasje i en fin bydel og var en romslig treroms.
“Mamma, kanskje det var dumt gjort?” begynte datteren. “Kom heller og bo hos oss. Du kan bytte på å bo hos meg og Pål, og så selger vi leiligheten din.”
“Og hva med Ingrid?” spurte Anne.
“Hun må barnevernet ta seg av. Du har ekte barnebarn, de får ta ansvar for deg.”
“Ja, jeg vet nå hvordan det gikk,” sa Anne bittert. “Nei, jeg vil ha Ingrid. Vil ikke flytte meg fram og tilbake heller.”
“Greit, Signe,” sa sønnen. “Det er kanskje like bra. Mamma har det fint med Ingrid. La henne bestemme og Ingrid får leiligheten.”
Barna ble hos henne noen dager før de dro. Ingrid kom rett tilbake fra naboen, full av spørsmål.
“Bestemor, hvorfor var onkel Pål og tante Signe her?”
“De var bare på besøk,” smilte Anne lurt. “Kom, skal fortelle deg noe.”
“Du er så hemmelighetsfull, bestemor!”
“Kan du rekke meg den mappen som ligger på kommoden der?”
Ingrid hentet den og satte seg tett inntil Anne.
“Nå har jeg overført leiligheten på deg. Alt av papirer ligger her.”
“Bestemor, hvorfor det? Jeg er jo ikke egentlig din.”
“Ingrid, du er den kjæreste jeg har! Bare ikke forlat meg.”
“Gud, bestemor! Jeg har ingen andre enn deg!”
