Sen opprør
Forstår du hva du gjør? Larises stemme var lav, nesten monoton, og nettopp det rolige var mer skremmende enn noe sinne. Forstår du hva dette betyr for oss alle?
Gunhild sto ved vinduet og så ut. Regnet strøk langs rutene i fine striper mens folk hastet forbi under paraplyer, blikkene vendt mot bakken.
Jeg forstår hva det betyr for meg, sa hun til slutt.
For deg, gjentok Larise, som om hun veide ordet med hendene. Det er alltid sånn: for deg. Men vi da?
Dere er voksne mennesker.
Mamma, du er sekstien.
Jeg vet hvor gammel jeg er.
Larise sank ned i sofaen. Sofaen hadde stått der i årevis, helt siden deres forrige leilighet, fra et annet liv. Gunhild så på den og tenkte på hvor mange ganger hun hadde vurdert å kaste den ut og allikevel hadde hun latt den stå. Fordi den var kjent. Fordi det var trist å skille lag. Fordi det å kaste ut sofaen, føltes som å kvitte seg med noe levende.
Har du tenkt over hva folk vil si? spurte Larise.
Nei, svarte Gunhild. Det har jeg ikke.
Og det var sant.
***
Alt begynte i mars, da Gunhild Kristiansen, tidligere norsklærer og nå pensjonist med en liten ekstrajobb på barnebiblioteket, reiste på helgebesøk til en venninne på Røros.
Venninnen, Vera, hadde bodd på Røros i åtte år etter å ha blitt enke. Hun hadde kjøpt seg et lite hus ytterst i byen, anlagt kjøkkenhage, og sa selv at hun endelig kunne puste. Gunhild pleide å besøke henne én gang i året, vanligvis om sommeren. Men denne gangen var det noe som gjorde at hun dro nå, midt i mars. Et innskytelse, nesten, som presset henne: Dra nå. Ikke vent.
Mars på Røros var rått og stille. Snøen lå fortsatt i skyggene, men borte på bakkene var jorda allerede svart. Kirkespirene speilet det bleke himmellyset. Gunhild gikk nedover den smale gata og kjente en stillhet hun ikke hadde opplevd på lenge. Ikke tomhet stillhet. Hun forsto forskjellen først her.
Vera møtte henne i døråpningen med raggsokker og gammel boblejakke.
Endelig, sa hun. Jeg har allerede varmet kjøttkakene.
De satt på kjøkkenet og drakk te, Vera fortalte om hagen, naboene, og at hun vurderte å skaffe seg ei geit.
Ei geit? Gunhild løftet øyenbrynene.
Ja. Melk, kanskje lage litt ost. Det kan da ikke være så vanskelig?
Du har aldri vært i nærheten av ei geit i hele ditt liv.
Nettopp. Da har jeg noe å lære, smilte Vera og fylte på te. Men du, da? Du ser så nedtrykt ut nå for tiden. Unnskyld at jeg sier det.
Gunhild så på hendene sine. De var vanlige, ikke lenger unge, med tydelige blodårer.
Jeg har det greit.
Greit er ikke et svar. Har det skjedd noe?
Ingenting har skjedd. Alt som før.
Det er nettopp det som er problemet, svarte Vera. Når alt bare er som før.
Gunhild svarte ikke. Kvelden kom blått sigende forbi vinduet, et enslig gatelys ble tent borte i mørket.
Neste dag dro Vera henne med på markedet. Ikke supermarkedet det ekte markedet i sentrum, der gamle damer solgte surkål og ullsokker. Ved standen med tørkede sopp traff Gunhild på Karl.
Hun kjente ham ikke straks igjen. Det måtte ha gått 35 år. Men måten han holdt hendene i lomma på, noe med nakketrekningen, var det samme. Hun stanset.
Han stanset også.
Gunhild? sa han forsiktig.
Karl.
Det var alt de sa den første lille stunden. Vera ruslet diskret bort til sokkestanden, og Gunhild ble stående med Karl midt blant dufter av sopp og frosset jord.
Bor du her? spurte hun.
Siste to årene. Og du?
På besøk. Til venninna mi.
Jeg skjønner.
Stille igjen. Ikke vanskelig, bare rolig, som om de begge visste at det ikke var noe å jage etter.
Du har ikke forandret deg, sa han.
Det er ikke sant.
Litt da. Minimalt.
Gunhild begynte å le. Hun hadde ikke ventet å le.
***
Karl Pettersen var studiekamerat fra lærerskolen. Ikke kjæreste, ikke ordentlig venn. De gikk i samme gruppe i fem år, så skilte veiene seg. Han flyttet til en annen by, hun ble der hun var, giftet seg, fikk barn. De få gangene hun hadde hørt noe, var gjennom felles bekjente: han var gift, én datter, det var alt.
Og nå sto han her, ved soppen.
De avtalte å møtes senere på kvelden på et lite kaffebar i sentrum. Vera tok det med en selvfølgelighet.
Gå du, sa hun. Jeg ser på tv likevel. Og ikke tro jeg legger noen planer.
Det gjør du vel ikke.
Du tror det. Bare gå, smilte Vera.
Kafeen var nesten tom. Små treflyttere, gulaktig lamper, bilder av gamle Røros på veggene. De tok te og eplekake og snakket sammen lengeom gamle kjente, lærerskolen, og alt de hadde ledd av den gang som nå virket smått.
Etter hvert sa han:
Kona mi døde for tre år siden.
Jeg beklager, sa Gunhild.
Det går ikke over, men det blir annerledes.
Jeg forstår.
Og du?
Å svare var vanskelig. Ektemannen, Einar, flyttet fra henne ni år tidligere, til en annen kvinne. Han hadde nesten ikke forklart. Han var bare plutselig borte. Hun tilbrakte lang tid på å lure på hva hun hadde gjort feil, vendte og vrei på årene som perler på en snor. Så ga hun slipp og levde videre. Barnebarn, biblioteket, Vera på Røros en gang i året.
Det er så forskjellig, sa hun bare.
Han nikket, spurte ikke mer. Det var også godt.
***
Gunhild reiste hjem til Trondheim og tenkte at det bare hadde vært et hyggelig gjensyn. Slike som skjer av og til.
Men en uke senere fikk hun melding fra Karl på Messenger. Han hadde fått nummeret hennes av Vera. “Hei. Kom du deg trygt hjem?”
Hun svarte. Så begynte de å skrive. Først sjelden, så oftere, til slutt hver dag. Det var uvant Gunhild pleide verken å skrive lange meldinger eller være rask med telefonen. Datteren Larise kunne bli oppgitt: “Du svarer aldri!” Men nå tok hun seg i å vente på Karls svar.
Han skrev enkelt. Om jobben sin han var konservator, drev med restaurering av ikoner og kirkeinventar. Han spurte om hennes jobb på biblioteket, om barnebarna. Noen ganger sendte han bilder fra Røros: ei hvit kirke i snø, en katt på vinduskarmen, et glass te på trebord.
Etter en måned kommenterte datteren:
Mamma, du er alltid på mobilen.
Jeg leser.
Du pleier å si at mobilen ødelegger synet.
Jeg tok feil.
Larise så rart på henne, men spurte ikke.
I april foreslo Karl å komme til Trondheim.
Jeg skal besøke et restaureringsverksted der, skrev han. Kanskje vi kan møtes samtidig?
“Om det passer for deg” Gunhild smilte av setningen. Tydelig og forsiktig.
Bare kom, svarte hun.
De møttes ved Nidelva der elva møter byen. Vinden var kjølig, men lyset var allerede vårlig. Gunhild hadde på seg mange ganger det grå, fine kåpet hun nesten aldri brukte.
Han sto ved rekkverket og så på elva. Hun gikk bort og han snudde seg, hendene i lommene som på markedet.
Hei, sa han.
Hei.
De ruslet langs Nidelva. Snakket om løst og fast. Hun fortalte om en åtteåring på biblioteket som hadde sagt at bøker er vinduer, men ikke til utsidende er vinduer innover. Karl stanset.
Det var veldig presist, sa han. Åtte år?
Ja. Han er veldig klok.
Du er god med barn. Det merkes.
Hvordan vet du det? Du har da ikke sett meg på jobben.
Jeg hører på måten du snakker om barna på.
Hun så på ham. Han så utover vannet.
Senere satt de på kafé, drakk kaffe. Hun tenkte at hun ikke hadde sittet sånn med noen på veldig lenge ingen ansvar, bare ro.
Avskjeden kom fort.
Jeg vil gjerne besøke deg igjen. Hvis det er greit?
Det er greit, svarte hun.
***
Det var først i mai Larise fattet mistanke. Gunhild hadde vært borte lenge og svarte ikke telefonen. Da hun ringte tilbake, var hun distré.
Hvor var du?
Ute.
Alene?
Pause. Larise hørte pauser.
Nei.
Så startet samtalen: Først varsomt, så hardere.
Hvem er han? spurte Larise.
En gammel studiekamerat. Vi møttes i Røros.
Mamma, du
Jeg vet hvor gammel jeg er, Larise.
Stille.
Er det, altså hva er det?
Vi går bare tur sammen. Foreløpig.
Foreløpig, gjentok Larise.
Gunhild forklarte ikke. Noen ting kan ikke forklares uten at det blir enten for stort eller for lite.
Sønnen Daniel hadde en annen reaksjon. Han bodde i Oslo med kone og barn og ringte hver fjortende dag. Da Gunhild nevnte at hun hadde truffet en mann, spurte han rolig:
Han virker grei?
Ja.
Okei, sa Daniel.
Det var alt. Gunhild grublet på hvilken reaksjon hun foretrakk. Hun kom ikke til noen konklusjon.
***
Sommeren gikk med et nytt tempo. Karl besøkte henne i Trondheim, hun besøkte ham på Røros. De gikk på marked, museum, kafé. Han viste henne restaureringsverkstedet sitt: lukten av linolje og gammelt treverk, ikoner i rekker på veggen, noen svarte og uklare, noen nesten ferdige.
Tør du virkelig holde på så gamle ting? spurte hun.
Jeg liker det. Det levde før oss, lever etter oss.
Tror du?
Han tenkte.
Jeg vet ikke. Jeg bare føler at det betyr noe. Ikke fordi noen sier det.
Gunhild så på en ikon han jobbet med. Ansiktet var nesten restaurertlyst og rolig.
Einar, min eksmann, mente jobben på biblioteket var bortkastet, sa hun uten å tenke. Han sa det ikke var verdt tiden for så lite penger.
Og du?
Jeg Jeg har nesten trodd på ham, lenge.
Karl sa ingenting. Bare så på henne. Det var nok.
Om kvelden drakk de te på kjøkkenet hans, og Gunhild kjente en ro hun hadde savnet. Ikke at problemene var borteLarise ringte knapt de ukene Gunhild var på Røros, det var en slags protesterende stillhet. Barnebarnet Sigrid, åtte år, spurte en gang: “Bestemor, kommer du snart hjem?” Det stakk i henne.
Men akkurat da, på kjøkkenet, lot hun det fare.
Har du vurdert å flytte? spurte Karl brått.
Gunhild så opp.
Til Røros? Eller et annet sted?
Et annet sted. Jeg bare lurte.
Han så ned i koppen.
Foreslår du at Hun brøt av.
Jeg spør bare om tanken har streifet deg.
Nei. Ikke egentlig. Jeg har vurdert det, men det virker umulig.
Hvorfor?
Barn, barnebarn, leiligheten jobben.
Barna dine er voksne.
Det betyr ingenting.
Han nikket.
Jeg lurte bare.
“Jeg lurte bare.” Spørsmålet sank inn det lot seg ikke slippe.
***
I august kom Larise på besøk. Ikke for en anledning, men som for å se an ting selv.
De drakk te. Larise så ut. Så spurte hun:
Er du virkelig på ekte?
Jeg vet ikke, svarte Gunhild ærlig.
Syns du ikke det er litt rart? I vår alder?
Din eller min alder?
Familiene vår alder. Pappa er jo her enda
Pappa har bodd med en annen kvinne i ni år, Larise.
Men dere var gift i tretti år.
Og det endret alt, svarte Gunhild.
Larise satte koppen vekk.
Har du tenkt på hva Sigrid får ut av dette? Hva hun forstår?
Hun er åtte.
Nettopp. Hun får med seg alt.
Hun forstår det vi forklarer henne.
Og hva forklarer vi?
Gunhild så lenge på Larise. Hun lignet faren sin. Før var det sjarmerende, nå var det mer komplisert.
At bestemor har møtt en bra mann. Det holder.
Og siden da?
Får vi se.
“Får vi se”, sa Larise og reiste seg. Du sier det alltid når du ikke vil svare.
Nei. Jeg sier “får vi se” fordi jeg ikke vet. Det er ærlig.
Larise sto lenge i vinduet før hun sa, rolig:
Jeg er redd du vil angre.
Jeg kan like gjerne angre på det jeg ikke gjør.
Datteren snudde seg.
Filosofi, mamma. Det hjelper ikke meg.
Ikke meg heller, alltid. Men det er slikt jeg må leve med.
De klemte da Larise dro. Klemmen var varm, men full av spenning. Som om noe var på vei til å briste.
***
September kom kaldt og hult. Gunhild hadde vært pensjonert i seks år, men barnegruppa på biblioteket ga henne noen rammer. Barna kom tirsdag og fredag, lagde illustrasjoner og små teaterstykker. Det var et lite rom, med gamle puter på gulvet.
Biblioteksjefen, Tove, visste om Karl. Ikke fordi Gunhild fortalte det, men fordi hun så at Gunhild hadde endret segmer opptatt av sitt eget.
Det skjer noe, sa Tove.
Ja, sa Gunhild.
Noe bra?
Vet ikke ennå.
Ikke så farlig. Det skjer noe i det minste. Ellers er vi bare elver som renner uten mål.
Gunhild lo.
I september foreslo Karl at de skulle dra til Hamar. Der var det utstilling med gamle bøker, og han ville se. De tok hvert sitt rom på hotell, besøkte museer, gikk langs strandpromenaden. En kveld, i restauranten, sa Karl:
Jeg vil at du skal vite noe.
Ja?
Jeg stresser ikke. Jeg presser ikke. Det er ikke meg om du føler deg presset.
Det skjønner jeg.
Det er sant. Jeg er ikke guttungen som blir skuffet. Jeg er bare glad for at du finnes.
Hun svarte ikke med én gang. Utenfor lå mørket over Mjøsa.
Det er vanskelig å tro på, sa hun til slutt.
Hvorfor?
Jeg er vant til at ord har betingelser. Forventninger.
Men det er det ikke her.
Jeg prøver å vende meg til det.
Han nikket. De drakk opp og gikk stille ut. Han tok ikke armen hennes; det føltes riktig.
***
I oktober kom samtalen Gunhild både ventet og fryktet.
Denne gangen ringte hun selv. Tok opp telefonen og sa med det samme:
Jeg har noe å si. Karl har spurt om jeg vil flytte til Røros. Om jeg vil bo med ham. Jeg tenker på det.
Stille.
Du mener det.
Ja.
Dere har kjent hverandre i sju måneder.
Åtte.
Mamma! Åtte måneder! Forstår du?
Jeg forstår. Det er åtte måneder.
Det er ingenting! Du kjenner ham ikke.
Jeg vet nok.
Hva vet du? Han er hyggelig? At det føles bra? Mamma, mennesker forandrer seg. Alt forandrer seg.
Larise.
Hva?
Far din forandret seg også. Vi var gift i tretti år.
Stille.
Det er urettferdig, sa Larise lavt.
Jeg prøver å være ærlig. Med deg. Med meg selv.
Senere ringte Daniel.
Skal du virkelig flytte?
Jeg vurderer.
Fint der? Hvordan er han?
Normal kar. Tar vare på seg selv. Lite, men godt hus.
Skal du selge leiligheten?
Nei, skal leie ut.
Hvis du vil hjem igjen?
Daniel.
Hva?
Hvis det skjer, kommer jeg hjem. Men jeg må få prøve uten å tenke “hva om”.
Stille.
Okei, sa Daniel. Men ring oftere.
Jeg skal.
Gunhild satt lenge i vinduet etterpå. Utenfor regnet det. Gatelyset svaiet. Hun tenkte at sekstien er første gang hun gjør et valg av sin egen vilje. Ikke fordi noen forlater. Ikke av nød. Bare fordi hun vil.
Det føltes rart, nesten fremmed.
Hun åpnet messenger og skrev til Karl: “Jeg vurderer. Trenger litt mer tid.”
Han svarte: “Ta den tiden du trenger.”
***
Vera ringte hver uke og holdt seg nøytral. Ikke presset hun, ikke ba hun henne vente. Berettet heller om geitasom faktisk var kommet huset.
Hva heter den? spurte Gunhild.
Guri.
Guri?
Veldig passende. Veldig selvhøytidelig geit.
Vera, du er alltid uforutsigbar.
Er det bra?
Det er det.
Du, sa Vera. Hvis du var 30 nå, hadde du ventet så lenge med å bestemme deg?
Spiller alder noen rolle?
Kanskje. Kanskje ikke. Med alderen veier vi mer. Ofte er det bare frykten, skjult som visdom.
Du er like filosofisk som Tove.
Takk for det!
Gunhild la på. Og tenkte at Vera hadde rett. Frykt skjuler seg under visdom. Før ville hun ikke gjøre feil. Nå fryktet hun å utsette livet for lenge.
Men denne frykten var ikke for Karl. Den handlet om henne selv.
Om at hun alltid hadde vært noen sin kone, noen sin mor, noen sin lærer. Da det ikke lenger var først, men tredje og fjerde, visste hun ikke godt hvem hun selv var.
Barnegruppa, det var hennes valg. Nå var det på tide å gjøre enda ett.
***
Slutten av oktober kom en telefonsamtale hun ikke ventet: tidligere svigermor, Gunvor, åtti-to år, bodde alene på Byåsen, Gunhild besøkte henne av gammel vane.
Larise har fortalt, sa hun enkelt.
Fortalt hva?
Om han nye, og at du kanskje flytter.
Gunhild svarte ikke.
Du har fortjent det, sa Gunvor tørt. Min sønn visste ikke hva han hadde. Sånn var det. Nå sier jeg det.
Gunvor
La meg snakke ferdig. Barnebarna klarer seg. Larise er redd for å miste deg, derfor stritter hun imot. Men du må ikke være der bare for andres skyld.
De ser meg.
De ser deg som bestemor. Som mamma. Som den som alltid er der. Men som menneske?
Gunhild svarte ikke.
Nettopp, sa Gunvor., Reis. Ring meg innimellom.
Gunhild ble stående lenge ved vinduet etterpå. Trærne var nakne, løvet borte. Alt var stille, nesten vinter.
Folk så henne forskjellig: Larise så moren, Daniel så den som måtte ha praktisk trygghet. Tove så kollegaen. Gunvor så plutselig et menneske.
Og Karl hva så han?
Hun ante ikke. Men noe i ham så bare henne ikke rollen. Kanskje fordi han ikke hadde forventninger.
***
November kom med snø og en uventet samtale med Sigrid.
Barnebarnet ringte selv det skjedde sjelden.
Bestemor, skal du flytte?
Gunhild satte seg.
Har du hørt voksne snakke?
Litt. Mamma snakket med onkel Daniel. Skal du dra?
Jeg vet ikke ennå, Sigrid.
Kommer du på besøk da?
Klart det.
Lover du?
Jeg lover.
Stille.
Er det fint der?
Veldig. Hvite kirker, vinter og elv.
Som her?
Litt mindre.
Mamma er redd du blir syk og vi ikke rekker fram.
Gunhild kjente det trykket i brystet.
Si til mamma at jeg er frisk og har tenkt å fortsette å være det.
Hun vet, men er redd likevel.
Jeg vet. Jeg også.
Hva for?
Mye. Alle er redde av og til.
Du har lært meg at modige folk også er redde, men gjør det de må.
Ja. Du husker.
Jeg husker alt, sa Sigrid bestemt. Bestemor, jeg må gå.
Jeg er glad i deg.
Jeg også. Ha det.
***
Midt i november dro Gunhild til Røros ikke bare for helg, men en hel uke, med kofferten full. Hun sa fra på biblioteket og fikk Tove til å se til posten.
Karl hentet henne på stasjonen. Han fortalte om arbeidet på en gammel kirkekuppel, hun satt og så ut på snøen som feide over jordene. Den samme veien hun hadde kommet i marssom om sirkelen var sluttet.
De bodde sammen i Karls lille trehus en uke. Gunhild lagde mat, Karl vasket, de drakk kaffe om morgenen. Ute dalte snøen sakte i vinden.
En kveld spurte hun:
Blir det ikke trangt å bo to sammen? Du har bodd alene i åtte år.
Han tenkte seg om.
Det var trangt før, da jeg levde på andres vilkår. Ikke nå.
Hva mener du?
Jeg arbeidet mange år på byggeplass, trengte penger, familie. Så en dag orket jeg ikke, begynte å studere restaurering, over førti. De fleste sa jeg var gal.
Kona støttet deg?
Ja. Anna. Hun var stilleikke taus, men rolig. Når hun kom inn, ble det enklere å puste.
Savner du henne?
Ja. Det var oppriktig. Men det betyr ikke at jeg ikke kan gå videre. Skjønner du?
Ja.
Hvordan er det for deg?
Gunhild tenkte på Einar, på uroen, savnet etter et bilde som kanskje aldri fantes.
Annerledes. Men jeg skjønner.
Stillheten mellom dem var god.
***
Femte dagen ringte Larise.
Gunhild gikk ut på trammen. Snøen hadde lagt seg, stjernene blinket.
Er du der? spurte Larise.
Ja.
Hvor lenge?
Til søndag.
Stille.
Jeg må få spørre ærlig: Gjør du dette for å bevise noe? For deg selv? For oss?
Gunhild så mot stjernene.
Nei.
Hva da?
Jeg vil bare leve. På en ny måte.
Levde du dårlig før, da?
Ikke dårlig. Men ikke som jeg ville.
Hva manglet du?
Gunhild tenkte. Alt var bra: hjem, barn, jobb, venner. Men hun følte hun levde litt på utsiden av seg selv. Som om livet var en nøye planlagt rutine.
Meg selv, sa hun til slutt.
Deg selv? Hva betyr det?
At jeg manglet min egen stemme i alt sammen.
Larise var stille lenge.
Tror du du blir lykkelig?
Jeg vet ikke. Men jeg vil prøve.
Okei, svarte Larise. Okei.
Det var verken samtykke eller krangel.
***
Søndag, etter pakking og oppvask, spurte Karl:
Har du bestemt deg?
Nesten.
Er nesten bra eller dårlig?
Bare at jeg trenger litt mer tid.
Han nikket.
Du er redd for å ta feil.
Ja.
Hør: Feil er forskjellige. Noen vet du er feil med én gang, andre får du aldri vite fordi du aldri turte å prøve. Det siste er verst.
Gunhild så på ham.
Du sier akkurat det jeg selv har tenkt uten å tørre si det.
Han lo. Han var pen da han lo.
Hun reiste hjem til Trondheim sent. Leiligheten var rolig, med sin vanlige lukt og lysflekker fra nabogården. Hun pakket ut, laget te, satte seg. På bordet lå ei bok med en side markert. Hun åpnet på lappen og leste en linje om at menneskets ensomhet ikke er en dom, men et faktum som man kan gjøre noe med.
Hun la fra seg boka.
Sendte melding til Karl: “Jeg kommer i januar. Lengre. Vi får se.”
Han svarte: “Jeg venter.”
***
Desember hadde en egen ro. Gunhild gikk fortsatt på biblioteket, besøkte Gunvor, snakket med Larise. Alt var nesten som før, men inni hadde noe forandret seg. Noe var avgjort. Noe annet ikke. Det var ikke uro og ikke ronoe midt imellom.
Tidlig i desember ringte Larise.
Du har ikke ombestemt deg?
Nei.
Skal du leie ut leiligheten?
Ja, megleren leter etter leietagere.
Okei. Mamma, kan jeg spørre noe?
Selvfølgelig.
Du tror ikke du bare at det nye virker så mye bedre fordi det er nytt?
Larise.
Ja?
Jeg er sekstien. Dette er ikke ungdommelig lettsinn. Jeg har opplevd mye, jeg har perspektiv.
Ingen er beskyttet mot illusjoner.
Sikkert ikke. Men de er færre med årene.
Tenk om han ikke er sånn du tror?
Kanskje han ikke er det. Livet er fullt av “kanskje”. Da du giftet deg med André, visste du heller ikke.
Jeg var tjuesju.
Og?
Stille.
Okei, mamma. Jeg skal hjelpe deg å pakke.
Pause.
Takk, jenta mi.
***
Nyttår feiret Gunhild hos Larise sammen med Sigrid og svigersønnen André. Daniel kom fra Oslo. Trengselen og praten ved bordet, barn som løp rundt, voksne som snakket i munnen på hverandre.
Sigrid satt stolt ved siden av Gunhild og betrodde henne kjøkken-hemmeligheter.
Denne salaten har mamma laget selv. Denne kjøpte vi, men mamma sa…
Du trenger ikke fortelle alt.
Jeg sier det bare.
Rett før midnatt sa Larise:
Mamma skal flytte til Røros i januar.
Det ble sagt nøytralt, bare faktum.
André nikket. Daniel så på Gunhild.
Hvor lenge? spurte han.
Vi får se.
Daniel smilte litt.
Sigrid åpnet søvndrukne øyne.
Bestemor, skal du reise?
Ja, Sigrid.
Du lovte å komme på besøk.
Jeg lover fortsatt.
Bra, sukket Sigrid og sovnet.
Gunhild så på henne og tenkte: Dette er livet. Et sovende barn, voksne rundt bordet, den gamle sofaen hun aldri fikk kastet. Og et sted langt unna, en melding fra Karl: “Jeg venter.”
***
Femten januar ringte hun Tove.
Jeg slutter i barnegruppa.
Stille.
Når da?
I februar. Jeg gir deg god tid til å finne noen ny.
Du drar?
Ja.
Hvor?
Til Røros.
Til ham?
Ja. Og til meg selv.
Det var et godt svar. Vi finner nok noen. Det blir tungt uten deg, men vi klarer oss.
Takk, Tove. For alt.
Lykke til, Gunhild. Ordentlig lykke.
Den siste dagen laget barna et kort til henne. Et stort ark med tegninger fra alle. Guttungen som kalte bøker for vinduer, tegnet et vindu med gardiner. Under sto det: “Så vi ser innover”.
Gunhild la det i veska si.
***
Trettende januar kom hun til Røros. Karl hjalp henne med bagasjen inn i det lille rommet han hadde gjort klart til henne. På vinduskarmen spratt en rød geranium.
Hvor har du fått den fra? spurte hun.
Kjøpte den. Tenkte det trengtes en blomst her.
Helt enig.
Hun gikk til vinduet. Hagen lå under snø, hvit og stille. Gjerde, kjøkkenhager, hustak.
Hva tenker du? spurte han.
Jeg vet ikke enda. Spør igjen om en måned.
Det skal jeg.
Hun snudde seg.
Karl?
Ja?
Takk for at du ikke stresset meg.
Han nikket.
Takk for at du kom.
***
Tre måneder gikk. Gunhild brukte tid på å tilpasse seg. Røros var lite nesten for stille av og til. Alle kjente alle, og hun var “den nye”. Venninnen Vera presenterte henne for flere damer, noen av dem inviterte Gunhild til å hjelpe med en liten lesesirkel i kulturhuset. Ti personer, bokdiskusjon.
Jeg vet ikke om dette er noe for meg.
Kom og prøv. Hvis du liker det, fortsetter du hvis ikke, så ikke.
Gunhild prøvde og likte det.
Hun og Larise snakket ukentlig. Av og til mer. Etter hvert spurte Larise også om Karl, om klubben, om bøkene. Det ble en varsk overgang, som synet som tilpasser seg nytt lys.
Sigrid sendte et håndskrevet brev. To kirker og en elv på arket, og: “Bestemor, jeg kommer snart på besøk. Mamma sier i påskeferien. Forresten heter Guri virkelig geita? Vera fortalte det.”
Gunhild svarte også med et brev.
***
En aprilkveld kom Larise. Alene. Toget inn, én dag.
Hun kikket rundt i huset, ble stående i gangen. Så på tre, på geranien i vinduet, på kjøkkenbordet.
Her var det koselig, sa hun, nesten overrasket.
Ja.
Lite.
Men stille.
Savner du Trondheim?
Ja. Jeg savner dere. Tove. Nidelva.
Men du angrer ikke?
Nei.
Larise snudde koppen mellom hendene.
Han er bra? Det var ikke tvil, bare et spørsmål.
Ja.
Er du lykkelig?
Gunhild tenkte seg om.
Jeg vet ikke. Ordet “lykke” er vanskelig. Men jeg har det godt. Veldig godt, faktisk.
Larise nikket.
Okei.
Okei betyr?
Bare at jeg fortsatt er redd. For deg. Kommer kanskje alltid til å være det.
Jeg vet.
Men jeg prøver å forstå.
Det holder.
De drakk te. Larise fortalte om Sigrid, jobben, at André ville bytte bil. En vanlig samtale.
Etterpå gjorde hun seg klar til å dra. Gunhild fulgte henne ut.
Lufta var våt, luktet jord. Trærne skimret i første grønne slør.
Mamma, sa Larise ved porten.
Ja?
Jeg skjønner det ikke helt. Kanskje aldri.
Jeg vet.
Men jeg vil at du skal vite noe.
Ja?
Lang pause. Så møtte Larise blikket hennes, mørkt, farens øyne.
Du har alltid vært der. Jeg har alltid visst hvor jeg har deg. Nå blir avstanden ny. Jeg må venne meg til det.
Du klarer det. Alltid gjort det.
Tror du?
Gunhild så på datteren. Ansiktet hun hadde kjent fra fødselen, fra da hun som ung og redd holdt henne første gang.
Jeg vet det, sier hun. Du er sterk.
Ikke så sterk som deg.
Like sterk.
Larise smilte forsiktig. Så omfavnet hun Gunhild hardt, som alltid. Litt stille.
Så gikk hun. Gunhild fulgte henne med blikket. Larise snudde seg midt i gata.
Mamma! Geranien din blomstrer!
Ja, svarte Gunhild.
Bra det, sa Larise.
Og fortsatte.
***
Gunhild gikk inn. Karl var på kjøkkenet og varmet suppe. Hun sto ved vinduet, så på gata der Larise allerede var borte. En eldre dame bar handlepose forbi.
Geranien sto i rosa flor.
Går det bra? spurte Karl.
Ja, svarte hun.
Pause.
Hun er god, sa Gunhild, bare redd.
Lett å forstå. Ikke lett for henne heller.
Nei.
Hun tok frem tallerkener. Alt hadde blitt rutine.
Karl, tror du jeg gjorde det riktige?
Han så på henne.
Hva tror du selv?
Lang pause.
Jeg tror dette er mitt. For første gang.
Du har svart selv.
De satte seg. Aprilsolen rant skrått inn gjennom vinduet. Vinteren slapp, våren kom.
Gunhild så ut. Det var ingen fullkommen lykke, ingen klar konklusjon. Bare et måltid, et vindu, en mann hun trivdes med.
Er det nok? Hun visste ikke.
Men suppa var varm. Geranien blomstret. Og i veska lå kortet en gutt på åtte hadde tegnet: et vindu, så man kan se innover.
***
Om kvelden ringte Sigrid.
Bestemor, mamma sa hun var hos deg.
Ja.
Gråt hun?
Nei. Hvorfor spør du?
Noen ganger gråter hun når hun tror jeg ikke ser. På grunn av deg.
Gunhild lukket øynene en stund.
Sigrid
Hva?
Si til mamma at jeg snart kommer på besøk. Helt snart.
Okei. Bestemor?
Ja.
Er det vår hos dere?
Nesten. Litt snø igjen.
Vi har ingen snø. Rart, ikke sant? I samme land, men forskjellig.
Det er vanlig, Sigrid.
Savner du oss?
Gunhild så ut. Mørkt, de første stjernene.
Veldig, sa hun. Alltid.
Det er bra. Da er du glad i oss.
Gunhild fant ikke ord.
Ha det, bestemor.
Ha det, Sigrid.
Hun la telefonen fra seg. Karl vasket opp og nynnet lavt. Geranien mørknet i vinduene. Fra nabohuset hørte hun bjeffingen del av stillheten i dette livet.
Gunhild satt igjen. Sigrid hadde rett: Savner man, så elsker man. Kanskje også omvendt.
Det er kanskje alt livet er. Ikke fullendt, ikke som i bøkene, ikke teorier. Bare liv med avstand og nærhet, riktige og gale valg som etter hvert bare er valg. Egenskapte.
Hun reiste seg og gikk for å hjelpe med oppvasken.
