Simen ankom bygda for å besøke sin tante, morens storesøster. Moren hadde bedt ham ta seg av henne før hun døde. Tante Liv var liten og blitt svært gammel. Flere ganger hadde Simen tilbudt henne å flytte inn hos dem i byen; han nevnte at hun kunne få sitt eget rom, gå tur i gården, og det fantes andre eldre damer hun kunne slå følge med. Da ville hun få det morsomt, mente han. Men tante Liv ville på ingen måte forlate sitt eget hus.
Så Simen måtte ta seg fri fra jobben fem dager uten lønn hver tredje måned for å reise ut til henne. To hele døgn gikk bort til reising, og de tre andre dagene hjalp han henne med alt av husarbeid. Heldigvis satt Simen selv som leder for avdelingen, så han kunne unne seg slike korte permisjoner. Og i tillegg var sjefen for firmaet en god venn.
Denne våren hadde det vært ekstra travelt på jobben, så han kom først ut i slutten av april og ikke i mars som vanlig. Tante Liv var blitt enda svakere denne vinteren, og naboen hennes, tante Marit, fortalte at de hadde måttet ringe ambulansen to ganger.
Hvorfor sa dere ikke ifra? Jeg har jo ringt, og dere fortalte meg alltid bare at alt sto bra til, spurte Simen.
Hun fikk meg til å love ikke å si noe, svarte tante Marit lavt. Sa at jeg ikke måtte uro deg i byen. «Når jeg dør, kan du si fra,» sa hun.
Simen gikk til Prixen og kjøpte sukker og salt, slik tante Liv hadde bedt om. Han kjøpte også andre matvarer ris, hermetikk, surmelk og litt ekstra. Da han kom tilbake til huset hennes, satt det en schæfervalp, kanskje fem måneder gammel, ved trappen.
Valpen var annerledes, med stor hode og lang snute.
Tante Liv, hvor har du fått tak i denne hunden?
Han bare dukket opp en dag for en måned siden. Jeg åpnet porten, der satt han og skalv ferdig av kulda. Tynn som en strek. Jeg har fått matet han opp litt. Han gjør det litt mer livlig her.
Simen strøk hunden over hodet, og den la seg rolig til rette med hodet på knærne hans. Han hadde alltid vært glad i hunder, og som barn drømte han om en firbeint venn. Men foreldrene sa alltid nei. Og nå var det ikke plass til dyr. En gang hadde kona fått en katt, men den forsvant etter tre år. Han og kona, Ingvild, hadde ikke fått barn hun kunne ikke bli gravid og de hadde for lengst slått seg til ro med det. De levde for hverandre og reiste ofte.
Hva kaller du denne vennen da?
Timian. Det var navnet på katten min før.
Simen lo:
Er det ikke litt rart å bruke katte-navn på en hund?
Det spiller ingen rolle, han kommer når jeg roper.
Mens Simen var hos tanten, fulgte Timian ham overalt. Da han skulle dra tilbake til byen, ba Simen tante Liv love å si ifra når hun trengte hjelp, og at hun ikke skulle være redd for å spørre dersom hun trengte medisiner.
Jeg har allerede plaget deg nok, Simen. Men jeg har ikke lenge igjen uansett.
Ikke snakk sånn, tante Liv. Jo lenger du lever, jo bedre er det. Du er aldri en byrde for meg.
Simen, kan jeg be deg om én ting? Hvis jeg dør, ikke etterlat Timian. Han er en levende sjel.
Jeg lover å finne noen gode for ham.
Nei, ta ham til deg, vær så snill. Jeg tror det var meningen at han skulle finne veien hit.
Hunden la snuten i fanget på Simen og så ham inn i øynene.
Greit tante, hvis noe skjer, tar jeg Timian.
En måned senere døde tante Liv. Simen begravde henne, og han og noen naboer holdt minnesamvær etter ni dager. Deretter gikk Simen og Timian til graven, tok farvel, og forberedte seg på hjemreisen.
Simen hadde med seg munnkurv og bånd, og sammen dro de til stasjonen for å ta toget. Han kjøpte billetter til dyrevogna. I kupeen satte en mann seg allerede ved vinduet, men idet Timian kom inn, stivnet mannen og utbrøt:
Har dere helt mistet vettet, drar med ulv på toget!
Mann, skjerp deg det er hunden min, Timian.
Timian eller ikke, det der er en ulv. Jeg jakter slike dyr.
Timian viste tennene og knurret.
Få den jævelen bort, ellers skyter jeg ham.
Hold heller munn, hvis du vil komme deg hel hjem. Ingen har gjort deg noe.
Jeg blir heller i korridoren en time, til jeg skal av.
Da ble Simen og Timian alene i kupeen. Simen så på hunden og spurte som spøk:
Timian, er du virkelig en ulv? Hunden la snuten på knærne hans og viftet med halen. Nåja, selv om du skulle være det, er du fantastisk.
Konduktøren tittet inn.
Er det schæfer eller ulv du har der?
Hvem har lurt deg? Det er en spesiell type schæferhund, den er søkehunden min.
Så bra. Har du papirer på den?
Selvfølgelig, gi meg et øyeblikk.
Simen lette i lommene og sa plutselig med skrekk både til hunden og konduktøren:
Timian, jeg glemte papirene dine ved billettskranken! Forresten: uten papirene ville jeg ikke fått billett engang, sa han til konduktøren.
Det er godt mulig, svarte hun.
Egentlig var det ingen papirer, men damen bak skranken var tross alt datteren til tante Marits nabo. Morgenen etter var de fremme.
Samme dag tok Simen med Timian til dyreklinikken på hjørnet av kvartalet. Dyrelegen spurte umiddelbart:
Er du fra sirkus?
Nei, hvorfor det?
For dette er jo en ulv.
Simen sukket.
Ikke sirkus, bare fra bygda. Tanten min døde og ba meg ta med ulven hennes til byen.
Veterinæren kikket nærmere og sa:
Dette er ikke en ren ulv, men en blanding. En forelder er tysk schæfer. Ulvehunder de er rolige, lojale og snille. Ikke vær redd. La oss registrere alt og gi ham vaksiner, så slipper du problemer.
Kona hans, Ingvild, ble svært glad i Timian. Hun vasket, matet og luftet ham selv. Det gikk rundt ti måneder.
En kveld under juleferien, da det allerede hadde begynt å bli mørkt, tok Ingvild Timian med ut på tur hun hadde sittet for mye inne. De gikk til parken ti minutter hjemmefra.
Da de ruslet på stiene, spisset Timian plutselig ørene og styrtet ut i mørket. Ingvild ropte på ham, men borte var han i femsju minutter. Akkurat da hun skulle til å ringe Simen, kom han sliten tilbake, med en bylt i munnen.
Ingvild sprang imot; det var et nyfødt barn, varmt og i live. Selv om hun var lege, ringte hun straks både ambulansen og politiet.
Begge kom overraskende raskt. Ingvild kunne ikke være med videre, da hun måtte ta seg av Timian. Men etterpå dro hun og Simen til legevakten. De fikk vite at det var en jente på en måned, helt frisk. I bylten lå en lapp: barnet het Marthe, og moren ba om at hun måtte få et godt hjem.
Da Ingvild så jenta, falt hun for henne med én gang. Hun og Simen vekslet blikk; han nikket samtykkende. Ingvild sa til vakthavende lege at hun selv var lege, og at de gjerne ville adoptere Marthe på stedet.
To måneder senere hadde de en liten datter i huset, funnet av Timian akkurat som tante Liv hadde sagt, “det var nok en mening med at han kom til oss”.
Livet har mange overraskelser, og noen ganger kommer hjelpen fra steder og skapninger vi minst aner. Hvis hjertet ditt er åpent, kan små mirakler finne veien hjem og med dem følger kjærlighet og nytt håp.
