Selv tretti år sammen gir ikke retten til å tåle utroskap
Ingebjørg snudde og vendte på den lille gaveesken fløyelen var fillete, bokstavene nesten helt borte. Inni glitret tre ørsmå steiner. Ja, pene, det må hun innrømme.
Fem tusen kroner, sa Knut, mens han scrollet gjennom nettavisene på nettbrettet. Kjøpte det hos “Gullfisken”, fikk rabatt med kundekort.
Takk, kjære.
Det snørte seg i brystet. Ikke av beløpet i deres alder, hvem klager på sånt? Men tonen. Han sa det som om hun fikk kvittering på literprisen på H-melk.
Tretti år under samme tak. Perlebryllup folk flest rekker ikke så langt. Ingebjørg sto tidlig opp, fant frem det fineste blondeduk fra svigermor, bryllupsgaven hun fikk. Så begynte hun på “Kvæfjordkake” den kaken Knut hadde kalt “et stykke himmel” den gang han fortsatt hørtes forelsket ut.
Nå satt han der med nesa i skjerm og kom knapt med en eneste kommentar.
Knut, husker du at du sa vi skulle reise til Italia på trettiårs-dagen?
Mhm, svarte han uten å flytte blikket.
Kanskje vi kunne tatt en tur til Lofoten i det minste? Vi har jo ikke reist sammen på evigheter.
Ingebjørg, jeg har et prosjekt som brenner nå. Umulig å dra bort.
Prosjekt. Selvsagt. Særlig de siste par årene, da Knut plutselig fikk ungdomsårene i retur. Han meldte seg inn på treningssenter, brukte halv lønna på joggesko med air-system, kjøpte seg nye skjorter og fancy jeans. Til og med sveisen forandret seg lugg på skrå og barbert på sidene.
Midtlivskrise, sa venninnen Ragnhild. Alle menn får det. Går over.
Det gikk ikke over. Tvert imot det blomstret.
Ringen satt som støpt. Han husket i hvert fall størrelsen etter alle disse årene. Men steinene glitret med en slags kjølig tone.
Den var fin, sa hun igjen, granskende.
Ja da. Moderne innfatning, ungt uttrykk.
Om kvelden satt de rundt festbordet, forsiktig stille. Kaken var, som alltid, luftig og myk. Knut spiste et lite stykke, roste den rutinemessig. Ingebjørg så på ham og tenkte: Når var det egentlig mannen hennes ble en fremmed?
Hvem er hun jenta? spurte hun plutselig.
Hvilken jente? sa Knut, løftet blikket fra tallerkenen.
Hun som valgte den ungdommelige ringen.
Hun? Hva har hun med saken å gjøre?
Knut, sa Ingebjørg rolig, jeg er ikke dum. En kvinne valgte ringen. Ingen mann hadde sagt “ungt design”.
Pause. Veldig lang, veldig ukomfortabel.
Ingebjørg, nå overdriver du.
Heter hun Silje?
Knut ble så blek hun nesten trodde han skulle besvime. Ikke engang et “hvordan vet du det?”. Altså, fulltreffer.
Jeg så en melding ved en tilfeldighet, forrige måned, da du ba meg finne nummeret til forsikringen på mobilen din. “Solstråle, vi sees snart” ringer det en bjelle?
Han sa ingenting.
Hun er åtteogtyve, jobber i avdelingen din. La ut bilde fra restauranten i går bordet ved vinduet der du satt alene. Jeg kjente igjen duken.
Hvordan vet du det om restauranten?
Ragnhild gikk forbi og så dere. Kan ikke skjule alt i en småby.
Knut sukket tungt.
Ok. Ja, Silje finnes. Men det er ikke som du tror.
Hvordan da?
Hun forstår meg. Det er enkelt å prate med henne. Vi snakker om alt bøker, filmer.
Og med meg har du ingenting å si?
Ingebjørg, se på deg selv! Du snakker bare om barn, helse og at Kiwi har økt prisene. Med Silje er jeg… levende.
Levende, ja, gjentok Ingebjørg. Skjønner.
Jeg ville ikke såre deg.
Knut senket hodet.
Vet hun at du er gift?
Ja.
Og det plager henne ikke? Helt ok å være med en gift mann?
Hun er moderne. Hun lever ikke i illusjoner.
Moderne, ja, snøftet Ingebjørg. Mens tretti år med deg er altså en illusjon?
Hun reiste seg og begynte å rydde av bordet. Hendene dirret, men hun prøvde å skjule det.
Ingebjørg, la oss snakke ut.
Hadde vært hyggelig med noe å snakke om. Du har valgt.
Jeg har ikke valgt noen!
Jo, hver dag velger du. Når du kommer sent hjem. Når du lyver om jobbreise. Når du kjøper gaver til henne med mine penger.
Våre penger!
Mine også. Jeg jobber fortsatt, har du glemt det?
Ingebjørg vasket opp, plasserte serviset pent til tørk. Tok av den fine duken, puttet den tilbake i skapet. Alt som vanlig. Bare hendene fortsatte å skjelve.
Hva vil du jeg skal gjøre? spurte Knut, stående i døra til kjøkkenet.
Jeg vil være alene. I kveld. Tenke.
Og i morgen?
Vet ikke.
Hun sa ingenting på to dager. Knut gjorde noen dårlige forsøk på å prate, men fikk bare høflige, korte svar. På dag tre sprakk han:
Hvor lenge skal dette vare?
Hva er problemet? sa hun, mens hun dampet skjorta hans. Alt er som før. Jeg lager mat, vasker, rydder. Helt vanlig.
Men du sier ingenting!
Hvorfor? Du har jo Silje til å prate med.
Ingebjørg!
Ja vel, Knut. Du sa jo selv med meg er det kjedelig, null å prate om. Skal ikke plage oss selv med det.
Han gikk ut. Sa han skulle til Vidar. Ingebjørg visste nøyaktig hvor han gikk.
Hun satte seg foran PC-en, fant Siljes profil. Pen, ung. Masse bilder fra dyre ferier, trendy antrekk, champagneglass.
Ett av innleggene fra i går: “Livet er nydelig når man har noen som virkelig setter pris på deg.” Så hashtags kjærlighet, lykke, modenmann.
Moden mann. Ingebjørg lo for seg selv. Som om han var en vare med holdbarhet.
Kommentarfeltet kokte: “Når blir det bryllup, Silje?”, “Du er heldig!”, “Hva tenker kona om dette?”
Silje svarte på det siste: “De har vært formelt gift lenge. Bor sammen som naboer.”
Tretti år som naboer.
Neste dag bestilte Ingebjørg time hos advokat. En ung fyr med briller, tok historien hennes alvorlig.
Skjønner. Felles formue deles likt. Leiligheten, hytta, bilen. Beviser vi utroskap, kan du få litt mer enn halvparten.
Mer enn rettferdig går det ikke, sa hun. Halvparten holder.
Hjemme laget hun en liste:
Leilighet selge og dele likt.
Hytta hans. Jeg drar aldri dit igjen.
Bil min. Han kan kjøpe seg en ny.
Bankkontoer deles.
Knut kom sent. Så lista på spisebordet.
Hva er dette?
Det kalles skilsmisse.
Har du mistet vettet?
Nei, endelig fått det tilbake.
Ingebjørg, jeg sa jo det er bare en fase. Det går over!
Og hvis det ikke gjør? Skal jeg vente tretti år til på at du “vokser fra det”?
Knut sank ned på sofaen med hendene foran ansiktet.
Jeg ville ikke såre deg.
Men det gjorde du.
Hva skal jeg gjøre nå?
Velg, sa hun. Familie eller Silje. Ikke begge deler.
I tre måneder bodde de bokstavelig talt som naboer. Knut flyttet inn på gjesterommet. De snakket kun om det absolutt nødvendigste. Ingebjørg meldte seg på engelskkurs, begynte i svømmehallen, fant tid til bøker hun aldri rakk før.
Silje ringte innimellom gråtkvalt. Knut sneik seg ut på balkongen, hvisket forsikringer.
En kveld kom han hjem før normalt, satte seg ovenfor Ingebjørg:
Jeg har gjort det slutt med henne.
Og hvorfor skal jeg vite det?
Ingebjørg, jeg har skjønt det. Jeg er idiot. Jeg har gjort en fryktelig feil.
Ja, det har du.
Kan vi prøve igjen? Jeg har forandret meg.
Hun la fra seg romanen:
Knut, du er ikke ferdig med meg. Du er ferdig med henne. Det dukker opp en ny “Silje” om et år eller to.
Det tror jeg ikke!
Det tror jeg. Fordi det er ikke meg du savner; du savner ungdommen din. Og den får du ikke tilbake.
Ingebjørg…
Skilsmissepapirene ligger klare. Skriv under.
Han signerte uten drama, uten krangel om ting. Hun tok bare det hun selv hadde bestemt.
Et halvt år senere møtte hun Martin jevnaldrende, enkemann, lærer på engelskkurset. Han inviterte henne på teater.
Du vet, Ingebjørg, sa Martin over kaffekoppen etter forestillingen, jeg liker å prate med deg. Du er veldig interessant.
Er det sant? Min eksmann synes jeg var kjedelig.
Da visste han ikke hvordan man lytter.
Martin kunne det. Han satte pris på tankene hennes, lo av vitsene hennes, fortalte sin historie uten å late som han var tjue.
Hva liker du i kvinner? spurte Ingebjørg en dag.
Klokskap. Varme. Ærlighet. Du da, i menn?
At de er ærlige. At de ikke later som alderen er en sykdom.
De lo sammen.
Knut ringer av og til. Gratulerer med dagen, spør om helsa. Som gamle venner.
Er du lykkelig? spurte han en gang.
Ja, svarte Ingebjørg med én gang. Og du?
Aner ikke, sa han. Sannsynligvis ikke.
Tja, alle følger sin egen sti.
Ringen til fem tusen kroner har hun fortsatt. Hun bruker den aldri den ligger bare i smykkeskrinet. En påminnelse om at tretti år kan bli avskrevet på sekunder.
Martin ga henne en gammel brosje til bursdagen funnet på loppemarked, kostet nesten ingenting, valgt med omtanke.
Det er ikke prisen, sa han. Men hjertet bak som betyr noe.
Og Ingebjørg skjønte at livet etter femti ikke er over. Det har bare begynt på nytt.
Hva tenker du? Er det mulig å starte helt på nytt når man er voksen? Skriv gjerne i kommentarfeltet.
