Selv om Ingrid var en fantastisk svigerdatter og ektefelle, endte hun med å ødelegge ikke bare ekteskapet sitt, men også seg selv.
Ingrid vokste opp som foreldreløs på barnehjem i Bergen. Da hun var bare atten år giftet hun seg, uten å ane hva det egentlig innebar å være kone eller medlem av en familie. Hun kjente knapt noen som var gift selv. Da hun flyttet inn hos mannen sin i Oslo, sugde hun til seg alt hun kunne om hvordan man skulle være en perfekt kone. Hennes viktigste læremester? Svigermoren.
Det er jo sånn at alle har hørt historier om slemme svigermødre, men Ingrid, som selv aldri hadde hatt en mor, håpet at svigermoren hennes skulle fylle rollen og ha gode intensjoner for henne. Til en viss grad stemte det, for svigermoren ønsket i bunn og grunn ikke noe vondt. Men ting blir ikke alltid som man tror Svigermoren gikk løs med entusiasme for å lære Ingrid alt om familieskikk, og sa blant annet: Det er kona sin skyld om mannen hennes er utro.
Ingrid hadde alltid tenkt at ansvaret lå hos den som valgte å være utro. Men i dette huset fikk hun høre at kvinnen var skyld i mannens utroskap, simpelthen fordi hun hadde forsømt seg som kvinne og ikke lenger tiltrakk ham. Svigermor rådet Ingrid til å holde seg slank hele livet, så Ingrid noterte ikke gå opp i vekt i notatboka si og meldte seg inn på treningssenteret.
Ingrid var tynn og sprek, men redselen for å legge på seg gjorde at hun begynte å slanke seg unødvendig. Men da hun hadde lært den leksa, kom svigermor med et nytt visdomsord: I en normal familie jobber begge.
Ingrid protesterte ikke, for hun hadde jo selv lyst til å jobbe. Hun var villig til å prøve hva som helst. Da hun spurte svigermoren hvordan det var med mammaperm, svarte svigermora: Permisjon, det må du finne ut av selv det er ditt problem, ikke familiens.
Ingrid gadd ikke engang notere det ned, men da hun mange år senere var hjemme i permisjon med deres andre barn, begynte hun i tillegg å jobbe deltid som barnevakt. Ingrid var takknemlig for å ha noe å gjøre, men både svigermor og mannen hennes begynte å klage på at hun ikke tjente noe særlig penger.
Hun tenkte det ikke gjorde noe så lenge hun kunne unne seg en tur til frisøren for sine egne penger, men da kom neste påstand: Når du er hjemme i permisjon er det ingen grunn til å pynte seg! Når du er tilbake i jobb kan du fikse håret og sminke deg, men nå må du spare!
Ingrid ga fra seg hver krone hun tjente til mannen sin. Det var tydelig at gjennom hele ekteskapet hadde svigermorens visdom vært den røde tråden: En god kone gjør alt husarbeid selv.
Sånn var det Ingrid levde. Hun gjorde alt alene. Hun var utslitt, men klarte likevel alt på egenhånd. Å svime av hadde blitt hverdagskost for henne. Ofte la hun de siste ungene klokka ni om kvelden, for så å vaske huset og lage mat til neste dag. I mellomtiden hadde mannen allerede fullført dagens tiende blund han var jo så sliten etter å ha tjent penger.
Det var jo bare et tidsspørsmål før Ingrid havnet på sykehuset. Hun hadde ikke hatt tid til å bry seg om de små vondtene som etter hvert hadde blitt en alvorlig sykdom. Hun lå på sykehuset i over to uker, og verken mannen eller svigermora besøkte henne en eneste gang. Heldigvis hadde hun mobilen med på sykehuset og fikk ringt venninnen sin, som heldigvis kom med det hun trengte.
Da Ingrid endelig kom hjem, leverte hun inn skilsmissepapirene med én gang.
