Du, jeg må bare fortelle deg om hvordan livet til Ingrid har vært det er så typisk, men samtidig nesten utrolig. Hun vokste helt opp på barnehjem, og hadde egentlig aldri kjent på hvordan det er å ha en familie rundt seg. Da hun var atten, giftet hun seg helt uvitende om hvordan det faktisk er å være kone og leve sammen med noen, for hun hadde jo ikke engang venner som var gift!
Da hun flyttet inn i leiligheten til mannen, sugde hun til seg alt av informasjon hun ville så gjerne lære hvordan man egentlig skal være den perfekte kone. Hele hennes univers ble svigermoren det var liksom bare henne som kunne fortelle hvordan det skulle gjøres.
Ingrid hadde jo hørt historier om strenge og sure svigermødre på TV og i bøker, men hun tenkte at siden hun aldri har hatt en mamma, så ville svigermor kanskje bli som en mor for henne ønske henne det beste. Og det var ikke helt feil, for svigermoren hennes ville faktisk ikke Ingrid noe vondt, det bare…ble litt feil allikevel.
Svigermor begynte med de gode rådene allerede fra første dag; hun lærte Ingrid hvordan man skulle oppføre seg og sa blant annet: «Hvis mannen din er utro, så er det egentlig kona sin feil.»
Hvorfor det? Ingrid trodde jo at det var den som var utro som var skyldig. Men svigermor forklarte at om mannen er utro, så er det sannsynligvis fordi kona har sluttet å bry seg om seg selv og ikke lenger er attraktiv for han. Hun sa at Ingrid alltid måtte jobbe for å holde seg slank, selv når hun ble gammel. Så Ingrid skrev det ned i notatboken sin: «Ikke bli tykk» og meldte seg på treningssenteret.
Hun var slank nok egentlig alltid vært spenstig men av frykt for å bli tykk, begynte hun å slanke seg enda mer. Da Ingrid hadde gjort det til sitt prosjekt, kom det et nytt råd fra svigermor: «I en vanlig familie jobber begge to.»
Ingrid sa ikke imot, for hun ville jo jobbe selv også. Hun tok nesten alt som kom, og spurte til og med svigermoren om hvordan man skulle håndtere permisjon når man fikk barn. Svigermor svarte: «Permisjon er ditt problem det er opp til deg hvordan du løser det.»
Det skrev hun ikke ned denne gangen. Men da hun selv kom i foreldrepermisjon etter noen år, begynte hun å jobbe deltid og tok ekstrajobb som barnepasser. Ingrid var glad, men svigermor og mannen klagde over at hun ikke tjente nok penger.
Så Ingrid tenkte: «Det er vel ikke så farlig jeg kan bruke det jeg tjener på en frisørtime,» men da kom neste regel: «Når du er i permisjon, skal du ikke bruke penger på klær eller frisør! Når du kommer tilbake i jobb, kan du fikse deg, men nå må du spare pengene.»
Ingrid pleide å gi alt hun tjente til mannen. Det var som om svigermorens regler var selve fundamentet i forholdet deres: «En god kone kan gjøre alt hjemme alene!»
Og sånn ble det. Ingrid gjorde absolutt alt, helt selv. Hun var så sliten noen kvelder at hun sovnet hen, men det gikk hun fikk det til. Hun besvimte nesten hver dag det ble bare en rutine. Etter at barna hadde lagt seg klokka ni, gikk hun og vasket og lagde mat til dagen etter. Mannen sov for lengst han var jo sliten etter jobb og måtte få hvile.
Det at Ingrid landet på sykehuset var egentlig ikke så rart. Hun hadde aldri tid til å kjenne etter på smerter, og hun så ikke begynnelsen på sykdommen som kom. Hun ble liggende på sykehus i over to uker, og ingen verken mannen eller svigermor kom til å besøke henne. Heldigvis hadde hun mobilen med seg, så hun ringte en venninne hun kom, og hadde med seg alt Ingrid trengte.
Da Ingrid var ferdig på sykehuset, gikk hun rett til kommunen og leverte inn papirer for skilsmisse. Det var liksom ingen annen utvei.
