Ennå hender det at jeg våkner midt på natten og tenker på hvilken dag pappa klarte å ta alt fra oss.
Jeg var 15 år da det skjedde. Vi bodde i et lite, men pent hus med møbler, kjøleskapet fullt de dagene mamma hadde handlet og regningene ble som regel betalt innen fristen. Jeg gikk i tiende klasse, og det eneste som bekymret meg var hvordan jeg skulle klare å få ståkarakter i matte og spare nok til de joggeskoene jeg hadde så lyst på.
Det begynte å endre seg da pappa begynte å komme hjem stadig senere. Han kom inn uten å hilse, slengte nøklene på kjøkkenbordet og gikk rett inn på rommet med mobilen i hånda. Mamma pleide å si:
Du er sein igjen? Tror du huset holder seg selv?
Så svarte han kort:
La meg være, jeg er sliten.
Jeg hørte det meste fra mitt eget rom, med øretelefonene på, som om ingenting hendte.
En kveld så jeg ham ute i hagen, snakke i telefonen. Han lo litt lavt og sa ting som «det er straks klart» og «slapp av, jeg fikser det». Da han merket at jeg så ham, la han på med det samme. Jeg fikk en ekkel følelse i magen, men sa ikke noe.
Fredagen han dro, kom jeg hjem fra skolen og så kofferten hans åpen på senga. Mamma sto i døra til soverommet med røde øyne. Jeg spurte:
Hvor skal du?
Han så ikke på meg, bare sa:
Jeg blir borte en stund.
Mamma ropte:
Borte med hvem da? Si alt!
Da mistet han fatningen og ropte:
Jeg går fra dere for en annen kvinne. Jeg orker ikke mer!
Jeg begynte å gråte og spurte:
Hva med meg? Skolen min? Huset?
Han svarte bare:
Dere klarer dere.
Han lukket kofferten, grep papirene fra skuffen, tok lommeboka og gikk ut uten å si farvel.
Samme kveld prøvde mamma å ta ut penger fra minibanken, men kortet ble sperret. Neste dag gikk hun til banken, hvor hun fikk vite at kontoen var tom. Han hadde tatt alt de hadde spart sammen. I tillegg fikk vi vite at han hadde latt to måneder med regninger være ubetalt og tatt opp et lån, der han hadde skrevet mamma som kausjonist uten at hun visste noen ting.
Jeg husker mamma satt ved kjøkkenbordet og regnet på papirlapper med en gammel kalkulator. Hun gråt og hvisket om igjen:
Det er ikke nok til noe ikke nok
Jeg hjalp henne med å få oversikt over regningene, men skjønte ikke halvparten av det som foregikk.
Etter en uke ble nettlinjen stengt, og rett etterpå nesten strømmen også. Mamma begynte å vaske hos folk for å tjene litt penger. Jeg begynte å selge smågodt på skolen. Det var flaut å sitte i friminuttet med en pose sjokoladebiter, men jeg gjorde det for hjemme var det ikke engang til det vi trengte aller mest.
En dag åpnet jeg kjøleskapet. Der stod bare en mugge med vann og en halvspist tomat. Jeg satt meg på kjøkkenet og gråt stille for meg selv. Samme kveld spiste vi hvit ris, uten noe til. Mamma ba om unnskyldning fordi hun ikke kunne gi meg det jeg hadde før.
Mye senere så jeg et bilde på Facebook av pappa og hun andre, på restaurant de skålte med vinglass. Hendene mine skalv. Jeg skrev til ham:
«Pappa, jeg trenger penger til skolemateriell.»
Han svarte:
«Jeg kan ikke forsørge to familier.»
Det var siste gang vi snakket sammen.
Han ringte ikke, han spurte ikke om jeg fullførte skolen, om jeg var syk, om jeg trengte noe. Han bare forsvant.
I dag jobber jeg, betaler alt selv og passer på mamma. Men såret er der fortsatt. Ikke bare på grunn av pengene, men på grunn av sviket, kulden, måten han gikk fra oss og lot oss slite videre som om vi aldri hadde eksistert.
Og likevel, mange netter våkner jeg med det samme spørsmålet i brystet:
Hvordan kommer man seg videre når sin egen far tar alt fra deg og lar deg lære å overleve, mens du egentlig fortsatt er et barn?
