Live kunne ikke fordra de dagene det kom potensielle adoptivforeldre til barnehjemmet! For i løpet av de sju årene hun hadde bodd der, hadde ingen noen gang valgt henne.
Da hun var liten, hadde hun gledet seg til disse dagene. Hun så nærmest fortryllet på de pene tantene og onklene. De virket som eventyrskikkelser som kanskje ville ta henne med hjem til et slott! Hun drømte om en ny mamma som kysset henne god natt, og en ny pappa som løftet henne opp på skuldrene sine. Og at hun skulle få et eget rom. Og slippe å møte denne plagsomme Sigurd hver dag. Han fant alltid en anledning til å nappe henne i flettene og kalle henne Spurv.
Live ante ikke hva “spurv” betydde, men det hørtes sårende ut. Sigurd, derimot, bare gjentok det:
Spurv! Spurv!
Live var fem år da hun kom til barnehjemmet. Foreldrene hennes hadde omkommet i ei ulykke. Hun klarte aldri å forstå hvorfor mamma og pappa ikke kom tilbake. Og hvorfor de hadde forlatt henne.
Etter hvert forsto hun at de var borte for godt. Hun begynte å glemme ansiktene deres. Stemmer og lukter visket ut i minnene. Hjemmet der de hadde bodd sammen, falmet også.
Hun ønsket sterkt at noen skulle velge henne en dag. Men noe mirakel skjedde aldri, og etter hvert ble hun gammel nok til å skjønne at ingen kom til å velge henne. For hun anså seg selv som ei stygg jente.
De som ble valgt, var alltid de peneste jentene med sløyfer i det lange håret og søte smil.
Sigurd plaget henne fortsatt, men nå visste Live i det minste at “spurv” bare var en fugl.
Den dagen kom det igjen noen på besøk. Alle jentene ble pyntet og fikk sløyfer i fletter. Men Live tok saksa og klippet av seg håret, kort som en gutt. Hun ville ikke lenger at noen skulle velge henne. Hun bestemte seg for å være den som valgte, i sitt eget liv.
Da de voksne så henne, gispet de, mens Sigurd, som vanlig, ropte etter henne:
Spurv!
Da var Live blitt tolv. Sigurd var tre år eldre.
Ingen ville velge henne med den bustete, gamle gutteklippen, og gnistene som lynte i blikket hennes.
Tre år senere var Sigurd ferdig på barnehjemmet. Etter å ha sagt ha det til de andre, kom han plutselig bort til Live.
Så, farvel, Spurv?
Ja, ja, svarte hun likegyldig.
Hold ut! Tre år igjen, så henter jeg deg, sa han bestemt.
Hæ? Hvem sa at jeg kom til å velge deg? Din tulling! svarte hun frekt.
Sigurd så lenge på henne, nesten bekymret, og forsvant uten å snu seg.
Da Live lukket døren bak seg en siste gang, pustet hun inn luften av frihet og voksenliv. Hun hadde vokst fra stygge andungen til å bli en vakker svane: langt, mørkt hår, store grønne øyne, elegant figur. Hun satte kursen mot foreldrenes leilighet. Plutselig hørte hun:
Hei, Spurv!
Hun snudde seg. Det var Sigurd.
Hva gjør du her? spurte hun.
Jeg sa jeg skulle hente deg. Så her er jeg, svarte Sigurd med fast blikk.
Jeg har sagt at jeg vil velge selv! sa Live, og så opp på ham. Han hadde blitt mye høyere og breiere siden sist.
Velg meg, da, Live! ba han.
Jeg skal tenke på det, svarte hun, og gikk videre til sitt nye hjem.
Sigurd fulgte henne helt til oppgangen. Satt på benken ved inngangen, helt til lyset sluknet i vinduet hennes.
Sommeren gled over i regnfull høst. Vinteren kom. Sigurd kom fortsatt hver dag. En dag satte Live seg ved siden av ham på benken.
Blir du aldri lei? Er det ikke kaldt?
Jeg holder ut bare du vil velge meg, svarte Sigurd stille, og så lenge, mykt på henne.
Live spratt opp, som om hun hadde brent seg, og løp inn igjen. Hun kikket ut gjennom gardinet, så ham sitte der og se opp mot vinduet hennes.
På nyttårsaften, på vei hjem fra jobb, hadde hun det travelt: dekke bord, ta på ny kjole, det var snart nyttår! Ingen Sigurd på benken. Hjertet hennes slo et ekstra slag … kunne det ha hendt noe?
Hun gjorde ferdig forberedelsene, helte seg litt champagne, og gikk bort til vinduet. Fortsatt ingen Sigurd. En urolig følelse tok tak i magen …
Hva skulle hun gjøre? Hvor kunne hun lete? Hun kunne ikke adressen hans, ikke telefonnummeret … Hvor dum går det an å være? skjelte hun seg ut.
I det samme blusset det opp et lys utenfor!
Fyrverkeri allerede, tenkte Live, og gikk til vinduet for å se.
Der ute, klarest mot snøen, lyste flammende bokstaver:
VELG MEG, LIVE!!!
Og Sigurd satt på benken, vinket mot vinduet hennes …
Livet lærer oss at noen ganger må det lille, modige fuglehjerte selv velge hvor det vil lande og at ekte kjærlighet tålmodig venter på svaret.
