Kathrine og jeg var nære venninner i studietiden, men livet førte oss til forskjellige steder jeg flyttet med min mann til en annen by, mens Kathrine forble et mysterium for meg i mange år. Heldigvis, da internett ble en del av hverdagen, klarte jeg å finne henne igjen, og kontakten mellom oss blomstret på nytt gjennom lange brev. Under disse samtalene delte Kathrine historien om sin svigersønn.
Kathrine hadde en datter, Ingrid. Mannen hennes forlot dem straks etter at Ingrid ble født, så Kathrine oppdro datteren sin alene. Hun gjorde alt hun kunne for å gi Ingrid et bedre liv enn det hun selv hadde hatt. Da Ingrid var ferdig med universitetet og begynte å arbeide på sykehuset i Oslo, møtte hun en ung mann ved navn Marius. Han gjorde ikke et spesielt inntrykk på Kathrine; han hadde ingen universitetsutdannelse, men virket enkel og hyggelig. I starten mislikte Kathrine ham, overbevist om at han ikke var god nok for den kloke og utdannede datteren hennes.
Kathrine håpet at Ingrid ville innse dette selv etter hvert, og at forholdet til Marius ville ta slutt av seg selv. Men bare en måned senere bestemte det unge paret seg for å gifte seg i all enkelhet, noe som gjorde Kathrine både sint og skuffet. Hun klamret seg til håpet om at Ingrid raskt ville gå lei av ekteskapet og forlate Marius. Derfor valgte Kathrine å ikke være med i bryllupet og hevdet hun var syk, og hun viste aldri noen interesse for Marius sin familie eller bakgrunn.
Med tiden kom Ingrid og Marius ofte på besøk til henne. Kathrine lagde enkle middager, og det hendte at Ingrid nesten ikke rørte maten, mens Marius alltid spiste med god apetitt. Kathrine gjorde lite for å glede dem ofte satte hun frem gårsdagens rester, tørrbrød eller overkokte koteletter. Likevel spiste Marius alltid alt opp og takket hjertelig. Hans takknemlighet rørte noe i Kathrine, selv om skepsisen hennes forble.
En kveld satt Ingrid foran NRK og kikket på fjernsynet, mens Marius spiste middag. Da han roste henne for den enkle ovnsretten hun hadde laget, lo Kathrine og kommenterte at dette var en hverdagsrett, servert på ethvert norsk barnehagekjøkken. Marius svarte ærlig at i barnehagen hans fikk de sjelden mat som kunne spises. De ordene brakte tårer til øynene hennes og hun kjente et stikk av skyld for all motviljen hun hadde båret på for ham.
Fra det øyeblikket forandret Kathrine holdning, og hun begynte å gjøre sitt beste for å lage de beste rettene hun kunne til svigersønnen sin, mens hun innså hvor mye godhet det var i ham. Én enkel setning, et lite glimt av hans fortid, hadde endret hele forholdet deres, og knyttet et bånd som senere skulle vise seg å vare, til tross for hennes gamle fordommer.
