« Sånn skal det være, vi skal ikke jage deg ut i ferien. Lag tre soverom mine søstre og niesen min skal overnatte. Du blir i kjøkkenet selv», sa Gurli Hansen, mens hun holdt fast på nøkkelen til huset sitt.
« Gurli Hansen, og er det egentlig så lett å kalle meg inn på ditt hjem når jeg er den eneste som har skriftlig bevis på eierskapet? Jeg har både skjøte og tinglysning. Så ikke prøv å komme deg inn politiet vil ta dere med», svarte Valborg Nilsen med en stemme som dirret av både sinne og trøtthet.
Det var begynnelsen på et nytt år som nærmet seg. To uker til nyttår. Etter en lang dag på kontoret hadde Valborg tenkt å stikke innom kjøpesenteret i Sandvika for å kjøpe gaver. Hun var blitt invitert av sin gamle venninne, Kari Olsen, til å feire sammen med henne.
Kari hadde fortalt at hele familien hennes skulle samles: datteren hennes, Inger, med mann og barn, søsteren Synnøve, og niesen Liv, som studerte i Trondheim. Valborg hadde ofte vært på Karis hus og kjente alle som sin egen bestefar, så hun hadde allerede planlagt å kjøpe passende gaver på forhånd.
Å velge gaver var en kunst Valborg mestret, men å gi dem det elsket hun mest. Hun så for seg de glitrende gangene i kjøpesenteret, de pyntede butikkvinduene, og hvordan butikkmedarbeiderne nøye pakket inn varene i glitrende papir.
Stemningen ble imidlertid til en gang kjølig da hun steg ut av bilens dør på parkeringsplassen. Der ventet Rita Andersen, søsteren til hennes tidligere ektemann, på henne med en tykk vinterkåpe.
«Hei, Val! ropte Rita. Hvor har du vært så lenge? Jeg har blitt skikkelig frosset fast.»
«God dag, Rita. Jeg hadde ikke forventet å treffe deg her», svarte Valborg.
«Hvorfor ikke? Vi er jo slekt, har vi ikke? I minst tjue år har vi blitt sett på som familie,» svarte Rita med en skjelvende stemme.
«Heldigvis er vi ikke lenger i den rollen,» lo Valborg og skulle allerede åpne bildøren. Men Rita stoppet henne.
«Hør her, Val, jeg har et lite ønske. Egentlig er det et ønske fra hele familien.»
«Hvem da? Jeg har ikke hatt kontakt med din familie på et år. Jeg vil ikke høre på noen forespørsler,» svarte Valborg bestemt.
«Bare hør. Jeg vet ikke hvordan du og Mikkel delte opp eiendelene, men moren vår mener fortsatt at huset du bor i tilhører vår familie.»
«Dere kjøpte den sammen med Mikkel, og han har bodd der i ti år og pusset alt til. Vi har alltid samlet oss i dette huset til jul og på påskefestene. Hva er nå?»
«Moren min hadde planlagt å samle hele slekten i huset til bursdagen sin i mai, sette bord på verandaen, som vi alltid har gjort. Men du nektet å slippe oss inn. Du dro av gårde uten å si noe.»
«Hvorfor forteller du meg dette? Jeg var bare på besøk hos en venn og dro videre. Jeg beklager jeg hadde ikke tenkt på å spørre dere,» protesterte Valborg.
«Og glem de familiære samlingene i mitt hus. Da Mikkel og jeg skilte lag, ble vi enige om at leiligheten, bilen og garasjen skulle til ham, mens huset skulle til meg. Alt ble tinglyst på stedet. Så nå kan dere bare samle dere i Mikkels leilighet. Det er alt.»
«Rita, moren min ba om lov til å invitere gjester til huset den 31. desember, slik vi pleide. Det kommer mange, og vi har ikke plass til alle i hytteen,» fortsatte Rita.
«Gurli Hansen du ber om det? Jeg tror ikke jeg har hørt om dette før. I tjue år har hun bare krevd og klaget på meg. Nå ber hun om dette? Rita, si til henne at jeg nekter. Finn hotell for resten av familien.»
Valborg satte seg i bilen uten lyst til å dra på gavejakt. «Jeg kjøper i morgen», tenkte hun og kjørte hjemover.
Hun og Mikkel hadde levd sammen i nesten tjue år. Huset som Rita nå snakket om, hadde de kjøpt for ti år siden. Ett år før skilsmissen erklærte Mikkel at «i førtifem år er livet ikke over» og at han ville bygge videre med sin unge, vakre sekretær.
Valborg valgte ikke å holde ham tilbake, men hun nektet også å la seg tråkke på. Huset og familiens oppsparte verdier ble hennes, mens Mikkel fikk en toroms leilighet, en Volkswagen Golf og garasje.
Ettersom Valborg hadde en datterstudent, Liv, ble Mikkel ikke lenger en del av felles kontoen. For noen dager siden ringte Liv og sa hun ville tilbringe nyttår i studenthjemmet.
«Mamma, blir du sint? Jeg kommer hjem i påsken,» spurte hun.
Etter dette takket Valborg ja til Karis invitasjon. I den gruppen ville hun ikke kjede seg.
Kjente hun Rita så godt, skjønte hun at dette ikke var slutten; de ville ikke gi henne fred. Hun tok feil om de.
Den samme kvelden ringte den tidligere svigermoren:
«Valborg, tar du på deg for mye? Du har gjettet Mikkels hus, og nå tror du vi ikke kan finne deg?»
«Dette er det: På nyttår skal vi alle samles i huset vårt! Det huset hvor min sønn nå har latt deg bo. Forstått?»
«Så skal du vite at vi ikke skal jage deg ut i ferien. Gjør klar med tre soverom mine søstre og niesen min blir overnattere. Du tar kjøkkenet selv.»
«Gurli Hansen, og tror du virkelig jeg er den eneste eier av dette huset? Jeg har papirer på det. Ikke forsøk å komme inn, ellers får dere politiet.»
«Vi får se hvem som kaller på politiet! Men gjør deg klar med rom, vi tar med all mat, så du trenger ikke å lage noe. Og ikke nekt, for dette nyttåret vil du huske resten av livet!»
«Etter min mening har Mikkels mor blitt helt gal», tenkte Valborg.
Gurli hadde aldri vært fredselskeren, men den dagen ble hun såret av Valborgs svar. Hadde hun trodd at Valborg skulle skremmes og følge hennes ordre?
Før var Valborg ansett som den beste svigerdatteren i familien de andre hadde gitt etter og akseptert svigermors rolle. Nå, etter skilsmissen, var svigermors ord kun forvirring.
I Gurlis leilighet ble en plan smidd.
«Rita, du og Ole er ansvarlige for innkjøp av mat. Kjøp alt dere kan på forhånd, slik at vi kan lage middag 31. desember og morgen 1. januar.»
«Vi ordner kjøtt og varm suppe. Sigrid og Lise lager salater. Alt legges i beholdere, og servise henter vi fra Valborg hun har to sett igjen. Mikkel tok aldri med seg servise da han flyttet.»
«Mamma, hva om hun nekter å slippe oss inn?» spurte Rita.
«La henne prøve! Vi er tolv personer hele slekten. Hun vil bli flau! Kan du se for deg det?»
«Hun åpner døren, men på verandaen står onkelen Kåre, tante Lise, Lill og Nina, og flere andre. Tror du hun vil låse døren? Hun vil slippe dem inn, hjelpe til med bordet. Det er familie!»
Den 31. desember klokken ni om kvelden stod fire biler foran hus nummer 14 på Østre gate.
«Rart», sa Ole, Ritas ektemann. «Lyset er av. Kanskje Valborg er ikke hjemme?»
«Hvor kan hun ha gått? Hun er hjemme. Lise har kanskje kommet. De gjemmer seg, de holder avstand», lo Gurli. «Ring på døren.»
Ingen svarte, og døren ble stående lukket.
«Vent, jeg har nøklene», sa Gurli. «Jeg visste at Valborg kunne sette i gang noe, så jeg tok med meg en ekstra.»
De åpnet porten, og den store gjengen steg inn i gårdsplassen.
«Vent, jeg skal åpne huset. Slå på lyset og sett alt på kjøkkenet, så lager vi bordet raskt. La Valborg gjemme seg om hun vil. Vi inviterer henne ikke til bordet.»
Etter rundt tjue minutter hørtes en lyd i korridoren.
«Her kommer husbona», sa Ole. Men det var ikke husbona.
Valborg hjalp Kari med å sette bord, da gjestene skulle ankomme hvert øyeblikk.
Plutselig ringte telefonen.
«Dette er politiets alarm, er du Valborg Nilsen? Alarmen har gått i ditt hus. En patrulje er på vei.»
«Det er tolv personer her, de påstår å være mine slektninger og at de har tillatelse fra meg.»
«Jeg har aldri gitt noen tillatelse til å komme. Det er sannsynligvis slekten til min eksmann. Jeg inviterte dem ikke. De kom inn uten å bli bedt om det.»
«Skal du skrive en anmeldelse?»
«Selvfølgelig. Men jeg er for tiden ikke i byen, jeg kommer tilbake i overmorgen.»
De uinviterte gjestene ble sendt til politistasjonen, hvor de tilbrakte noen timer. Da de kom tilbake til Gurlis leilighet, var salatene allerede flytende og den varme retten avkjølt.
Da Valborg kom hjem, ringte tidligere ektemann, Mikkel, og krevde at hun leverte inn en anmeldelse.
«Val, trodde du hadde byttet lås?»
«Jeg har ikke byttet. Hvorfor skulle jeg ødelegge døren? Jeg har en ny lås, og jeg bruker den.»
«Hvorfor låste du den gamle da du dro?»
«Jeg skjønte at moren din ikke ville roe seg, og hun kom med gjester. Jeg ville ikke at uønskede gjester skulle skade døren,» forklarte Valborg.
«Så du med vilje la den gamle låsen stå, som moren din hadde nøkkel til, og satte på alarmen? Du provoserte dem! Du ville at de skulle bli tatt?»
«Mikkel, din familie hadde et valg de kunne feire nyttår hjemme, men de valgte å gå til politiet. Jeg er ikke skyld i det.»
«Forresten måtte jeg rydde og lufte huset etter dem: maten de hadde lagt på bordet var blitt litt ødelagt da jeg kom.»
«Hvorfor informerte du ikke Rita om at du skulle sette alarmen?»
«Hvorfor? Det står skilt på porten: «Beskytter av politiet». Alle kan lese det.»
«Gjør dette kjent for moren din, Rita, Ole og alle andre. Si at jeg ikke lenger ønsker deres besøk.»
«Dette er første gang jeg leverer inn en anmeldelse, men det skal ikke skje igjen. De vil bli straffet i henhold til loven»
Hva synes du om den tidligere slektens handlinger? Legg igjen en kommentar om hva du mener. Gi en tommel opp om du likte historien.
