Da Eirik ga Synnøve nøklene til leiligheten sin, forsto hun med ett: Borg er tatt. Ingen Leonardo DiCaprio har ventet like lenge på en Oscar som Synnøve ventet på sin Eirik og da med sitt eget lille slott.
Den 35år gamle, litt desillusjonerte kvinnen kastet stadig mer sympatiske blikk mot gatemusene og butikkvinduet til «Alt for hobby».
Slik sto han en enslig mann som hadde brukt ungdomstiden på karriere, sunn kost, treningsstudio og annen sløsing på å finne seg selv, og som i tillegg var barnløs.
Synnøve hadde drømt om dette gaven siden hun var tjue, og nå, et sted på himmelen, hadde endelig skjebnen hørt henne.
Jeg har bare én forretningsreise igjen i år, så jeg er helt din, sa Eirik mens han overrekker de etterlengtede nøklene. Ikke vær redd for min lille pub. Jeg kommer hjem bare for en lur, la han til og fløy av gårde til en annen tidssone for hele helgen.
Synnøve pakket med seg tannbørste, kremer og satte kursen mot leiligheten for å sjekke puben. Problemet dukket opp allerede ved inngangsdøren. Eirik hadde advart om at låsen noen ganger hakker, men hun hadde ikke forestilt seg hvor hardt.
Hun plystret på døren i fyrre minutter: skubb, trekk, stukket nøkkelen helt inn, prøvde å vri den en brøkdel, men døren nektet å gi etter.
Hun begynte å bruke psykologiske triks hun hadde lært på skoleårene som om hun skulle lure naboens hund. Plutselig åpnet en annen dør ved siden av.
Hvorfor prøver du å bryte deg inn i en andres leilighet? spurte en bekymret kvinnestemme.
Jeg bryter meg ikke inn, jeg har nøklene, svarede Synnøve, svett i pannen.
Og hvem er du? Jeg har aldri sett deg før, fortsatte naboen, som tydeligvis hadde rotet seg inn i andres saker.
Jeg er kjæresten hans! ropte Synnøve, vendte seg og støttet seg mot veggen, men så bare en sprekk gjennom hvilken naboen så på henne.
Deg? kvinnen så overrasket ut.
Ja, det er meg. Er det noe problem?
Nei, ingenting. Det er bare at han aldri har tatt med noen inn her før (Synnøve likte Eirik enda mer i dette øyeblikket), og så var du plutselig
Hva med så plutselig? spurte Synnøve forvirret.
Det er ikke min sak. Beklager, lukket naboen døren.
Med et siste krafttak dyttet Synnøve nøkkelen helt inn, og døren gled opp som om den hadde glemt sin egen funksjon. Eiriks indre verden lå plutselig foran henne, og hjertet hennes ble dekket av frost. Selv om en enslig ung mann gjerne lever i en viss askese, så var dette en ekte fest.
Stakkars deg, ditt hjerte har lenge glemt, eller kanskje aldri har kjent, hva et hjem føles som, ropte Synnøve mens hun beundret den beskjedne boligen hun nå måtte bo i.
På den andre siden var hun glad. Naboen hadde ikke lurt henne: ingen kvinnelig hånd hadde noen gang rørt veggen, gulvet, kjøkkenet eller de grå vinduene. Synnøve var den første.
Ute av stand til å sitte stille, løp hun til nærmeste butikk for vakre gardiner, et badeteppe, samt håndklær, såper og andre småting.
Det var tydelig at butikkens kurv fylte seg med tepper, gardiner, duftsprayer, håndlaget såpe og praktiske oppbevaringsbokser for kosmetikk.
«Å legge småting i en annens leilighet er ikke frekkhet», trøstet hun seg selv mens hun skjøv en ekstra handlevogn bak den første.
Låsen ga Synnøve ikke lenger motstand. Den hadde egentlig mistet sin funksjon, som en ishockeymålvakt som glemte å ta på seg masken før kampen.
Innser hun hva hun har gjort, skrur hun av gammel lås med kjøkkenkniver til langt på natt, og går i morgen til butikken for å kjøpe en ny. Knivene måtte også byttes ut i tillegg kom gafler, skjeer, duker, skjærebrett og koppholdere, og selvfølgelig gardiner.
Søndag ved lunsj ringte Eirik og sa at han måtte bli på forretningsreise et par dager til.
Jeg blir bare glad hvis du kan bringe litt varme og koselighet inn i leiligheten min, lo han i telefonen da Synnøve fortalte at hun hadde tatt seg friheter med innredningen.
Forresten, koseligheten hadde hun allerede fraktet inn med lastebil og fordelt etter en teknisk plan og tilhørende dokumentasjon. Årene med oppsamlede drømmer i en enslig kvinne fikk nå en utløp, og hun kunne ikke stoppe.
Det eneste som ble igjen i leiligheten da Eirik skulle komme tilbake, var en edderkopp ved ventilasjonen. Synnøve ville ha jaget den, men da hun så de åtte øynene som stirret på de plutselige endringene, bestemte hun seg for å la den være et symbol på respekt for fremmed eiendom.
Eiriks hjem så nå ut som om han hadde vært lykkelig i åtte år i ekteskap, så blitt skuffet, og så funnet lykken igjen på egen hånd.
Synnøve tok ikke bare ansvar for leiligheten; hun sørget for at hele bygget visste at hun var den nye husbonden, og at alle henvendelser kunne rettes til henne. Ringen på fingeren var ennå ikke der, men det var kun et teknisk punkt.
Først så naboene mistenksomt, men så bare ristet på skuldrene: «Hva du sier, er din sak. Det angår oss ikke.»
***
Da Eirik skulle komme hjem, hadde Synnøve laget et ekte hjemmelaget måltid, pakket sine stramme filetstykker inn i en pen, men litt prangende innpakning, spredt duft i alle kroker, dempet belysningen og ventet.
Eirik drøyt forsinket. Da Synnøve følte at innpakningen begynte å gnage i hjørnet hun hadde sittet på i treningsstudioet i et halvt år, satte de den nye nøkkelen i låsen.
Låsen er ny, bare dytt den inn, den låser ikke! svarte Synnøve litt forvirret, men med en dyp stemme. Hun fryktet ingen kritikk. Hun hadde jobbet så hardt med leiligheten at hun trodde hun skulle bli tilgitt for alt.
I det øyeblikket døren åpnet, fikk Synnøve en SMS fra Eirik: «Hvor er du? Jeg er hjemme. Leiligheten ser fortsatt lik ut. Vennene skremte meg med at du skal dekke alt med kosmetikk.»
Synnøve leste meldingen mye senere. I mellomtiden kom fem fremmede inn: to unge voksne, to små skolebarn og en veldig gammel mann som, da han så Synnøve, rettet på de siste grå hårene i hatten.
Jøss, far, så mange besøk. Hvorfor trengte du et sanatorium når du har et «allinkludert» hjem? spurte den unge mannen, og fikk straks en klaps på hodet av sin antatte kone.
Synnøve stod på dørstokken med to fulle glass, ute av stand til å bevege seg. Hun ville rope, men kunne ikke overvinne stivheten.
Et sted i hjørnet skrek en fornøyd edderkopp av glede.
Unnskyld, hvem er dere? pep Synnøve.
Jeg er eier av dette lille slottet. Og du, tror du du er fra legekontoret for å ta en bandasje? Jeg har sagt at jeg skal klare meg selv, svarte den gamle mannen, og så på sykepleieruniformen Synnøve hadde på seg.
Mmm, sånn, Adam Matvei, her er det virkelig koselig og fredelig, lente den unge mannens kone seg inn bak Synnøve. Det er en helt annen sak enn å bo i en kjeller. Hva heter du, unge dame? Er ikke Adam Matvei for gammel for deg? Selvfølgelig er han en respektabel mann med eget hjem
Synnøve
Å, sånn! Du har virkelig et talent for å matche folk, Adam Matvei, lo den gamle mannen med glitrende øyne.
Synnøve hvisket: Hvor er Eirik? og tørket begge glassene i ett sveip.
Jeg er Eirik! ropte en gutt på åtte år.
Vent, du er for ung til å være Eirik, avbrøt moren, og sendte både barnet og faren ut i bilen.
Jeg tror jeg har gått inn i feil leilighet, begynte Synnøve å komme til seg igjen, og husket låsen. Det er Bø, 18, leilighet 26?
Nei, det er Bø, 18, korrigerte den gamle mannen mens han begynte å pakke opp sin uventede gave.
Sånn, sukket Synnøve melankolsk, jeg forvekslet. Kom inn, gjør dere hjemmekoselige, jeg går og ringer.
Hun tok telefonen, løp inn på badet, låste døren med et håndkle, og leste SMSen fra Eirik.
«Eirik, jeg er snart hjemme, jeg ble bare forsinket i butikken», skrev hun.
«Bra, vent på meg. Hvis du kan, ta med en flaske rødvin», svarte en talebeskjed fra ham.
Den røde vinen sto klar i tankene hennes. Hun dro tak i teppet under armen, hentet gardinen, ventet til de fremmede gikk til kjøkkenet, og sprang så ut av badet.
På et blunk hadde hun pakket alt i en sekk og hoppet ut av leiligheten.
***
Jeg forteller dere senere, forklarte Synnøve da den unge mannen åpnet døren.
Som i tåke gikk hun forbi ham uten å se ham. Først gikk hun inn på badet, byttet gardinen og la teppet på plass, så gikk hun inn i stuen, sank ned i sofaen og sov til morgenen, mens all stress og rødvin forsvant i drømmene.
Da hun våknet, sto en ukjent ung mann foran henne og ventet på en forklaring.
Hva er adressen igjen?
Bolig, 18.
—
Synnøve hadde lært at nøkkelen til et lykkelig liv ikke alltid lå i et låst dørløp, men i evnen til å åpne seg selv for nye muligheter og å møte hvert kaos med ro. Når du tar ansvar for ditt eget hjerte, vil dørene alltid finne vei.
