Sånn kan man jo ikke leve! Dette er ikke rett! Robert styrtet inn på farens rom for lenge siden. Hva er det du sier nå? Hvorfor mener du det? Hvem har fortalt deg sånt? Rådgiveren på skolen vår. Fortsett, fortell meg mer. Jeg skal vise deg, pappa. Jeg later som om jeg skal legge meg, og så later du som du vekker meg.
Hvorfor gjør du dette, gutten min? Du vil skjønne alt snart! Ja, ja… Robert, våkne nå. Det er på tide å gå på skolen, du må stå opp. Ser du! Jeg hører det samme hver eneste morgen. Foreldre burde vekke barna sine med omtanke, så vi kjenner at vi er elsket. Også burde du smile! La mamma di gjøre det hvis du vil smile, jeg har ikke tid til sånt.
Elsker du meg ikke? Hva i all verden prater du om? Faren begynte å bli irritert.
Det er ikke tull. Hvis du ikke vil at jeg skal behandle deg dårlig når du blir gammel, må du vise følelsene dine nå. Prøv å vekke meg en gang til. Greit. Din lille rakker, kom deg opp. Du kommer for sent til skolen.
Jeg er trøtt! Kjære deg, våkne opp nå faren strøk sønnen kjærlig over håret og kysset ham på pannen. Hurra! Nå kjente jeg kjærligheten din. Nå holder det, nå får det være nok tull. Vis meg karakterboka di.
Ikke nå, pappa. Du har ikke tid til det. Du rekker ikke jobben hvis du blir her. Det gjør ingenting. Javel, en svak treer. Både i norsk og matte.
Men jeg fikk en sekser i psykologi.
Har du planer om å bli psykolog, gutten min? Hør her, min gyldne gutt, før du får bedre karakterer skal du ikke få bruke telefonen mer. Sett deg og studer til mammaen din kommer hjem.
Robert gråt, og faren prøvde å trøste ham: Du sa jeg skulle smile så smil da, vennen min!
