Jeg husker godt hvordan jeg og Ingrid ble venner den aller første dagen på skolen, og mot slutten av skoleåret ble også Eivind en del av vår lille gjeng. Jeg kunne straks se at Eivind hadde følelser for Ingrid fra første stund. Han gikk så langt som å fri til henne på nyttårsaften, men Ingrid avslo frieriet, og sa at hun var altfor opptatt med studiene og ikke klar for et forhold.
Eivind mistet likevel ikke håpet, og han fortsatte å være en trofast venn for Ingrid. Mot slutten av andre semester gjorde han et nytt forsøk, men Ingrid sa igjen, med et mildt smil, at de burde forbli venner. Senere betrodde hun meg at hun foretrakk gutter som var sterke og hadde en trygg økonomi.
Selv om Ingrid kunne si slike ting, visste jeg at Eivind var en snill og god gutt, selv om han ikke var rik. Noen år senere giftet venninnen min seg med en mann som passet hennes krav, og hun sendte oss invitasjon til bryllupet. Dessverre var jeg syk og kunne ikke delta, og Eivind avslo også, da han følte seg såret over situasjonen.
Den dagen kom Eivind til meg for trøst, og fortalte hvor vondt det var at jenta han elsket giftet seg med en annen. Etter Ingrids bryllup begynte vi å tilbringe mer tid sammen, og vennskapet vokste seg dypere. Senere, da min bestemor ble syk og mor måtte ta seg av henne, var det en vanskelig tid. Eivind sa hvor mye han hadde savnet meg, og til slutt ble det oss.
Et år senere giftet vi oss, og startet livet sammen. Men lykken ble avbrutt da Ingrid dukket opp hos oss, tre år etter at hun hadde fått barn. Hun var blitt enke, for hennes mann, som var ordføreren i Trondheim, hadde gått bort. Ingrid spurte oss om hun kunne bo hos oss til hun fant et nytt sted å bo.
