Så, nå har vi møttes…
Mads, hva er det med deg? spurte Sigrid etter noen minutters stillhet. Du er ikke deg selv. Helt hvit i ansiktet… Er alt i orden?
Ja da, det går bra, svarte Mads, og prøvde å samle seg. Han la fra seg gaffelen og strakte seg etter glasset med eplejuice, i et forsøk på å utsette det øyeblikket hvor han egentlig skulle gi Sigrid et svar.
*****
Mads nærmet seg oppgangen, grep i det ruglete håndtaket på metall-døren, klar til å dra den opp, men lot plutselig hånden falle igjen før han rakk å dra pusten.
Han klarte bare ikke å gå inn.
Han visste at han ble ventet, at han hadde lovet Sigrid å komme på besøk, men uro og angst gnagde så sterkt i kroppen at han knapt nok fikk puste.
Det var egentlig flaut voksen mann, men beina skalv som om han var en tenåring som skulle opp til tavla første gang.
Og egentlig stod det bare igjen smått: åpne døra, gå inn, opp til tredje etasje, finne leilighet nr. 36…
Likevel holdt noe ham tilbake.
En slags ukjent frykt lenket armene og beina hans, og hindret ham i å fullføre det han så gjerne ville klare.
Alt han ønsket nå var å snu og dra. Hjem, eller til den andre enden av byen det spilte ingen rolle. Bare vekk.
Hvorfor sa jeg ja? mumlet han. Det er jo innlysende at de ikke vil ha meg.
Mads tok noen nølende steg bakover, løftet blikket og så opp mot vinduet i tredje etasje, der lyset skinte sterkere enn alle de andre vinduene i blokka.
Akkurat som et signal et fyrtårn så han ikke skulle gå feil.
Og han hadde jo ikke gått feil. Han var kommet helt frem. Det eneste som holdt ham igjen var tanken på hva Sigrid ville mene hvis han plutselig bare snudde og gikk. Hun hadde jo bedt ham bedt så pent.
Og han hadde lovet.
*****
«Mads, det er noe jeg må si deg… men du må ikke bli redd, altså,» sa Sigrid kvelden før. «Mamma og pappa, de vil gjerne hilse på deg.»
Sigrid kjæresten hans.
De satt sammen på kafé, spiste kveldsmat, pratet om alt og ingenting, planla helga. Men plutselig foreldrene hennes ønsket å treffe ham. Det kom helt overraskende. Han ble sittende og tygge på maten med åpen munn, stirret overrasket på Sigrid, prøvde å lese om hun fleipet eller var alvorlig.
Det var jo ikke egentlig rart. Det er vel helt normalt å ville se hvem datteren dater, møte en fremtidig svigersønn. Det ville vært langt merkeligere om de aldri inviterte ham.
Men…
…Mads var redd for at de ikke skulle like ham. Enda mer: han var redd for at han ikke ville passe til dem. At de ville sende ham hjem igjen med det samme.
Han hadde sine grunner til å tenke sånn.
Sigrids mor, Victoria Kristiansen, hadde tilbrakt hele sitt yrkesliv på Universitetet i Oslo, klatret stegene, fra vanlig lektor til hun til slutt ble rektor, og nå jobbet hun i Utdanningsdepartementet.
Faren, Vilfred Kristiansen, hadde begynt som sivilingeniør i et stort entreprenørfirma, blitt assisterende direktør, og eide nå eget firma. Han hilste på ordføreren til og med. En betydningsfull type.
Sigrid selv, nær tretti, hadde også rukket mye: hun var leder for juridisk avdeling i en av de større finansbedriftene.
Og Mads, trettifem år… Hva hadde han fått til?
Ingenting spesielt. Han var IT-ansvarlig uten mastergrad engang.
Jobben betalte ålreit, men det var ingen vei oppover.
Hvordan skulle han sitte blant folk som dem, snakke med dem? Se dem i øynene?
Lurer du på hvordan han traff Sigrid? Det var ren skjebne.
Den dagen gikk han i parken. Sigrid var også der, med to venninner. De skulle kjøpe kuleis, og Sigrid ble igjen på en benk for å passe plassen, og ringe moren. I samtalen la hun overhodet ikke merke til gutten som kom i full fart på el-sparkesykkel.
Gutten var småfull og stoppet ikke.
Mads hoppet til, grep Sigrid i armen og dro henne vekk akkurat idet sparkesykkelen raste forbi.
«Hva holder du på med?!» utbrøt hun først.
Men da hun så guttungen kræsje i søppelkassen, falt og ble liggende, skjønte hun plutselig det hele.
Med ett så hun på Mads med helt nye øyne. Hvis ikke ham…
Sånn var det de ble kjent.
Mens venninnene stod i kø for vaniljeis i beger, fikk de snakket sammen. De byttet nummer og avtalte å møtes. Det er gått seks måneder nå.
Alt dette tenkte Mads på igjen, etter den kaffekvelden med Sigrid.
Han var livredd for at foreldrene hennes skulle sette foten ned. Kalle ham for snylter, si at han var sammen med Sigrid kun for pengenes skyld. Han hadde opplevd det én gang før, og mistet jenta han var glad i.
Nå kunne han miste Sigrid.
Mads, går det bra med deg? spurte Sigrid stille. Du ser så hvit ut. Har du det ikke bra?
Joda, det går greit, svarte Mads, skjerpet seg og satte fra seg gaffelen mens han nippet til eplejuicen.
Så, kommer du eller?
Hæ, hvor?
Hjem til oss, smilet til Sigrid var forsiktig. Mamma lager sikkert noe skikkelig godt, og pappa… han tar med en flaske rødvin som han har fått av en venn som samler på vin. Det eneste jeg krever, Madsen min, er at du kommer.
Jeg vet ikke… nølte Mads. Jeg tror bare ikke foreldrene dine liker typen min.
Hvorfor ikke?
Jeg er jo bare en vanlig fyr, uten universitetsgrad. Kan knapt noe annet enn å reinstallere maskiner og hente tilbake tapte filer. Klart de ser for seg en svigersønn med… mer. En forretningsmann, eller sønn av en politiker. Men meg en IT-mann uten fremtid? Har jeg sjans?
Du skal ikke bekymre deg, sa Sigrid bestemt, og la hånden over hans. Mamma og pappa er vanlige folk, de også. Du kjenner dem bare ikke. Jeg forventer deg klokken sju. Ikke kom for sent.
Eh, nikket Mads. Men selv visste han fortsatt ikke helt om han faktisk ville gå.
*****
Nå var kvelden kommet.
Mads stod foran blokk 34A, to på sju, vintervinden dro over fortauet og fingrene var klamme inne i vottene.
…og han visste fortsatt ikke hva han skulle gjøre.
Det var klart at han måtte møte Sigrids foreldre en dag han var oppriktig forelsket, tenkte til og med på å fri til sommeren men i dag var han ikke klar. Etter det han var blitt lovet tidligere, at han om noen måneder kunne få ny stilling i IT-avdelingen til et større kontor i Oslo, ville han kanskje fremstå mer som en solid kandidat.
Og kanskje da bare kanskje ville Victoria Kristiansen og Vilfred slippe ham over terskelen.
Akkurat da Mads skulle til å snike seg avgårde, vibrerte telefonen i lomma hans.
Det var Sigrid.
Hei, Mads! Hun lød glad. Mamma og jeg har nesten alt klart her, pappa er bare litt forsinket og kommer straks. Hvor er du, er du på vei?
Hei Sigrid… klarte Mads å presse fram.
Hører deg dårlig! Der er du, ikke sant?
Jeg… jeg er nesten fremme, sukket han.
Mads, om du bekymrer deg for det vi snakket om i går, så vil jeg ikke høre mer. Bare kom. Hvis det er vanskelig, kan jeg komme ut og møte deg?
Nei, nei, ikke gjør det, sa han fort. Jeg er straks der.
Bra. Vi venter.
Mads dyttet mobilen ned i jakka, gned tinningen og lette desperat etter en unnskyldning for ikke å måtte gå opp.
Men fant ingen.
«Tenk om Vilfred Kristiansen plutselig dukker opp her ute det mangler bare det…,» tenkte han, og ruslet bak blokken.
På veien traff han en fyr, spurte om å få en sigarett, selv om han egentlig hadde sluttet for lengst. Trengte bare å roe nervene, tenke seg om.
Så, på hjørnet hvor mørket la seg tungt over gårdsplassen, blåste han ut en røksky som tvinnet seg til ingenting. Han så seg rundt: til høyre en søppelcontainer, til venstre et åpent felt, et tomrom der Sigrid hadde sagt at det var garasjer før.
Med ett la han merke til en hund som lå et stykke borte på feltet. Først stivnet han det er aldri godt å vite med løshunder. De kan være farlige, særlig for fremmede.
Men nei. Denne hunden brydde seg ikke. Den bare lå, utstrakt over snøen.
Merkelig. Rett på snøen. Men hadde den noe valg?
Ingen vil ta den inn ingen slipper en gatehund inn for å varme seg… selv ikke i bitende frost.
*****
Birk (det var navnet på hunden Mads så) hadde ikke fått mat på flere dager.
Han hadde bodd i en annen bydel, og noen brydde seg egentlig litt om ham, ga en brødskalk i ny og ne. Men…
…så var det en kvinne fra en av blokkene som hadde bestemt at han ikke hørte hjemme der.
Hun skrev klager til kommunen, samlet misfornøyde naboer, og til slutt delte folk seg: «la ham være» mot «få ham bort».
Den gatehunden henger alltid rundt lekeplassen der barna våre er! Hva hvis den er farlig? Se på øynene full av sult og sinne! Skremmende!
Men sannheten var at Birk ikke hadde sinne eller sult i blikket, bare dyp ensomhet. Hans første eier var en gutt som het Henrik.
Henrik, foreldrene hans og Birk, den gangen bare vidåpen valp, ble kjent på hytta deres, der Birk svirret langs veien. Glade rop fra Henrik, «Mamma, se! For en søt valp! Kan vi ta ham med hjem?» Og de sa ja. Gjorde barnet glad.
Men da sommeren var over og de skulle reise inn til byen igjen, lot de Birk bli.
Vi kan ikke ha en gatehund i leiligheten… hvem skulle gått med ham to ganger daglig? Du? spurte foreldrene.
Nei… det gidder jeg ikke.
Så. De dro, og Birk ble. Han forstod ingenting.
Heldigvis, en måned senere tok en dame ham med til byen. Men der ble han bare med på torget, kvinne prøvde å «selge» ham: «Han er raseren, har bare ikke papirene.»
Da det gikk opp for kjøperne at Birk var ren lommekrysning og ikke noen oppdretterskatt, dumpet de ham på Grorud. Heldigvis var det allerede vår.
Siden da har Birk vært alene.
Han dro rundt, endte til slutt i en blokkbebyggelse i Sinsen. Der var det rolig, ingen store hunder som jaget ham vekk.
Han satt ofte ved lekeplassen og så etter barn. Minnet om Henrik. Han drømte om at Henrik en dag skulle finne ham igjen, og kanskje… kanskje få et hjem.
Men han fant aldri Henrik. For noen dager siden bestemte han seg for å dra videre. Det var tydelig at ingen ville ha ham der lenger.
En dame kastet stein og pinner etter ham konstant, bannet, hev etter. Andre folk glodde ondt.
En dag bare gikk han.
Ville ikke være til bry. Så han gikk.
Nå…
…lå han nedsnødd og sulten inntil forfrosset til å løfte hodet.
Han så Mads stå i hjørnet med den glødende sigaretten, men lot være å håpe. «Ja, han bryr seg neppe… Nå røyker han ferdig og går.»
*****
Mads stumpet sigaretten, ruslet mot inngangen. Han kunne jo slengt den i snøen, men lærte av mor:
«Om du vil forandre verden, start med deg selv.»
Ved søppelbøtta så han frontlysene fra en bil lyse opp gårdsplassen. Han trodde det var Vilfred, stresset og trakk seg lenger bort, mot åpent felt mot hunden.
Nå kom han tett på Birk.
«Bare ikke begynn å bjeffe,» tenkte Mads, men Birk sa ingenting. Han snudde seg ikke engang. Lå bare der som i dyp søvn.
Hei, er det bra med deg? spurte Mads, nærmet seg mer, satte seg på huk og undersøkte. Ingen reaksjon.
Mads tente mobillyset, lyste mot hunden, klemte forsiktig på ham han var ikke død, i hvert fall. Kroppen var bare iskald.
«Overlever ikke natta uten hjelp,» tenkte han.
Han løftet Birk opp, tuslet avgårde, lette etter åpen dør. Kanskje kunne han varme ham litt opp ved radiatoren, ringe taxi til nærmeste dyreklinikk…
Alle innganger var stengt. Han bestemte seg for å prøve neste gård.
Telefonen vibrerte flere ganger, men han kunne ikke ta den hadde nok med å bære Birk.
Da han hastet forbi inngangen til Sigrids blokk, kikket han opp på tredje etasje. Sigrid kunne hjulpet men foreldrene… Han kunne ikke bare komme med en halvdød hund.
Idet han nådde ut mot ny innkjørsel, dro enda en svart bil inn på plassen. Den blendet ham med lys, tvang ham til å stoppe. Døra åpnet seg og en mann så ut.
Hei, er alt bra? Trenger du hjelp?
Jo… det er denne hunden, stammet Mads. Vet du om en døgnåpen klinikk i nærheten?
I nærheten? Mannen i bilen tenkte seg om. Nei, ikke akkurat. Men jeg vet hvor det er en. Hoppe inn, så kjører vi.
Dere skal kjøre oss? utbrøt Mads overrasket.
Kast deg inn, sa jeg. Tiden løper den hunden trenger hjelp.
Det var ikke nødvendig å be to ganger.
Bilføreren giret opp, og kjørte avgårde.
På veien ringte han noen: Unnskyld, jenta mi, det har skjedd noe uventet her. Jeg blir forsinket, forklarer senere. Du savner hvem, sier du? Nei, ikke sett ham. Merkelig, jeg så ingen utenfor. Hvordan ser han ut da? Ok… Om jeg ser ham, sier jeg ifra.
Mads satt bakerst, stirret på hunden, forklarte: Nei, verken åpnet øynene eller lagde lyd. Men han puster, såvidt.
Greit, svarte mannen. Da får vi forte oss litt.
Ti minutter senere var Mads og Birk i dyreklinikken. Eieren av bilen hadde ringt en kjenning og fått dem forbi alle køer.
Birk ble dratt med inn og Mads satt igjen på venterommet. Han tok frem mobilen flere tapte anrop fra Sigrid, og en melding: «Mads, hvor er du? Alt ok?»
Han burde ringe tilbake og forklare. Men han orket bare ikke.
Alt han kunne tenke på var hunden.
Han hadde glemt helt å takke bilføreren. Senere løp han ut men bilen var allerede borte. Han gikk inn igjen for å vente på eventuell beskjed. Hadde bestemt seg: Om alt gikk ille med Sigrid, skulle han i hvert fall prøve å gi Birk en ny sjanse.
*****
Tiden føltes uendelig, kanskje førti minutter, men ingen kom ut fra døra.
Plutselig hørte han livlig stemning i resepsjonen. En stemme lød kjent.
Mads snudde seg og der så han Sigrid. Bak henne kom Victoria, og overraskende mannen fra bilen.
Mannen smilte bredt.
Hva sa jeg, jenta mi? Der sitter han og venter. Han bryr seg virkelig om bikkja di, Sigrid.
Mads skjønte straks at det var Sigrids foreldre og ble stum.
Mads, hvorfor ringte du ikke? Jeg var så bekymret, sukk Sigrid, sprang bort til ham.
Beklager, Sigrid, sa Mads, så ned. Tenkte bare at foreldrene dine kanskje ikke hadde satt pris på en gatehund i leiligheten deres.
Så teit du er! lo Sigrid. Jeg har jo sagt at vi elsker dyr. Vi har tre katter alle reddet fra gata.
Seriøst?
Ja, faktisk.
Så kom foreldrene til, og endelig skjedde det Mads fryktet mest.
De hilste på ham.
Vilfred tok ham i hånda: Vel, nå har vi endelig hilst på hverandre…
Mads, sa Victoria, La meg også hilse. Du har virkelig gjort en innsats. Sigrid har rett vi hjelper alle slags dyr. Du burde bare dratt opp til oss med en gang. Men nå håper jeg at hunden overlever.
Det skal vi nok klare for, sa veterinæren som kom ut igjen. Han er sterk, denne her.
Samme kveld fikk Mads ta med Birk hjem. Nå var det bare å passe på og gi ham kjærlighet.
«Kjærlighet gjør underverker…» sa veterinæren ved avskjeden. «Den bringer selv de tynneste tilbake til livet.»
Mads var klar til å dra hjem.
Men Sigrid og foreldrene insisterte på å feire sammen. Kattetrioen skulle vel like å se en fjerde firbeint også. Samtidig måtte det jo markeres og noe godt å drikke sammen. En skål for Birk og for å ha møttes.
Mens Birk, varm og trygg, lå på sofaen, omgitt av tre pelskledde katter som om dette var drømmen han aldri hadde våget å håpe på satt Mads på kjøkkenet og lo sammen med Sigrid og familien.
Han hadde ikke trengt å være redd i det hele tatt. For en fin, varm familie. Enkelt og ekte.
Noen dager senere var Birk frisk nok til å flytte sammen med Mads.
Skal du ha meg med også, eller? gliste Sigrid og kom ut fra rommet med koffert.
Deg? Er du seriøs?
Mer enn du tror. Foreldrene mine har faktisk nektet meg å overnatte hjemme.
Hva mener du? lo Mads.
De vil ha barnebarn. Sier at vi må øke folketallet på jorden.
Mads kunne ikke annet enn å le. Samme gjorde Sigrid og Birk stilte seg opp, logret så halen slo mot gulvet.
Han skjønte kanskje ikke alt, men kjente på seg at dette dette var noe meget, meget godt.
Sånn var det.
