Jeg er seksti år gammel, og for første gang i livet mitt har jeg følelsen av å ikke lenger eksistere: verken for barna mine, barnebarna, eksmannen min eller for hele verden.
Kroppslig er jeg her. Jeg går på gata, besøker apoteket, kjøper brød, feier oppføringsplassen under vinduet mitt. Men inne i meg er det et tomrom som hver morgen blir større nå som jeg ikke lenger må skynde meg til jobb. Nå som ingen lenger ringer og spør: «Pappa, hvordan har du det?»
Jeg bor alene. Det har jeg gjort lenge. Barna mine er voksne, har hver sin familie og bor i andre byer: sønnen i Trondheim, datteren i Stavanger. Barnebarna vokser opp, og jeg kjenner dem så godt som knapt. Jeg ser dem ikke på skolen, strikker ikke skjerf til dem, forteller dem ikke godnatthistorier. Jeg har aldri blitt invitert på besøk. Ikke én gang.
En dag spurte jeg datteren min:
Hvorfor vil du ikke at jeg skal komme? Jeg kunne hjulpet deg med barnebarna
Hun svarte med rolig, men kald stemme:
Pappa, du vet mannen min tåler deg ikke. Du blander deg alltid inn i alt, og så har du dine vaner
Det var som et slag i hjertet. Jeg følte meg ydmyket, sint og såret. Jeg prøvde bare å være nær, men budskapet var tydelig: «Du er ikke velkommen». Verken fra barna eller barnebarna. Det føltes som om jeg var blitt slettet. Selv eksmannen, som bor i et nærliggende naboland, finner aldri tid til å møte meg. En gang i året får jeg en kald julehilsen, som om det bare er en formalitet.
Da jeg gikk av med pensjon, tenkte jeg: endelig tid for meg selv. Jeg skulle strikke, gå morgenturer, ta det malerkurset jeg alltid har drømt om. Men i stedet for glede kom angst.
Først dukket merkelige symptomer opp: hjertebank, svimmelhet, en dyp frykt for å dø. Jeg oppsøkte flere leger. De gjorde undersøkelser, EKG, MR alt var normalt. Til slutt sa en lege:
Fru, dette er emosjonelt betinget. Du trenger samtaler, sosial kontakt. Du er veldig ensom.
Det var verre enn noen diagnose. Det finnes ingen pille som kan kurere ensomhet.
Noen ganger går jeg til matbutikken bare for å høre kassierens stemme. Andre ganger setter jeg meg på en parkbenk med en bok, later som jeg leser, i håp om at noen vil komme bort til meg. Men folk har alltid hast. Alle har et mål. Og jeg eksisterer bare. Jeg puster. Jeg husker.
Hva har jeg gjort galt? Hvorfor har familien dratt seg bort? Jeg oppdro dem alene. Faren deres dro tidlig. Jeg jobbet i to skift, lagde mat, strøk uniformene deres, pleide dem når de var syke. Jeg drakk ikke, gikk ikke ut. Jeg ga alt jeg hadde.
Nå er jeg bare et overskudd.
Var jeg for streng? For autoritær? Jeg ønsket bare det beste for dem. Jeg ønsket at de skulle bli gode og ansvarlige mennesker. Jeg holdt dem borte fra dårlige påvirkninger. Til slutt ble jeg stående alene.
Jeg ber ikke om medfølelse. Jeg vil bare forstå: Har jeg vært en så dårlig far? Eller er dette bare rytmen i det moderne livet boliglån, fritidsaktiviteter, endeløse løp hvor det ikke lenger er plass for en eldre mann?
Noen sier:
Finn en partner. Meld deg på en datingside.
Men jeg kan ikke. Jeg stoler ikke lett på andre. Etter så mange år alene har jeg ikke lenger krefter til å åpne meg, bli forelsket, slippe inn en fremmed i livet mitt. Helsen min er ikke som den var før.
Jeg kan ikke jobbe lenger. Før var det en gruppe: samtaler, latter. Nå er det bare stillhet. En så tung stillhet at jeg av og til slår på TV-en bare for å høre stemmer.
Noen ganger tenker jeg: hvis jeg forsvant, ville noen merke det? Ikke barna mine, ikke eksmannen, ikke naboen på tredje etasje. Den tanken fyller meg med frykt.
Men så tar jeg et dypt åndedrag. Jeg reiser meg, lager en kopp te på kjøkkenet og sier til meg selv: kanskje i morgen blir bedre. Kanskje noen vil huske. Kanskje et telefonanrop. Et brev. Kanskje jeg fortsatt betyr noe.
Så lenge det finnes håp, vil jeg holde meg i live.
