Jeg er seksti år gammel, og for første gang i livet mitt har jeg den urovekkende følelsen av å ha blitt usynlig: verken for mine barn, mine barnebarn, min eksmann eller for verden rundt meg.
Kroppen min er her. Jeg går på gatene i Oslo, besøker apoteket, kjøper brød, feier verandaen under vinduet mitt. Men inni meg vokser et tomrom som blir større for hver morgen nå som jeg ikke lenger må løpe til jobben. Ingen ringer lenger og spør: «Mamma, hvordan går det?»
Jeg bor alene. Jeg har gjort det i mange år. Barna mine er voksne, har hver sin familie og bor i andre byer: sønnen min, Eirik, i Bergen, datteren min, Synnøve, i Trondheim. Barnebarna vokser opp, men jeg kjenner dem knapt. Jeg ser dem ikke gå på skole, jeg strikker ikke skjerf til dem, jeg forteller dem ikke godnatthistorier. Jeg har aldri blitt invitert på besøk. Ikke én gang.
En dag spør jeg Synnøve:
Hvorfor vil du ikke ha meg her? Jeg kunne hjulpet deg med barna
Hun svarer, rolig men kaldt:
Mamma, du vet mannen min tåler deg ikke. Du blander deg alltid inn i alt, og så har du dine egne måter
Det er som et slag i hjertet. Jeg blir ydmyket, sint, såret. Jeg prøvde ikke å påtvinge meg, jeg ville bare være nær. Budskapet var krystallklart: «Du er ikke ønsket». Ikke av barna, ikke av barnebarna. Som om jeg ble slettet fra livene deres. Selv min eksmann, som bor i en nabobygd, finner aldri tid til å møte meg. En gang i året får jeg en kald julehilsen, som om det er en tjeneste han gjør for meg.
Da jeg gikk av med pensjon tenkte jeg: endelig tid for meg. Jeg skulle begynne å strikke, gå morgenturer, melde meg på det malerkurset jeg alltid har drømt om. Men i stedet for glede kom angsten.
Først kom merkelige symptomer: hjertebank, svimmelhet, en dyp frykt for å dø. Jeg oppsøkte flere leger. De gjorde tester, EKG, MR alt var normalt. Så sa en lege:
Fru Hansen, dette er emosjonelt. Du trenger å snakke med noen, å sosialisere. Du er veldig ensom.
Det var verre enn noen diagnose. Det finnes ingen pille som kan kurere ensomhet.
Noen ganger går jeg til supermarkedet bare for å høre kassadamen sin stemme. Andre ganger setter jeg meg på en benk i parken med en bok, later som jeg leser, i håp om at noen vil komme bort. Men folk har alltid hastverk. Alle har et mål. Og jeg eksisterer bare. Jeg puster. Jeg husker.
Hva gjorde jeg galt? Hvorfor har familien min dratt seg bort? Jeg oppdro dem alene. Faren deres forlot oss tidlig. Jeg jobbet i to skift, lagde mat, strøk uniformene deres, pleiet dem når de var syke. Jeg drakk ikke, jeg gikk aldri ut. Jeg ga alt jeg hadde.
Og nå er jeg bare et overflødig ekstraprodukt.
Var jeg for streng? For autoritær? Jeg ville bare det beste for dem. Jeg ville at de skulle bli gode og ansvarlige mennesker. Jeg holdt dem unna dårlige venner. Til slutt ble jeg stående igjen helt alene.
Jeg ber ikke om nåde. Jeg vil bare forstå: Var jeg virkelig en så dårlig mor? Eller er dette bare takten i det moderne livet boliglån, fritidsaktiviteter, evige løp der det ikke lenger er plass til en eldre kvinne?
Noen sier:
Finn deg en partner. Meld deg på en datingside.
Men jeg kan ikke. Jeg stoler ikke lett. Etter så mange år alene har jeg ikke lenger kraften til å åpne meg, bli forelsket, slippe en fremmed inn i livet mitt. Helsen min er heller ikke som før.
Jeg kan ikke jobbe. Før var det en gruppe: samtaler, latter. Nå er det bare stillhet. En så tung stillhet at jeg av og til slår på TV bare for å høre noen stemmer.
Jeg tenker noen ganger: Hvis jeg forsvant, ville noen legge merke til det? Ikke barna, ikke eksmannen, ikke naboen på tredje etasje. Tanken fyller meg med frykt.
Men så tar jeg et dypt åndedrag. Jeg reiser meg, lager en kopp te på kjøkkenet og sier til meg selv: kanskje i morgen blir det bedre. Kanskje noen husker meg. Kanskje et telefonanrop. Et brev. Kanskje jeg fortsatt teller noe.
Så lenge håpet lever, vil jeg også.
