«Hvem trenger du egentlig?» roper Eirik. Han spytter i bakken og forlater rommet.
Synnøve løper mot vinduet og ser den mannen hun har delt femten år med gå bort. Hun trodde de var sjelvenner. Men før han gikk, ga han henne en unnskyldning: det var enkelt for ham.
I Synnøves leilighet i Oslo lager hun fantastisk mat, hun er en strålende husvert. Alt er gjort for ham.
Hun tenker at hun burde ha åpnet vinduet og ropt etter ham, at han aldri skulle ha forlatt henne.
Hun er villig til å akseptere enhver ydmykelse, bare for at han skal bo hos henne, selv om han tilbringer flere dager utenfor hjemmet, deler sin tid med andre
Det er bedre enn å være alene og forlatt i 45årene. Hun åpner vinduet, men blikket faller på portrettet av faren hennes i uniform, med haken hevet, stolt mot kameraet.
Synnøve blir plutselig flau over sin egen svakhet.
Hun ser igjen den velkledde, elegante mannen i en frakk gå inn i en fin bil med bagasje.
Hun går inn på kjøkkenet. Korridoren fører forbi et stort speil som har stått der siden bestemorens tid.
Speilet reflekterer en kraftig, sliten kvinne med grått hår og sløve øyne.
Synnøve vet at hun ikke er en skjønnhet. Plutselig får hun tannverk og har ikke råd til nye tannsett, for Eirik trenger en ny bil og må alltid fremstå i dyre klær på jobben.
«Hva er dette tullet!», sier kollegaen hennes, Lise. «Eirik kler seg som en skuespiller, mens du bare har en slitt genser, en gammel skjørt, et par slitte bluser, utslitte sko og sandaler i stedet for støvler. Kåpen din med krage er så gammeldags at selv bestemor aldri ville tatt den på. Du serverer ham som om du driver en restaurant steak, kjøttboller, pannekaker med fyll, kjøtt. Han vil aldri bli lojal. Du kan ikke gå sånn rundt med en mann, venninne!»
Synnøve hører, men gjør det på sin måte. Så sier Eirik at han drar til den 27 år gamle jenta med fire barn.
«Hun er ung», sukker Synnøve senere.
Lise, som også er venninne, har snoet seg inn i sosiale medier, spurt naboer og kommet med sladder:
«Ingen kan sette seg inn i henne! Du får kallenavnet «ubrukelig». Hun kommer fra en god familie, men ingen dager har hun jobbet. Alle barna er fra ulike menn. Hun ble gravid på åttende måned og ble aldri født. Moren hennes er like umoralsk. Så hold kjeft om ungdommen. Menn liker henne på grunn av hennes lette væremåte, men et slikt liv bygger ikke en familie. Jeg er overrasket på Eirik. Hold deg sterk!»
Synnøve holder fast. Hun har arvet en flott leilighet i sentrum fra foreldrene.
Faren, som tydelig merker noe, har ordnet alt slik at Eirik aldri har hatt en fot innenfor hennes kvadratmeter. Synnøve bestemmer seg for å leie ut ett rom for å lette økonomien.
I nabolaget pågår flere byggeprosjekter, og en ingeniør med veltrimmet bart, høflig og intelligent, kommer innom. Han heter Øyvind Berg. Han ser nøye på Synnøve, og plutselig sier han:
«La meg betale på forhånd! Gå og få tannet fikset. Du er en vakker dame, men du lider!»
Synnøve blir overrasket. Hun er ikke vakker, men hun vil ha orden på tennene.
Øyvind gir henne mer penger, lover at hun kan betale tilbake senere. Så kommer broren hans, Kjetil, i en kanarigul jakke, lilla bukser og en utrolig frisyre. Han introduserer seg som Kjetil, en stylist.
Kjetil besøker broren, og tar Synnøve under sin beskyttelse. Mens hun serverer gjestene kaker, foreslår Kjetil en ny image.
Han gjør endringen. Håret blir lyst og glansfullt, sminken fremhever hennes fine trekk, tennene blir rettet. Hun begynner å gå til jobben til fots. De ekstra kiloene forsvinner, og hun begynner å jogge i parken om morgenen.
Hun blir en søt kvinne med et mildt smil og små kinnrynker, som en sommerfugl som flakser fra en enkel leke.
En dag ringer telefonen. En beboer åpner døren og roper:
«Synnøve, det er noen til deg!»
På trappen står den ekskjæresten. Hun kjenner ham knapt igjen. Eirik har blitt eldre på ett år, ble blek, tynn og forvirret. Den gamle glansen er borte. Ved siden av ham står noen kofferter.
«Hva vil du?», spør Synnøve.
Hun husker da hun først prøvde å ringe ham, men han ville ikke snakke. Så la han henne på svartlisten.
Nå står han foran henne.
«Hvilken forandring du har gjort!» jubler Eirik.
Komplimentene rører ikke Synnøve. Hun husker søvnløse netter, ønsket om å kvitte seg med livet, endeløse tårer, panikk.
«Åh, Synnøve, jeg har lidd så lenge. Den siste timen har bare drenert pengene mine. Barna så vanlig ut i starten, men så uoppdragelige, de skriker hele tiden. Hun vil ikke oppdra dem, sitter bare på telefonen, lager ikke mat. Kjøpte dumplings, lagde nudler. Kan du forestille deg? Nudler! Jeg har vasket alle skjortene, de er bleket. Jeg har ikke kjøpt noe på en stund, alt har gått til dem. Det føles som om jeg er i et sinnssykehus. Synnøve Jeg vil bare ha deg. Det er så fint med deg. Jeg tenker på deg hele tiden. La oss begynne på nytt, ok?», ber han.
Men i ørene hennes hører hun fortsatt hans ord:
«Hvem trenger du egentlig? Tannløs, barnløs, ufruktbar Synnøve.»
Synnøve ser på ham igjen, og plutselig åpnes døren. Inn kommer den bekymrede Øyvind Berg med ordene:
«Synnøve! Trenger du hjelp? Hva skjer her?»
Eirik reiser seg og roper:
«Hvem er du?»
«Dette er mannen min, Øyvind. Ikke kom her igjen!», svarer Synnøve og lukker døren foran Eirik som gisper.
Hun unnskylder seg overfor beboeren. Så sukker Øyvind og sier:
«Tiden for forklaringer er kommet! Jeg elsker deg, Synnøve! Hvordan kunne du avvise en så fantastisk kvinne? Gift deg med meg, virkelig.»
Han er lam, men Synnøve takker ja. I løpet av to måneder blir hun overøst med roser, de kjøper en hytte på fjellet.
Hun ser sjelden den tidligere mannen som kaster rasende blikk fra hjørnet, med siste ord om at han har byttet en god kvinne mot en tomt liv.
Til slutt ender de med ingenting.
Synnøve og Øyvind går hånd i hånd langs gata, lykkelige og forelskede. Hun venter på et barn.
Del gjerne historien og legg igjen kommentarer!
