Så, hva tror du, storebestemor? Jeg er bare femti år med en liten krøll på halen. Hvorfor tror du jeg er så gammel? mumlet hun og satte en bolle med suppe og en kurv med brød på bordet.
Bestemor, sett noe på bordet. Det får meg til å ville spise med en gang, ropte Mikkel fra dørkarmen mens han klippet en støvete lue på en hemmelig krok.
Tiril rynket pannen og gjentok:
Så, hva tror du, bestemor? Jeg er bare femti år med en liten krøll på halen. Hvorfor tror du jeg er så gammel? mumlet hun mens hun plasserte suppen og brødet på bordet.
Mikkel vasket hendene sine, gikk forbi henne og ga et lett slag under ryggen.
Hvem er du egentlig? Du har en barnebarn på to år, så du må være bestemor. Jeg er bestefar, og jeg er stolt av det lo han mens han slurpet i den varme suppen.
Kall det hva du vil hjemme, men ikke i offentligheten. I går i butikken ropte en dame: «bestemor, her står støvlene dine!» repliserte hun. «Vet du hvor pinlig det var? Alle lo i bakgrunnen.»
Mikkel sukket:
Det var ikke rettet mot deg, men mot Mikkelsen, som hadde sluppet en kvartal, betalte de siste kronene sine. Da han ropte, trodde jeg han skulle gå på kne og begynne å plukke opp fra gulvet.
Tiril lo hånlig:
Så kjøpte du noe annet til ham?
Mikkel, med en skje i hånden, trakk på skuldrene.
Å ja, han var så lei seg.
Tiril kunne ikke holde seg:
Det er derfor pengene dine aldri blir liggende. Sløsing!
Da Mikkel hadde spist ferdig og Tiril ryddet bordet, nikket hun ubesluttsomt:
Misha, vet du historien? Anders kommer, og han er ikke alene.
Mikkels humør ble umiddelbart tungt.
Hvorfor trengs han? Hvordan kom han inn? «Gå bort, dere er ingenting for meg!» ropte han, kastet Nora nesten ved rådhuset og steg inn i bilen. Det var som om hun hadde møtt en venn av ham før bryllupet. Den stakkars damen gråt og forklarte at han bare var på jakt etter en kassett. «Dette er ingen fyrens fest, og han drar med seg noen. Kanskje han fant en bylig fyr som tjener på hende. Ring ham, skriv, hva du vil, men jeg kan ikke se ham med egne øyne,» mumlet Mikkel sint.
Tiril senket hodet i anger.
Beklager, men de kommer allerede i kveld
Mikkel smalt døren igjen og sa til slutt:
Så gå du og dem alene.
Tiril fulgte hans blikk, sukket dypt, og så en mosegrodd stein. Alt dette handlet om Nora. Da Anders erklærte at han skulle gifte seg med henne, fylte en mørk sky hjertet hennes. Hun virket ydmyk og høflig, men det lå en falskhet i blikket. Da Anders fuget av med en krangel, gråt hun ikke lenge. Hun giftet seg nesten umiddelbart med den samme vennen. Konklusjonen var: ingen røyk uten ild. Det måtte ha vært noe der.
Tiril satte kaken i ovnen. Misha kom snart, men hvor han skulle gå, var et mysterium. Hun hadde savnet sønnen i åtte år. Datteren kom nesten hver uke, bodde ikke langt unna. Anders var eldre og hun hadde slitt med hjertet sitt for ham. Bare tiden skulle vise hvor lenge. Hovedsaken var at hun og faren ikke skulle krangle igjen.
Anders ankom da Tiril hadde sluttet å vente. Hele kvelden holdt Mikkel henne i hånden.
Se på vindusrammen, den skal byttes ut, lo han.
Anders, sønn, kastet Tiril seg på ham med tårer.
Hva har du blitt, helt som far? og hun la merke til en liten jente med en ryggsekk.
Åh, hvem er du? Hva heter du? bøyde Tiril seg ned.
Jenta rakte frem en liten hånd.
Jeg heter Kaja, og dere? spurte hun.
Tiril reiste seg, så på sønnen, og lurte på hvem hun egentlig var.
Anders satte fra seg bagasjen ved døren og satte seg på en stol.
Møt henne, mamma. Dette er Kaja, datteren til min tidligere kone Oda.
Tiril smilte og løp mot jenta.
Kall meg bestemor Tanja. Du er min barnebarn.
Kaja så på Anders.
Ungemann Anders, er det sant? Denne tanten, er hun min bestemor?
Han nikket trett.
Ja.
Kaja klemte Tiril høflig.
Hei, bestemor.
Akkurat da kom Mikkel ut av rommet.
Jeg forstår ikke, hvilken onkel er Anders, og hvilken barnebarn?
Sønnen sprang opp fra stolen, rakte hånden.
Hei, far. Unnskyld for vår siste samtale. Jeg var ung, hadde ennå ikke sett livet klart.
Mikkel smilte og spurte:
Og nå, har du sett?
Anders sukket.
Fullt ut.
Faren omfavnet ham hardt.
Velkommen hjem, sønn og tårer glitret i begge øyne.
Tiril sukket lettet, og de forsonet seg.
Etter den sene middagen, da Kaja allerede sov, forklarte Anders alt.
Da jeg dro, var jeg sint. Dere visste ikke sannheten, og jeg ville ikke svikte Nora. Jeg gikk til henne den natten for å si god natt, men hun var i en busk med Vilde. Jeg ville skuffe Vilde, men Nora hindret meg. Hun ropte at hun elsket ham. Jeg spyttet og gikk.
Men det var fortid. Jeg reiste til Oslo for å jobbe for vennen min Pål, og tjente så lenge pengene var der. Jeg måtte finne en jobb. Jeg ble vakthavende i en butikk. På kassen jobbet Oda, tynn og liten. En dag ble hun anklaget for å gi feil tilbakebetaling. Hun brast i tårer og løp til lageret. Jeg drakk te der.
Vil du ha hjelp? spurte jeg.
Hun smilte.
Hvis alle er sånn, vil ingen tjene penger i butikken. Vi får bare krangler som sprer seg.
Så du må venne deg til det, i stedet for å klage?
Det er et annet problem. Huseieren vil kaste meg ut med datteren min. Jeg vet ikke hvor jeg skal gå.
Jeg spurte:
Hvor gammel er datteren?
Oda tok fram et bilde og sa stolt:
Tre år. Når jeg er på vakt, sitter naboen bestemor Lise med henne. Hun ville tatt oss inn, men sønnen hennes tar henne med seg, selger leiligheten. Og lønnsgodt, lønnsgodt, bare en uke til.
Hun gikk tilbake til kassen med hodet bøyd.
Nei, jeg ble ikke forelsket i henne ved første blikk, eller andre. Jeg følte bare medlidenhet. Det var tydelig at en useriøs fyr hadde lurt den naivlige jenta og forlatt henne. Hun ville ikke la barnet bli i barnehagen. Jeg hadde sympati for henne. Etter vakta gikk jeg og tilbød henne å bo hos meg en periode. Jeg hadde et rom på studenthytta. Først takket hun nei, kanskje redd, men så aksepterte hun.
Slik bodde vi sammen som naboer. Hun lagde mat, vasket. Vi byttet skift. Hun passet Kaja, mens jeg passet Oda. Forresten, barnet er sunt, ikke altfor gammel. Kanskje arven fra faren er tydelig. Oda hadde aldri den typen karakter før. Etter et halvt år ble vi som en ekte familie.
To år siden ble Oda syk. Vi kjempet så godt vi kunne, men for et halvt år siden døde hun. En måned før det adopterte jeg Kaja, så hun ikke skulle havne i barnevernet. Hun kaller meg fortsatt onkel.
Oda var ærlig og forklarte at hun hadde en biologisk far som kastet henne. Vi kranglet hardt, en uke uten ord. Så gikk Oda først til meg og forklarte: hun hadde vokst opp i en fosterfamilie og visste ingenting om sin far. Da hun ble kastet ut fra en statlig leilighet hun fikk ved fylletatten, lovte hun å alltid fortelle sannheten.
Jeg fikk hjelp fra Pål, som fant en god jobb med god lønn. Kaja hadde ingen steder å gå, så jeg kunne ikke ta henne med. Kunne dere passe på henne mens jeg tjente penger? Et slikt tilbud er en guddommelig mulighet, så jeg så på foreldrene.
Mikkel og Tiril så på hverandre og sa i ett:
Naturligvis, bli værende. Bare bli en uke hos oss, så hun venner seg. Da vil hun ikke bli overveldet av alt på en gang.
Slik ble det besluttet.
Kaja gikk sakte fra bestefar og bestemor til en hage med høner, prøvde å hjelpe Tiril. Hun var redd for Marius, helt til han ga henne en stor plystrede bjørn. Hun jublet og klemte den.
Bestefar Mikkel er her, nå er også bjørnen Mikkel.
Når datteren kom med barnebarnet, trengte de ikke en ekstra barnepike. Hun lekte med dem og kjørte dem i barnevognen.
Tre måneder senere kom Anders tilbake fra arbeid, og Kaja ropte først:
Bestefar, bestemor, faren er hjemme! Hurra! og kastet seg i hans armer.
De voksne gråt. Kaja hadde endelig sett sin ekte familie.
