Jeg hadde et helt perfekt liv: en god ektemann og to herlige barn. Så, en dag, revs alt i stykker. Mannen min, som hadde kjørt hjem fra jobb, ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke. Jeg trodde jeg aldri kom meg gjennom den sorgen, men mamma overbeviste meg om at jeg måtte holde sammen for barna. Så jeg grep tak i meg selv, kastet meg på jobb, og da de ble store, tok jeg steget ut i arbeidslivet i utlandet. Jeg hadde ingen støtte, så jeg måtte finne meg selv på beina.
Først endte jeg opp i Sverige, nærmere bestemt Stockholm, og senere i Danmark, i København. Jeg måtte skifte jobb flere ganger før jeg begynte å tjene en anstendig lønn. Hver måned sendte jeg penger hjem til barna i Norge, og etter hvert kjøpte jeg dem en leilighet i Oslo. Selv fikk jeg gjort oppussing i min egen hybel og jeg var ganske stolt av resultatet. Jeg tenkte allerede på å flytte tilbake til Norge for godt, men for ett år siden skjedde det noe uventet: Jeg ble kjent med en mann. Han er norsk, men har bodd i Danmark i rundt tjue år. Vi begynte å snakke, og jeg fikk en følelse av at det kunne bli noe mer.
Usikkerheten gnagd i meg. Arthur kunne ikke reise tilbake til Norge, mens jeg lengtet etter hjemlandet. Så en dag tok jeg flyet og kom tilbake. Først møtte jeg barna, så foreldrene mine. Men jeg fikk ikke besøke svigerfaren i det hele tatt jeg hadde simpelthen ikke tid, så mange oppgaver hadde hopet seg opp. En venninne som jobber i en klesbutikk kom på besøk og begynte å fortelle meg:
Svigermoren din er virkelig sur på deg!
Hvor har du hørt det fra?
Jeg overhørte henne prate med en bekjent. Hun sa at du er en skrytepave og at penger har gjort deg til en skikkelig prangende. Og at du aldri har hjulpet dem med penger.
Det var som om noen hadde kastet en kald dukkert i ansiktet mitt. Jeg hadde jo selv oppdratt to barn og gjort alt for dem. Jeg kunne ikke lenger gi penger til svigerforeldrene. Jeg måtte selv spare opp, forstår du?
Etter det øyeblikket mistet jeg lysten til å besøke svigerforeldrene, men jeg klarte likevel å tvinge meg selv til å gå dit. Jeg handlet inn mat, dro over. Alt foregikk greit i starten, men tanken på den samtalen nektet å forlate meg. Til slutt tok jeg mot til meg og sa:
Jeg har ikke hatt noen enkel tid de siste årene. Jeg har gjort alt for barna mine, fordi jeg ikke hadde noen annen støtte å stole på.
Vi har også mistet vår støtte. Alle har barn som kan hjelpe, men vi sitter igjen her alene egentlig er vi også som foreldreløse! Du burde komme tilbake og hjelpe oss.
Svigermoren så ut som om hun hadde fått en klype sukker i munnen. Jeg turte ikke engang å fortelle at jeg har en mann i Danmark. Jeg gikk fra huset med en tung følelse. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg virkelig hjelpe foreldrene til den avdøde mannen? Jeg klarer ikke lenger.
Venner, om dere liker å lese flere historier som denne legg igjen en kommentar og ikke glem å trykke på likerknappen. Det gir oss motivasjon til å skrive videre!
