15. juni 2026Kjære dagbok,
Jeg satt på kjøkkenet i leiligheten min i Oslo og hørte mobilen vibrere. Det var Kari, den eneste jeg hadde i kontakt med fra studietiden. Hun ropte gjennom høyttaleren:
Jeg kommer ikke til å gå på 30års jubileet på universitetet, ellers får jeg en dyp depresjon. La de som kom hvert år gå, de merker ikke hvordan de har forandret seg.
Solveig, som også var i samtalen, spurte:
Hvordan ser du egentlig ut nå, hvorfor er du så redd? Vi var jo bare fem år gamle da vi møttes sist, du var helt normal da. Har du slankt deg eller hva?
Jeg svarte kort:
Jeg vil bare ikke, så ikke prøv å overtale meg, Kari!
Kari ville avslutte samtalen, men denne gangen grep hun tak i meg med en fast hånd.
Kari, vi har jo allerede for få studenter igjen.
Hva, har noen gitt bort sjelen sin? svarte jeg, overrasket. Jeg ser meg selv som ikke så ung lenger, men ikke så gammel at mine jevnaldrende skal begynne å leve i en annen verden.
Nei, det er ikke sånn. Noen fra landet har falt fra. Og den avdøde Anders Kjøns, som døde for tjuefem år siden, var helt ung da jeg fortalte deg om ham.
Så ikke vær så redd, hele vår kohort er på fire grupper, men i praksis er det bare rundt tredve personer. Har du endelig giftet bort sønnen din? Du kan jo også slippe å holde deg helt borte.
Mens Solveig fortsatte å snakke, tenkte jeg på Anders. Han hadde alltid mørke ringer under øynene og et tungt blikk, og gutta i gruppa så ham som en svakling. Det viste seg at han faktisk hadde et svakt hjerte. Han var flink på skolen, drømte om å bygge en vakker svingbru i den lille bygda sin, men fikk aldri gjort det.
Jeg tenkte på min egen historie. Jeg hadde forelsket meg i Einar, som var arbeidsleder på byggeplassen hvor jeg begynte å jobbe etter graden. Han jobbet som vakthavende i vår by, og senere dro han hjem til familien sin.
Vi hadde et langt forhold, og Einar kalte meg til og med min kone foran andre. Han holdt fast på at et sivilt samliv var et bevis på ekte kjærlighet. Folk lever ikke fordi de har vielsesattest, men fordi de elsker hverandre
Da jeg oppdaget at jeg var gravid, var Einar plutselig borte fra vakten. Det viste seg at han hadde tre barn fra et annet forhold, og hans ektefelle var syk. Han sluttet på jobben av personlige grunner, uten å si noe til meg.
Jeg innså at jeg ikke kunne kreve noe fra en mann med tre barn og en syk kone. Så jeg forlot byggeplassen, mens ingen forsto hvorfor. En av gutta spøkte til slutt:
Så, er vielsesattesten sterkere enn samboerskap?
Det gjorde meg likegyldig. Jeg fikk en jobb i en dagligvarebutikk i nabolaget, takket være en bekjent fra trappeoppgangen. Vi ble enige om at jeg skulle jobbe to dager i uka selv om jeg skulle bli mor.
Moren min, Elisabeth, sa hun ville passe på Mats, vår lille gutt, fordi jeg hadde mistet den fine jobben.
Du har oppdratt meg sånn du ville! ropte jeg på henne når hun gikk for langt.
Jeg håpet du skulle bli en anstendig kvinne, men du er så udugelig! gjentok hun.
Hva slags frø vil du så så? svarte jeg, og straks angret på ordene.
Vi omfavnet hverandre og gråt sammen, men det hjalp ikke særlig. Hvor skulle vi nå?
Da Kari ringte meg fem år før eksamen, inviterte hun til en samling, men jeg takket nei. Jeg skulle nå vaske gulv på tre steder: i leilighetskomplekset, på skolen og i barnehagen. Hva skulle jeg snakke om med dem?
For Mats skyld var jeg villig til alt. Han var min eneste trøst. Da Mats begynte i barnehagen, bestemte mor min seg for at hun hadde gjort sin plikt og dro til søsteren på landet, og sa hun trengte frisk luft.
Et par år senere fikk jeg uventet en halv stilling som fagarbeider. Mats gikk på barneskolen, og jeg klarte endelig å gjøre alt selv, selv hente ham etter lunsj. Mange misunte meg den lille rutinen.
En mann fra jobben prøvde å flørte, men jeg avviste ham med en gang. Jeg har en sønn, og hans far er ikke nødvendig i mitt liv; han kan ikke erstatte min far, men jeg kan unngå problemer.
På jobben gikk det overraskende bra, og da Mats vokste, begynte jeg å tjene mer. Jeg fikk en heltidsstilling som ingeniør. Likevel følte jeg meg ofte utilstrekkelig, som om jeg manglet noe. Jeg kledde meg beskjedent, malte ikke håret, og etter førti år begynte de første grå hårene å dukke opp.
Det føltes som om jeg ikke hadde rett til å være lykkelig, siden jeg levde med en gift mann som nesten hadde tatt faren til mine tre barn. Jeg skulle ikke kle meg i farger eller male håret, for da ville noen kanskje kaste et kritisk blikk på meg.
Jeg hadde mistet troen på at et forhold kunne ende lykkelig. Overalt så jeg ektepar som hadde skilt seg, og jeg følte meg ikke bedre enn dem.
Mats vokste opp til å bli en takknemlig og hjelpsom gutt. Han tilbrakte somre på gården til bestemoren Iri og hennes søster, og hjalp dem med alt. De gravde grønnsakshager, plantet poteter, rødbeter og gulrøtter, vannet og høstet. På høsten hjalp han bestemorene med å fylle krukkene med sylteagurker og syltetøy.
Allerede som liten var Mats sterk, hogget ved og stablet det i vedkammen med letthet. Nå sier Elisabeth til meg at det bare er en stor lykke at jeg har en så god sønn, og at jeg, sammen med min eneste søster Liv, har en elsket barnebarn.
Nå, når jeg tenker på kaffemøtet med medstudenter på 30års jubileet, flommer tankene over hodet mitt.
Jeg hører Solveig spørre meg bestemt:
Har du husket? Kaféen rett overfor hytta, neste fredag klokken tre. Kom, jeg trenger noen å snakke med, for jeg har ingen andre.
Karies stemme skjelte plutselig, og jeg, uten helt å vite hvorfor, sa:
Ja, jeg kommer
Jeg la telefonen på bordet og angret straks på løftet. Jeg så meg i speilet, tok telefonen igjen og tenkte å ringe Kari for å trekke meg. Men nummeret til klasserepresentanten var opptatt, og jeg følte meg mer og mer ukomfortabel.
Sent på kvelden åpnet jeg garderoben og tok frem en blå kjole som Mats hadde kjøpt til meg til hans eget bryllup. Katrine og Mats overbeviste meg om at den måtte passe, og de prøvde den igjen og igjen. Til slutt fant de også passende sko, og Katrine tok meg til en frisørsalong hvor de farget håret mitt og ga meg en ny frisyre.
Det er nå et år siden, og Mats og Katrine bor hver for seg, men de er lykkelige. Mine grå hår har vokst igjen, men jeg har ingen å pynte meg for. Jeg lot håret stå som det var, sminket leppene lett men så fjernet jeg det med en serviett for å ikke virke for fræk.
Kaféen var full av liv da jeg ankom. Kari så meg med en gang og sprang mot meg:
Mats, du skjønne, så vakker du ser ut! Jeg er så glad for å se deg!
Solveig smilte litt svakere, men det gjorde meg ikke dårlig, snarere yngre. Vi satte oss ved bordet, men en annen avbød Kari en stund, så jeg bare drakk juice og så rundt meg mens musikken spilte.
En kjent sang fra studietiden kom på, og en stemme ropte over musikken:
Kan jeg invitere deg til en dans?
Jeg så opp og gjenkjente ham med en gang:
Det er Lars Sæther fra den parallelle gruppen. Han giftet seg i tredje semester, og jeg har alltid lamentert over det siden jeg likte ham.
Mats, du ser så fin ut, jeg er på mitt første alumnimøte og kjenner ingen, men du er umiddelbart gjenkjent!
Lars rakte meg hånden, og jeg tok den, stod opp og begynte å danse. Rykende øyne fra Kari fulgte med da hun kom tilbake til bordet vårt. Vi danset flere sanger i stillhet, før Lars plutselig spurte:
Mats, kan jeg følge deg hjem? Jeg er allerede skilt, men hvis du har en mann hjemme, vil jeg bare følge deg fordi det er sent.
Han fulgte meg hjem, men dagen etter møttes vi igjen og har ikke gått fra hverandre siden.
Katrine hjalp meg med å velge kjole og sko til mitt bryllup. Jeg har begynt å bli litt rundere, og snart vil jeg bli bestemor. Det føles litt pinlig å være en brud i denne alderen.
Katrine hvisket til meg:
Mats, du er så vakker! Vi er så glade for deg og Mats, og du kan være lykkelig i enhver alder, det er ikke forbudt!
Jeg tenkte på dette mens jeg så på min ektefelle Ole ved bryllupsskapet. Kanskje er det endelig min tur til å føle meg verdt.
Jeg har endelig tilgitt meg selv og tillatt meg å være lykkelig.
**Lærdom**: Selv om livet kaster deg i mange roller mor, arbeidstaker, enke, ung i hjertet er det aldri for sent å omfavne egen lykke. Man må bare gi seg selv lov til å tro på den.
