Er det sant at ekteskapspapirer er sterkere enn å bare bo sammen?
fleipet mannfolka om meg.
Jeg har ingen planer om å dra på trettiårsreunion med kullet fra studiet, jeg får bare nedtur etterpå.
La de gå, de som har truffet opp hvert år de merker nok ikke engang at de har forandret seg, ropte jeg i telefonen til min eneste venninne, Margrethe, da hun ringte.
Men hvordan ser du ut nå, siden du er så redd for å vise deg?
spurte Margrethe undrende.
Vi så hverandre jo for fem år siden, og du var helt fin da.
Har du lagt så mye på deg, eller?
Det er ikke det som gjelder, jeg vil bare ikke, Ritha, ikke mas!
Jeg kjente jeg egentlig ville avslutte samtalen, håpet at Ritha forsto meg og heller tok runden på resten av kontaktlista vår.
Men denne gangen holdt hun meg fast i en jernklo:
Anette, det er jo ikke mange av oss igjen til og med!
Hva da, har noen gått bort?
Jeg skvatt litt.
Jeg føler meg jo ikke så veldig ung lenger, men ikke gammel nok til at jevnaldrende begynner å forsvinne.
Ikke sånn, nei.
Det er bare noen som har flyttet utenlands.
Husker du ikke?
Andreas gikk jo bort for 25 år siden, veldig ung.
Det har jeg fortalt før.
Så ikke vær så vrang.
Hele kullet er invitert, fire klasser, men egentlig er vi bare tretti igjen.
Forresten, fikk du giftet bort sønnen din til slutt?
Da kan du unne deg en kveld ute.
Margrete pratet videre, men tankene mine vandret igjen til Andreas, han med de mørke ringene under øynene og alltid så tungt blikk.
Gutta syntes han var pysete, men han hadde hjerteproblemer.
Så rakk han aldri å realisere drømmen sin om å bygge en flott bro i byen vår.
Hva har egentlig jeg fått til, annet enn å bli hodestups forelsket i Ivar, formann på byggeplassen der jeg selv fikk jobb etter studiet?
Han jobbet turnus hjemmefra, og kalte meg kona si foran folk.
Han sa at det var et tegn på ekte kjærlighet å leve sammen uten papirer.
En dag, da jeg skjønte jeg ventet barn, kom han ikke tilbake fra turnusen.
Viste seg at han hadde kone og tre barn, hun var blitt syk og han sluttet på jobbenjeg fikk det aldri engang høre direkte fra ham.
Da måtte jeg slutte på byggeplassen selv, før noen snudde seg mot meg.
En av gutta dro den siste fleipen:
Tydeligvis er det noe i det, ekteskapspapirer varer lenger enn samboerskap?
Jeg orket ikke bry meg lenger, en nabo fra blokka ordnet jobb til meg i nærbutikken.
Jeg jobbet to dager i uka, også da sønnen min, Marius, kom til verden.
Mamma passet ham, selv om hun mente det var håpløst at jeg hadde rotet meg bort på denne måten.
Du fostret opp en som meg!
ropte jeg tilbake da hun tok helt av.
Jeg ville du skulle bli ordentlig, jeg betalte for heltidsstudier for ingenting!
Eplet faller ikke langt fra stammen, mamma, svarte jeg og angret med en gang…
Vi klemte og gråt sammen, men det forandret ingenting.
Hva skulle vi ellers gjøre?
Da Ritha ringte til femårsjubileet, gikk jeg ikke.
Der ville de bare snakke om familie, jobber og vise bilder mens jeg skrubbet gulv på tre ulike steder, i blokka, på barneskolen og i barnehagen.
Hva skulle jeg si til dem egentlig?
Eller hva hadde de å si til meg?
For Marius kunne jeg ha tålt alt, han var min eneste glede.
Siden, da Marius begynte i barnehagen, bestemte mamma seg for at plikten var gjort og flyttet til søsteren i bygda, med behov for frisk luft.
Så snudde lykken litt.
Jeg fikk plutselig en 50%-stilling som ingeniør, på linje med utdannelsen.
Da Marius begynte på skolen greide jeg å hente ham rett etter skolen, og flere misunte ham at han hadde mamma hjemme så tidlig.
Senere begynte en mann på jobb å vise interesse, men jeg stoppet det med en gang.
Marius trengte ikke en fremmed mann i huset.
Faren hans kunne ingen erstatte jeg ville bare få trøbbel.
Jeg fikk etterhvert full stilling og begynte å tjene OK, men jeg følte meg alltid mindreverdig.
Klærne var enkle, håret farget jeg ikke, og snart kom det inn grå hår.
Jeg hadde ingen rett til å være synlig, mente jeg.
For hvem var jeg?
Hun som hadde ligget med en gift mann, nesten stjålet en far fra tre barn.
Nei, jeg skulle ikke pynte meg, ikke vekke oppsikt.
Og jeg trodde ikke på at noe forhold kunne ende godt.
Skilt var jo alle rundt meg hva hadde jeg som ikke de hadde?
Likevel vokste Marius opp til å bli en god gutt.
Han reiste på sommeren til bygda til mormor og grandtante, hjalp til i hagen, satte poteter, rødbeter og gulrøtter.
Plukket bær og la ved i vedskjulet.
Til og med mamma innrømmet til slutt at hun var heldig, med en så snill gutt.
Så hva skulle jeg med kafé og klassenreunion etter tretti år…
Alle disse tankene suste gjennom hodet mitt på brøkdelen av et sekund, og jeg hørte Margrethe for tredje gang rope gjennom telefonen:
Så husker du det?
Kaféen rett over gata fra gamle studenthjemmet, neste fredag klokka tre.
Kan du ikke komme?
Jeg trenger deg der, da slipper jeg å sitte alene.
Det skal innrømmes stemmen hennes skalv, og før jeg visste ordet, svarte jeg:
Ja, jeg kommer…
Telefonen lå igjen på kjøkkenbordet, og jeg angret.
Jeg gikk bort til speilet, vurderte ansiktet mitt, tenkte jeg skulle ringe igjen og si det var en feil.
Men klasserepresentanten var opptatt hele kvelden…
Sent på kvelden åpnet jeg skapet og dro frem den blå kjolen jeg hadde fått av Marius til bryllupet hans.
Marius og kona, Natalia, måtte nærmest tvinge meg inn i prøverommet den gangen, men til slutt var vi alle enige; denne kjolen passet meg.
Sko valgte de også, og Natalia dro meg til frisøren for hårfarge og styling.
Det var for ett år siden.
Marius og Natalia bor for seg selv nå, og er glade.
Gråhåret har kommet tilbake hos meg, ingen å pynte meg for.
Men denne kvelden la jeg håret, tok på kjolen.
Litt leppestift, men tørket det fort vekk, det ble for vågalt.
Kaféen bugnet av lyd og folk da jeg kom presis.
Margrethe så meg med én gang og kom løpende:
Anette, så pen du er!
Jeg er så glad du kom!
Margrethe hadde også lagt på seg litt, men hun kledde det faktisk.
Vi satt og pratet, så ble hun opptatt med noen andre.
Jeg satt og nippet til appelsinjuice, hørte på musikken og så meg rundt.
Noen hadde virkelig gjort et stykke arbeid med spillelisten.
Det var bare gamle sanger fra da vi var unge og håpefulle studenter.
Vil du danse?
hørte jeg en stemme over musikken.
Jeg så opp og kjente ham igjen med en gang Lars, fra parallellklassen.
Han giftet seg i tredje klasse, og jeg hadde likt ham den gang.
Anette, så flott du er blitt!
Det er første gang jeg er på et sånt jubileum, jeg kjenner jo ingen bortsett fra deg med én gang.
Han rakte frem hånden.
Jeg tok den og vi danset flere danser under taushet.
Så sa Lars plutselig:
Kan jeg følge deg hjem?
Jeg sier det med én gang jeg er skilt for lenge siden.
Men om du har noen ventende hjemme, så vil jeg bare følge deg fordi det er blitt sent.
Lars fulgte meg hjem.
Neste dag traff vi hverandre igjen, og siden var vi sammen.
Bryllupskjolen og skoene fant vi sammen, Natalia hjalp til.
Hun var gravid, og snart skulle jeg bli bestemor.
Jeg følte meg nesten flau over å være brud.
Men jeg tillot meg selv å bli lykkelig.
Natalia hvisket til meg:
Anette, du er virkelig vakker!
Jeg og Marius er glade på dine vegne det er aldri for sent å være lykkelig, uansett alder!
Det slo meg: Mens jeg satt ved bryllupsbordet og så over på Lars, visste jeg nå kan også jeg tillate meg å være lykkelig.
Endelig tilga jeg meg selv.
Hva tenker dere?
Kommenter gjerne og gi et like hvis du kjenner deg igjen.
Press «Like» and get the best posts on Facebook ↓
