Jeg er 38 år gammel, og i to år har jeg bodd sammen med en mann som er fem år eldre enn meg. Han heter Eirik og har vært gift før. Han har to barn og en ekskone, Astrid, som stadig er arbeidsledig og som ringer eller sender meldinger hver kveld for å be om penger eller hjelp med ett eller annet.
Jeg har aldri vært gift og har ingen barn. Kanskje noen tenker at jeg ikke forstår hva barn og familie betyr, men jeg forstår det, virkelig. Det jeg ikke forstår, er hvordan man kan bo med én kvinne, nesten som om man er gift, og likevel springe til en annen kvinne hele tiden natten blir urolig og tidene går i sirkler.
Astrid, ekskona til Eirik, virker som om hun vil ha ham tilbake. Hun ringer hver dag, alltid med en ny grunn. Eirik drar til henne straks han er ferdig på jobb, og jeg ser ham ikke igjen før sent på kvelden, mens jeg drømmer om snødekte broer og folk som forsvinner inn i tåka. Vi klarer ikke engang å feire jul sammen, bare oss to; det rekker aldri før det er en ny samtale, et nytt uhell, og Eirik må gå. Hvorfor må Eirik dra?
Hele familien hans bor her i nærheten, venner og slekt finnes i hvert eneste hus; det føles som om de venter på at han kommer. En merkelig og kald logikk sier meg svaret hun vil ha mannen min tilbake. Jeg har fått nok, jeg går i ring inne i hodet mitt. Hva skal jeg gjøre? Skille meg? Jeg har prøvd å snakke med Eirik, men ordene forsvinner uten svar, som snøflak i desembervinduet.
