Kjære dagbok,
I dag tenkte jeg tilbake på de første dagene etter Tinas og min bryllupsfeiring i Oslo. Hun var lysende blond, jeg hadde mørkt hår som skinner i sola, og vi elsket hverandre så dypt at vi snart fikk vårt første barn. Etter to år med ekteskap kom vår lille jente til verden.
Fødslen var vanskelig; den lille hadde viklet seg fast i navlestrengen og klarte ikke å komme ut med en gang. Anestesiologen måtte umiddelbart gi henne ekstra oksygen før hun ble plassert i morens seng. Tina ble flyttet til en annen rom, så hun fikk først se dattera ti timer etter fødselen. Da hun endelig fikk se henne, ble hun stående helt stum av overraskelse. Sykepleier Janne bar den innpakkede babyen som en dukke, la henne på bordet for å pakke henne ut, og under linnen lå en liten, rødlig jente med overraskende lange krøller.
Er du sikker på at dette er vår? spurte Tina forsiktig.
Jeg kan garantere 100% at dette er akkurat din, sa Janne. Mødre tar straks med seg barnet til rommet, og bare vår lille lå i hyperbar kammer en kort stund. Din mann er sikkert også rødlig, la hun legge til med et glimt før hun forsvant gjennom døren.
Tina stirret på den lille og klarte ikke å tro egne øyne. Plutselig begynte barnet å gjøre grimaser og lete etter morens bryst med munnen, før hun ropte høylytt gjennom hele avdelingen. Jeg forsøkte å pakke henne inn, men hun skrek stadig høyere til jeg endelig la henne på brystet, og da roet hun seg.
Da jeg kom for å hente dem hjem, så jeg på henne med et usikkert blikk, men sa ingenting. Hjemme begynte vi å grave i slektstavlene, ringte foreldrene våre og oppdaget at min oldemor på farssiden var en rødlig, krøllete polsk kvinne. Etter henne ble kun mørkhårede født, så det var naturlig at vår lille hadde arvet den røde håret.
Etter den første badeøkten tørket Tina henne med et håndkle og løftet henne opp. Jeg så på henne og ropte:
Hun ser ut som en vårdags løvetann!
Selv om vi hadde valgt navnet Tiril, ble hun straks kalt Løvetann av oss, og til slutt fikk hun kallenavnet Maja blant venner.
Maja vokste opp som en livlig jente, nabokvinnene kalte henne “Latterkula”. Hun gråt kun når det virkelig var noe å gråte over. Da hun fylte fire år, dukket de første fregnene opp på nesen.
Mamma, hva er dette? spurte hun nysgjerrig.
Det er fregner, og engler har dem også. Jo flere du har, jo flere mennesker må du hjelpe, måtte jeg svare mens jeg kysset henne på kinnet. Jeg forsto ikke at hun tok disse ordene på alvor, men de ble en del av hennes indre.
I sandkassen hjalp hun alltid andre barn som begynte å gråte. Hun la fra seg sine sandborger, løp til den lille, strøk håret deres og talte beroligende ord. Barna stoppet straks å gråte, og hun ble stadig mer overbevist om at hun var en engel.
Når andre barn så den store dukken hun bar, begynte de å kreve en liknende. De brøt ut i tårevåte protester, men hun løp bort og ga dem sin egen dukke. Når hun kom hjem, lå dukken på sin plass. Jeg visste ikke at Tinas og den andre morens innsats med iskrem og små løgner hadde gjort at dukken alltid kom tilbake, men Maja trodde dette var naturlig hun var jo en engel.
I femte klasse, på vei hjem fra skolen, så hun en eldre mann som hadde knapt klart å binde skoene sine på fortauet. Mens han bøyde seg, traff en gutt i femte etasje ved et uhell en stor potte med en ficus. Potten fløy ned, og før Maja rakk å rope, sprang hun til mannen og dyttet ham kraftig til siden. Han falt, og potten traff ham rett på føttene og knuste i millioner biter. Mannens sinne forsvant umiddelbart og ble erstattet av takknemlighet.
Du er som en engel, ung dame. Du reddet meg fra døden, sa han, og det bekreftet Majas tro på at hun var født som en engel.
Hver vår fikk hun flere fregner. En dag stod hun foran speilet, så på de krøllete røde lokkene, de store blå øynene, de røde leppene og de nye fregnene på nesen, og spurte:
Mamma, hvor skal jeg finne så mange uheldige mennesker som trenger min hjelp?
Jeg, overrasket, svarte:
Hva mener du, kjære?
Se på nesen min, fortsatte hun hvert år får jeg flere fregner, og hver fregn betyr en ny person jeg må hjelpe.
Jeg prøvde å forklare at fregnene er solens kyss, men hun var overbevist om at hver fregn var en person i nød. Jeg husket hva jeg hadde sagt da fregnene først dukket opp, og omfavnet henne med en overraskelse: Ingen barn husker hva foreldre sier når de er fire år gamle. Jeg så på min lille engel, tok henne i armene og sa:
Du er virkelig min løvetann, min engel.
Som tenåring fortsatte hun å hjelpe eldre over gaten, bar aviser til dem, og ga bort sin is og sjokolade til en gammel dame som sto og funderte på hva hun skulle kjøpe. En gang, da hun handlet i en matbutikk, så hun en eldre kvinne som stod og nølte ved melken og smøret. Uten å tenke på seg selv, kjøpte hun begge og ga dem til damen, mens hun selv gikk tomhendt.
En dag, på et fortau i Trondheim, gikk en kledd kvinne med en duft av eksklusiv parfyme forbi henne. Kvinden så på Maja med forargelse:
Hva gjør du, unge dame?
Beklager! Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg gjorde det, men du har en helt fantastisk duft, og jeg ville gjerne vite hvilken…
Før hun rakk å fullføre, hørte de bråstoppende bremser og et voldsomt smell. En beruset sjåfør hadde krasjet inn i den rike kvinnens luksuslexus. Kvinnens bil ble knust, og hun grep tak i Maja og hvisket:
Du er en engel! Du er min engel!
Da høsten hadde slått til, sto hun i en metro med en lue med dusk, og en ung mann med rødt krøllete hår og fregner på nesen spurte etter veien til Stortorvet. Da hun så ham, lo hun høyt. Han lo også, og de lo sammen under den lette regnet eller snøen som falt.
To år senere fikk de en liten gutt med røde krøller en ny løvetann, en ny engel. I fire år fikk han også fregner og spurte:
Mamma, hva er dette?
Jeg svarte ham:
Det er fregner, og engler har dem. Jo flere fregner du har, desto flere mennesker må du hjelpe.
Dette har lært meg at de små tegnene vi ser i andre et rødt hår, en krølle, en fregn kan være påminnelser om at vi alle bærer en del av englenes oppgave. Jeg har forstått at å hjelpe andre ikke handler om store gjerninger, men om de enkle, stille handlingene som gjør verden litt lysere.
Jeg skal huske å være en løvetann for de som trenger et kyss fra solen.
