Erik Larsen var kun sytten år gammel, men hans mor, Anna Larsen, hadde allerede sekstifem år på nacken. På skolen ble han stadig ertet av klassekameratene, som ropte «gammel dame» hver gang han kom med henne i skolegården. De unge foreldrene i klassen ble hyllet for sine friske ansikter, mens Erik måtte stå ved siden av sin skjelvende bestemor Maren, som kom for å hente ham fordi de unge foreldrene aldri kom.
Skammen gnagde ham som en råtende gnist. Flere ganger rømte han fra hjemmet og forsvant i flere uker. Hver gang kom Kjersti, hans nære venninne fra nabolaget, og bad ham om å komme tilbake, om å finne roen igjen. Han trodde kun hun hadde såret ham med sine ord, at hun hadde såret ham dypt.
En kald vintermorgen banket en nabo på døren hans. «Kjersti har fått hjerteinfarkt», sa hun, «og ligger på Oslo universitetssykehus. De sier det er din skyld, for du har aldri vært der for henne». Erik kjente en kald bølge av skyld skylle gjennom kroppen, men han kunne ikke forstå hvordan han en gutt som aldri hadde gjort henne noe ondt kunne bli anklaget for så alvorlig en sak.
Etter en snøstorm, da kulden lå som en tung dyne over gatene, oppdaget Erik et lite sammenkrølt barn i en søppelkasse ved siden av den gamle fabrikken i Grünerløkka. Han tok det forsiktig opp, så på den lille kroppen som frøs i den bitende vinden, og bestemte seg for å ta barnet med seg hjem. Han ga seg selv navnet «Lars», og lovet å oppdra barnet som sin egen sønn. Samtidig lot han sin egen familie dø i skammens mørke, mens Anna fortsatte å bære århundrets byrde alene.
Kjersti, nå i sykehusets hvite rom, så på Erik gjennom glasset med tårevåte øyne. Da han, med knuste hender og knust hjerte, rev seg inn i rommet, falt han på knærne, låste leppene om hennes hånd og ba om tilgivelse. Kjersti, som lenge hadde barst av kjærlighet, løftet ham opp og sa: «Du er min sønn, uansett hva folk sier».
Erik sank ned på gulvet, den kalde krystallklare luften i sykehuset presset mot ham, mens en stille bønn om frihet fra skam og forsoning ekkoet gjennom rommet.
