Rett til ikke å ha dårlig tid
SMS-en fra fastlegen dukket opp da jeg satt ved pulten min på kontoret, midt i et utkast til enda en e-post. Jeg rykket til av vibrasjonen fra mobilen som lå ved tastaturet.
«Prøvesvarene er klare, kom innom før kl 18», stod det kort.
Klokka på skjermen viste 15.45. Det er tre holdeplasser med trikk til legesenteret, regning med kø i resepsjonen og venterommet, selve konsultasjonen og så hjem igjen I tillegg ringte Sigurd, sønnen min, og lovte å stikke innom «hvis han rakk det». Sjefen min, Grethe, hadde nevnt på morgenen at hun trengte en ekstra rapport. I veska ved beina lå papirene jeg skulle gi til moren min i kveld.
Skal du ut og ordne noe etter jobb igjen? spurte Marianne, min kontornabo, da hun så at jeg så på klokka.
Ja, det må jeg, svarte jeg på automatikk, selv om nakken allerede var klam under blusen og trettheten dunket ubehagelig i brystet.
Dagen sneglet seg avgårde som seigt deig. E-poster. Telefoner. Chatten med kollegaene som aldri tok slutt. Utpå ettermiddagen stakk Grethe hodet ut fra kontoret sitt.
Linn, hør her. Entreprenøren maser om å få oversikten på fredag, men jeg skal vekk i helgen. Kunne du tatt det? Ikke noe stort, bare å samle noen tabeller. Tar kanskje tre-fire timer, kan gjøres hjemme.
Ordene «ikke noe stort» hang i lufta som en kommando. Kollegaen min til høyre grafset til seg musen, med hele kroppen vendt vekk, som om hun håpet å bli usynlig. Jeg åpnet munnen for mitt vanlige «selvsagt», men akkurat da var det en stille summing fra mobilen i lomma. Appen min hadde sendt et varsel: «Kveldstur 30 min». Det var jeg selv som hadde lagt inn slike påminnelser etter nok et blodtrykksjokk i sommer. Stort sett hadde jeg sveipet dem vekk.
Nå gjorde jeg det ikke. Lot blikket hvile på varslet, som om det var noe levende som ventet på svaret mitt.
Linn? sa Grethe.
Jeg trakk pusten dypt. Hodet sang, men inni meg vokste det frem et litt sta og overraskende rolig behov: Hvis jeg sier ja, blir jeg sittende utover kvelden igjen, får vondt i korsryggen, og på søndag er det klesvask, matlaging, følge mamma til lege.
Det passer ikke for meg, sa jeg, og hørte med forbauselse hvor stødig det lød.
Grethe hevet øyenbrynene.
Hva mener du? Du pleier jo…
Det er mamma begynte jeg det jeg alltid brukte som unnskyldning for forsinkelser, men aldri som akseptabelt nei. Og så legen har anbefalt at jeg jobber mindre overtid for tiden. Beklager.
Egentlig hadde legen nevnt det bare i forbifarten, og for lenge siden. Men likevel.
Liten pause. Inni meg forventet jeg nå sukk, hint om «laget», «samhold» og «forventninger».
Greit, sa Grethe til slutt, tydelig på vei til å argumentere, men hun bare vinket bort saken. Jeg finner noen andre. Gjør det du skal.
Da døra lukket seg, kjente jeg at ryggen var gjennomsvett. Fingrene ristet rundt datamusen. Skylden kom snikende som en mus: Kunne jo bare sagt ja, hvor vanskelig kan tre timer på en lørdag være?
Men ved siden av skyldfølelsen satt det noe annet, ukjent og nesten skummelt: Lettelse. Som om jeg satt meg ned etter å ha dratt på en altfor tung bag.
Om kvelden, i stedet for å haste innom senteret for «rapporttingene», gikk jeg rolig ut av legesenteret og skyndet meg ikke til trikkestoppet. Stod bare stille utenfor, pustet og merket hvor vondt beina var etter en dag med springing.
Mamma, jeg kommer til deg i morgen, sa jeg over telefonen etter å ha hentet prøvesvarene.
Kommer du ikke i dag? svarte mor, en tanke bebreidende som alltid.
Jeg er sliten. Det har blitt sent, og jeg må hjem og spise noe skikkelig én gang i blant. Jeg kjøper tablettene dine, ikke bekymre deg. Kommer innom i morgen tidlig.
Jeg var forberedt på motbør, men møtte bare et sukk i røret.
Jo da, styr selv du. Du er jo voksen.
«Voksen», tenkte jeg og smilte for meg selv. Femogfemti år, to voksne barn, nesten ferdig med boliglånet, men inni meg føles det fortsatt som om jeg må bevise at jeg er bra nok for noen. Datter, mor, medarbeider.
Hjemme var det stille. Sigurd la igjen beskjed i chatten: Kommer ikke, krise på jobb. Jeg satte på vannkokeren, skar tomater. Hendene rakk nesten til støvsugeren gulvet var fullt av hybelkaniner. Men i stedet satte jeg meg ved kjøkkenbordet, helte opp teen, lot koppen avkjøle litt mens jeg bladde i boka jeg hadde begynt på i ferien.
Fortsatt kvernet stemmen inni meg: Klesvask, gryter, rapport, sjekke nettet etter ny klinikk til mamma Men den var ikke lenger så høy. Mellom alle må og bør hadde det dukket opp en sprekk, en stille tanke: «Det kan vente litt».
Jeg leste langsomt, gikk tilbake om jeg hadde falt ut. Oppdaget plutselig at jeg bare satt og glodde ut vinduet uten å ha dårlig tid til noe som helst. Lysene fra bilene gled forbi, noen få folk gikk med poser, noen hunder tuslet rolig ved siden av.
Det får være bra, sa jeg lavt til meg selv. Det er ikke farlig at gulvet ikke skinner.
Det kjentes ikke lenger kriminelt ut.
***
Neste dag var alt tilbake på normalt kaos, som om det aldri hadde vært noe «i går». Mamma ringte ni lett anspent:
Linn, rekker du å komme før lunsj? Jeg må få målt blodtrykk til klokka elleve, legen kommer på hjembesøk.
Jeg er på vei, svarte jeg allerede mens jeg dro på meg dongeribuksene og stappet blodtrykksmåleren i veska.
Sigurd sendte en lydmelding:
Mamma, hei. Vi har en sak om leiligheten, rekker du en prat i kveld? Litt økonomi, både jeg og Mari er usikre.
Etter sju? svarte jeg, og stakk føttene i skoene. Skal innom mormor.
Igjen? mumlet han.
Igjen, sa jeg rolig.
På bussen kranglet noen med sjåføren, plastposer raslet i hjørnet. Jeg duppet litt av med blodtrykksapparatet i fanget og våknet nesten rett utenfor blokka til mamma.
Mamma møtte meg i morgenkåpe med sitt velkjente misfornøyde blikk.
Du er sent ute. Legen kommer, og her ser det ut som et bomba møblerhus, sa hun og pekte mot stua der klær lå i en haug på stolen.
Før ble jeg alltid anspent og fikk plutselig dårlig samvittighet: «Her løper jeg rundt, og du?» Skyld og slit om hverandre. Nå stoppet jeg på dørstokken, satte veska ned og pustet.
Jeg så for meg rutinen vår, de samme tirader og såre følelser, så meg selv tørke tårer og finne på unnskyldninger overfor barna om hvorfor jeg igjen ikke orket humør.
Mamma, sa jeg lavt. Jeg vet du blir stressa. La oss først få klart bordet, så tar jeg klærne etterpå. Jeg har ikke uendelig med krefter.
Mamma rynket panna, åpnet munnen som for å si imot, men så ut som hun så noe nytt i ansiktet mitt. Ikke sinne, ikke bønn, bare ro.
Ja ja, sett da utstyret frem.
Da legen dro, ble mamma stående og fikle med morgenkåpa, og stemmen hennes var mykere.
Jeg gjør det ikke for å være vanskelig. Det er bare så skummelt å være alene.
Jeg stod og skylte kopper i varmt såpevann. Noe inni meg tinte og gjorde vondt samtidig.
Jeg vet, svarte jeg. Jeg synes også det er skummelt, innimellom.
Mamma fnyste som om det var å ta for hardt i, men det ble annen stemning i rommet, som om kimingen mellom oss var blitt litt slakkere.
***
På vei hjemom gikk jeg innom apoteket i blokka. Foran meg i køen stod Karianne fra oppgangen hun pleide alltid å halse rundt med barnevogn og tunge poser, men i dag virket hun rådvill.
Jeg skjønner ikke hvilke vitaminer mannen skal ha, sa hun, mumlende. Legen skrev opp to navn, men det er tilbud på alt mulig og jeg roter.
Vanligvis ville jeg nikket og gravd meg ned i mobilen, nok å stri med selv. Men nå kjente jeg hvor kjent og hjelpeløst det føltes. Mor hadde nylig bedt meg skrive ned medisinskjema hun glemmer ofte. Jeg stod selv i vinter med en liten lapp og ante ikke hva som var hva i hyllene.
La meg sjekke, sa jeg.
Vi gikk til siden, jeg tok på lesebrillene, gransket lappen. Forsto, spurte farmasøyten og pekte ut riktig pakning.
Tusen, tusen takk, sukket hun. Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle begynne. Du kan dette, vet jo mamma di er syk.
Jeg smilte.
Kan og kan. Men jeg har vært borti det.
Ute i gata nølte hun.
Hvis det er noe senere, kan jeg be deg om råd av og til? Mannen min leser ikke på slike lapper.
Før ville jeg svart: «Bare kom når som helst», for så å ergres hvis hun ringte sent. Nå hørte jeg etter inni meg, om dette var noe jeg ville bære på enda en «oppgave».
Ring gjerne, men helst på dagtid, svarte jeg.
I det jeg sa «på dagtid», ble jeg nærmest overrasket over min egen stemme. Mine kvelder var faktisk like gyldig grunn som andres medisiner.
Karianne nikket godmodig, og det gledet meg mer enn ord.
***
Senere lagde jeg enkel middag. Ingen store kjeler bare pasta, litt kylling og agurkskiver. Kjøkkenet var litt rotete, på stolen lå Sigurds skjorte, i hjørnet en kurv med usortert tøy. For ti år siden ville jeg ikke satt meg før alt var strøkent.
Nå dyttet jeg bare vaskekurven unna med foten.
Da Sigurd ringte, lød stemmen spent.
Det er ikke bare-bare. Vi kan få lån, men egenandelen er høy. Kan du hjelpe litt, mamma? Vet du har hjulpet før, men…
Jeg lukket øynene et sekund. Slike spørsmål skraper i et sårt sted. I tankene dukket gamle innbilte feil opp «jeg var ikke flink nok», «tjent for lite», «valgte feil». Jeg husket også hvor mye jeg brukte på eksmannens mislykkede firma.
Hvor mye trenger dere da? spurte jeg.
Han svarte. Ikke uoverkommelig, men det ville gå utover små oppsparte penger. Slike jeg tenkte å bruke på «en dag» havet, ny fryser, nye tenner til mor.
Det raslet inni brystet. Der lå ikke bare tall, men alle avbrutte planer, ikke fullførte drømmer: aldri flyttet ut av Oslo for jobb, aldri skrevet ferdig hovedoppgaven, ble værende for lenge hos feil mann.
Selvfølgelig skal dere få litt, men ikke hele summen, sa jeg ettertanke. Dere må finne halvparten selv.
Mamma… sa Sigurd skuffet.
Sigurd, jeg er ikke en minibank. Jeg har også et liv. Og jeg må ta hensyn til meg selv.
Tyst noen sekunder. Jeg ventet den vante skyldfølelsen, men den kom ikke. Bare litt uro. Og ro.
Skjønner. Vi finner en løsning. Takk for det du kan.
Vi pratet litt til om jobb, om Mari, om TV-serier. Etterpå satt jeg ved bordet, lyttet til klokka på veggen og kjente på vissheten: Noe i meg hadde forandret seg.
Så satte jeg meg ned ved skittentøykurven og følte et nærvær som om jeg selv på trettifem satt der: bustete, urolig, alltid redd for å gjøre feil.
Ja da, sa jeg stille til henne der inne. Vi ble ikke verdensmestere. Vi slapp opp for krefter. Men det betyr ikke at vi skal plage oss selv resten av livet.
Det var ingen stor filosofisk tanke, bare en type fred.
Jeg brettet sammen en t-skjorte. Så en til. Resten fikk være til i morgen. For nå kunne jeg tillate meg å la det være uperfekt.
***
På lørdag, for første gang på lenge uten ekstravakt, våknet jeg uten vekkerklokke. Kroppen ville hoppe ut av senga, men jeg tvang den ned. Lot krokføttene utenfor lyttet til naboens tråkk i trappeoppgangen.
Etter te og en rask runde med støvkluten, hentet jeg frem notatboken datteren min, Ingrid, hadde gitt meg til jul.
Mamma, denne er til deg. Skriv hva du har lyst til selv, ikke bare huskelister! hadde hun sagt.
Jeg hadde smilt, men lagt boka bort. Hva skulle jeg notere? Enkeltmennesker som meg driver bare med «må»-saker, tenkte jeg.
Nå åpnet jeg en blank side. Ingen himmelhøye planer kom. Ikke rundreise i Asia eller nytt yrke. Jeg kjente etter. Orket ikke flere prosjekter.
Så skrev jeg forsiktig: «Vil av og til gå kveldstur uten mål». Og under: «Bli med på datakurs på biblioteket».
Ikke språkkurs, ikke keramikk bare å bli tryggere på det jeg allerede gjør. Lei av å spørre Sigurd om hjelp hver gang jeg skulle booke time på helsenorge.no.
Jeg la boka i veska og gikk ut. I stedet for butikken dro jeg innom gårdsplassen. Noen gamle trær kastet lange skygger over benkene. To damer satt og snakket lavmælt om det samme som jeg alltid tenker på priser, helsa, barna.
Jeg gikk videre. Ikke fort, ikke sakte. I mitt eget tempo. I brystkassen var det en frihetsfølelse, som om jeg hadde tømt et skap for gammelt klenodium.
Jeg kan ikke leve helt nytt nå. Kommer fortsatt til å stresse, si ja, bli slitne. Men nå er det plass til å stoppe opp og spørre: «Er dette virkelig det jeg selv vil?»
På vei hjem gikk jeg innom Bydelsbiblioteket, forbi ukentlige turen min uten å ha vært der før. Inne luktet det bøker og støv, en kvinne i hjemmestrikket vest smilte bak disken.
Kan jeg hjelpe deg?
Jeg lurte på kurs for eh, voksne. Om data. Jeg vil bare skjønne mer, sa jeg.
Hun smilte til meg.
Vi har faktisk ny gruppe nå snart. To kvelder i uka. Skal jeg sette deg opp?
Ja, gjerne, svarte jeg.
Da jeg førte opp alder, føltes ikke «55» som et nederlag. Mer som en milepæl en plass der jeg hadde rett til å la være å stresse.
Da jeg kom hjem, stod stekepanna urørt; Sigurds skjorte like uryddig. Mammas prøver og e-post fra Grethe lå fortsatt på bordet.
Jeg satte fra meg sekken, hengte av jakka, gikk ut til vinduet og lot bare blikket hvile mot bakgården. Pusten var roligere, beina mykere. Jeg visste at jeg straks ville vaske opp, ringe mamma, besvare e-posten. Men nå hadde det dukket opp et rom for meg selv. En kopp te, en bokside, en liten kveldstur.
Og akkurat det var plutselig det viktigste jeg hadde.
