7. juni
I dag føltes alt annerledes. Fortsatt kan jeg kjenne stemningen fra morgenstunden, da latteren rungende fylte lageret. Sjefen, Tor Arnesen, lo så han nesten mistet pusten og slengte en spøk mot meg mens jeg feide foran den gamle Volvoen på rampeplassen.
“Fikser du den så er lastebilen din,” ropte han, og folk frydet seg over hvor nedlatende han var mot meg, tilsynelatende bare den gamle vaktmesteren. Men etter noen minutter forsvant all latteren så fort at det ble helt stille.
Alt startet da motoren på traileren hostet seg gjennom sine siste sekunder og stoppet for godt. Tolv tonn tomater under presenningen, som skulle vært kjølelagret hos NorgesFrukt om fire timer. Lastebilen sperret veien for alle andre midt på terminalen i Oslo.
Tor Arnesen, sjefen min, kastet seg rundt panseret, omringet av mekaniker, et par sjåfører og den faste innleide bilmekanikeren Jan Erik, en tung kar med lærjakke og gullkjede rundt håndleddet.
“Torgeir, hva sier du?” spurte Tor og grep tak i Jan Erik.
“Motoren er låst. Elektronikken har takket for seg. Du må ha berging og full overhaling, minst ti timer.”
“Jeg har kontrakt. Ett feilskjær da er jeg ferdig!”
Jan Erik trakk på skuldrene og fisket frem rullings fra lomma. Sjåføren stirret frustrert på mobilen. Tor brølte til mekanikerne og sjåførene, skyldte på alle for at de ikke fulgte med, og at alt alltid faller på ham.
Jeg kom ruslende med kosten fra det fjerne lageret. Mitt navn er Olav Kristiansen, og ja de unge sjåførene har alltid ledd av meg og kalt meg “professor kosten”. En gammel og sliten herremann, grå i håret, med dype rynker i ansiktet og alltid med en trofast feiekost i hendene.
Jeg så rolig på motoren. “Tor Arnesen, kan jeg kikke?” mumlet jeg. “Det tar fem minutter.”
Alle snudde seg mot meg. Jan Erik lo først, så fulgte sjåførene.
“Skal du feie panseret, bestefar?”
Tor trakk munnen opp, og noe glittret bak øynene sinne, fortvilelse, trangen til å utfordre noen. Han hevet stemmen så alle hørte:
“Du vet hva, Olav? Skikkelig deal: Fikser du det på fem minutter lastebilen er din. Ordner papirene, jeg lover. Hvis ikke, trekker jeg fra lønnen din for all ventetiden. Går du med på det?”
Alle brølte av latter, noen tok opp mobilen for å filme.
“Se nå, nå blir bestefar rik!”
“Kom igjen, professor, nå må du vise deg!”
Jeg nikket og la kosten forsiktig fra meg, tørket hendene på den gamle arbeidsjakken og fant fram en rusten, sprukken skrutrekker fra lommen.
“Ta ut kabelskoen,” sa jeg enkelt.
Tor Arnesen fniste fortsatt da jeg bøyde meg inn under panseret. Jan Erik røykte og så på, mens de andre mumlet og filmet, noen med sympati, andre med skadefryd.
Mine hender jobbet rolig, men presist. Gamle, arrdekte hender, vant til olje og hårde ting. Jeg strammet en ledning, blåste rent i en slange, strøk over kabelnettet. Unge føtter trakk seg nærmere, mobiler knipset.
“Vri om nøkkelen,” sa jeg til sjåføren.
Han himlet med øynene, men gjorde det. Motoren hostet én gang, to så surrer den jevnt og stødig.
Det ble helt stille. En kråke landet på taket. Ingen lo lenger.
Jan Erik mistet sigaretten. Tor åpnet munnen, men sa ingenting. Sjåføren stirret som om han ikke trodde på instrumentene.
“Fiks ferdig,” sa jeg og tørket fingrene. “Det var bare oksidert kontakt og en tett slange. En bagatell.”
Jeg tok opp kosten og begynte å gå. Tor stod målløs.
“Vent hvordan i all verden visste du dette?” spurte han.
“Jeg jobbet tretti år på militærverksted i Raufoss. Repareret rakettsystemer. Fabrikken stengte på 90-tallet, kona døde, og jeg mistet leiligheten til svindlere signerte dokumentene uten å skjønne. Siden har jeg reist rundt.”
Tor rev etter meg og tok meg i armen brått, men ikke hardt.
“Vent. Jeg mener det faktisk.”
Jeg snudde meg. For første gang så Tor meg virkelig.
“Lastebilen gir jeg deg nok ikke, det var en sprø spøk. Men du får premie jeg lovet det, og jeg skal holde det. Si meg heller hva trenger du?”
Jeg løftet blikket. Så sjefen rett i øynene.
“Jeg trenger ikke penger. Har ikke noe å bruke dem på. Gi meg heller en ordentlig verkstedplass. Slik at utstyret ikke svikter. Her er det mest midlertidige fiks olje blir ikke skiftet, filtre er tette. Det var flaks nå, men neste gang har vi ikke marginer.”
Tor blunket. Jan Erik snudde og gikk, uten å si farvel. Sjåførene forsvant stille hver til sitt.
“OK,” sa Tor kort. “Vi ordner verksted. Fast jobb der. Med ordentlig lønn.”
Jeg nikket, tok opp kosten og ruslet mot lageret. Gikk like rolig, like ydmykt men folk stod bak meg nå og fulgte med i stillhet.
Etter en uke fikk vi verksted på terminalen. Ikke luksus, men utstyr jeg selv valgte. Tor investerte. Kanskje det var dårlig samvittighet, eller bare at han innså hva han hadde oversett.
Nå blir jeg kalt Olav, ikke bare “professor kosten”. De samme unge sjåførene som lo av meg, står nå i kø med spørsmål forgasser svikter, clutch slurer. Jeg forklarer kort, uten unødvendige ord, men så forståelig at alt faller på plass.
Jan Erik dukket aldri opp igjen. Tor avsluttet avtalen trengte ikke tjenestene lenger. Jan Erik ringte og ba om å få det gamle tilbake, men Tor la på uten å nøle.
Jeg bruker fortsatt den gamle jakken og gummistøvlene. Men nå er det ikke kosten jeg holder det er verktøyet. Og skulle noen nye spøke om mitt antrekk, stopper de erfarne dem straks:
“Ikke skam deg denne mannen har sett mer enn du kan ane.”
En dag kom Tor til verkstedet der jeg sto med en gammel motor. Han ble stående i døra, betraktet de hendene som jobbet.
“Olav hvis du ikke hadde fått motoren i gang da, jeg hadde faktisk trukket lønna di. Forstår du?”
Jeg løftet ikke blikket. Tørket av en del, la den på benken.
“Jeg forstår. Du var redd og sint. Folk sier mye dumt i sånne stunder. Men jeg hadde ikke noe å tape. Det kunne ikke bli verre for meg.”
Tor stod litt til. Ville si noe, men fant ikke ordene, og gikk.
Jeg tenker ofte at mennesker kan gå ved siden av hverandre i årevis og likevel aldri se den andre. De ser titler, klær, rolle men ikke personen. Noen venter ikke på anerkjennelse, bare på muligheten til å vise at de duger. Jeg fikk min mulighet. Fem minutter var nok til å snu folkets syn, og min egen hverdag. Ikke med pomp og prakt, men ved å starte en motor.
