Jeg har vært sammen med Ingrid i fem år nå, og alle rundt oss har begynt å forvente at vi tar det neste steget. For seks måneder siden fridde jeg, men Ingrid har vært nølende til å gifte seg. Til å begynne med var jeg tålmodig, men etter hvert har hennes ubesluttsomhet begynt å tære på meg. Foreldrene hennes minner henne stadig om at hun, som nå er 25, burde være gift.
Sannheten er vel at Ingrid ikke føler at jeg er den rette for henne. Til tross for at forholdet vårt alltid har vært rolig og greit, får hun ikke ro med tanken om at noe er galt. I det siste har hun fått sterke følelser for en av sine kollegaer, Even. Men Even har allerede kjæreste og dessuten har han ingen planer om å gifte seg med noen. Kanskje var det nettopp den usikkerheten de to har til felles, som har gjort at Ingrid og Even har klistret seg mer og mer sammen. Hun har til og med begynt å lure på om han kunne være den hun leter etter.
Selv om presset fra meg ble større og større, klarte ikke Ingrid å forplikte seg til noe bryllup. Til slutt satt jeg en frist for oss: Enten gifter vi oss denne høsten, eller til vinteren. Motvillig gikk hun med på å vente til vinteren, men vekten av avgjørelsen ble for tung for henne. Hun forlot meg og søkte trøst hjemme hos foreldrene sine.
Samtidig giftet en kollega av oss seg med kjæresten sin, og Ingrids interesse for Even dalte. Nå står hun midt i ingenting ventende på at den ene, rette skal dukke opp. Hun tviler på om hun faktisk setter pris på et godt forhold, eller om hun bare lytter til magefølelsen sin som sier at jeg ikke er den riktige. Ingrid fortsetter å lete, mens hun håper at det finnes noen der ute som virkelig passer for henne selv vet hun ikke om en slik person egentlig eksisterer.
Når jeg tenker på alt dette, tenker jeg at det aller viktigste er å lytte til seg selv ikke bare til det alle andre mener eller forventer. Det koster å være ærlig, men å bli værende i noe halvveis vil aldri gi ekte lykke. Kanskje er det nettopp motet til å gå sin egen vei som er den viktigste lærepengen her.
