1. september
Jeg tenker ofte tilbake på hvordan alt startet mellom meg og Amalie. Vi har vært bestevenner helt siden barnehagen, og vi bor nesten vegg i vegg i et rolig boligstrøk i Bergen. Foreldrene våre likte hverandre, så det var bare naturlig at de bestemte seg for å sende oss på samme skole og til og med i samme klasse. De ba kontaktlæreren pent om å la oss sitte sammen foran i klasserommet. Det var mange unger i klassen, de fleste gutter, så pappa syntes jeg kunne beskytte Amalie om det ble noe bråk. Jeg husker vi begge gledet oss til å begynne på skolen, og det meste gikk lett både sosialt og faglig.
Men det forandret seg da vi begynte i tredje klasse. Mamma merket det først at jeg ikke var meg selv lenger. Jeg var urolig, nervøs og ville knapt stå opp om morgenen. Flere ganger ba jeg henne om å få bytte skole. Det var helt ulikt meg, så mamma ringte moren til Amalie for å høre om alt var bra der. Det var det tydeligvis ikke.
Det viste seg at Amalie hadde det akkurat likt. Hun spurte også foreldrene om å bytte skole. I dag, etter undervisningen, så mamma blåmerker på armen min. Vi bestemte oss for å dra sammen til skolen for å finne ut hva som egentlig skjedde.
Kontaktlæreren forsikret oss først om at alt gikk fint, kanskje det var noen krangler i friminuttene på skoleplassen. Akkurat da kom en gjeng unger brasende inn, ropte og laget ståk. Mødrene våre så seg rundt og så at guttene dro i klærne mine og litt lenger borte i kjolen til Amalie.
Mødrene våre løp til for å beskytte oss, men ingen gadd å lytte. Læreren prøvde å roe barna, men det hjalp ikke. En av jentene løp opp til rektorskontoret. Først da ble det stille.
Mammaene våre var rasende. De nektet å la saken være. Nå ville de enten samle foreldrene til bøllene til et møte, eller gå til politiet for å anmelde volden mot oss. Rektoren prøvde å berolige dem og lovet å invitere foreldrene på møte neste dag.
På vei ut fortalte rektoren dem lavmælt hvordan disse barna var fra velstående hjem. De hadde aldri respektert noen, avbrøt lærerne i timene, og plaget andre barn. Foreldrene hadde blitt kalt inn før, men det hjalp aldri de var ikke bedre enn barna sine.
Neste dag møtte mammaene våre opp på skolen til avtalt tid. Foreldrene til bøllene var allerede der. Læreren hadde advart om at det ville bli tøft. Foreldrene ropte, forsvarte ungene sine, og lyttet ikke til noen forklaring. De ble ufine mot læreren. Bare rektoren fikk dem til å være stille, men det varte ikke lenge.
Nada skjedde til slutt, for de rike foreldrene dro sin vei og ba om å ikke bli plaget med slikt tull. Rektoren sukket og sa: “Hva skal man gjøre? Disse foreldrene bidro til å pusse opp skolen, så jeg kan ikke bare be dem ta barna ut.”
Hjemme forklarte jeg og Amalie endelig hvorfor alt var blitt vanskelig. De guttene plaget alle, slo og mobbet de ensomme på gangen. Vi ble banket opp bare fordi vi alltid gikk sammen. Bøllene tålte ikke det.
Til slutt bestemte mamma og Amalies mor seg for å bytte oss til en ny skole. Rektoren vår sa opp jobben, hun orket ikke styre en skole med så respektløse barn og enda verre foreldre.
Jeg håper inderlig at det blir annerledes på den nye skolen. Kanskje jeg og Amalie kan få være barn igjen, uten frykt.
