Kjære dagbok.
Kleopatra så ikke sin egen skyld i dette. Hun satt ikke igjen med noen følelse av å ha gjort noe galt. Det var bare én gang hun ikke klarte å styre seg, hun satt etter en katt, rykket til i båndet hardere enn nødvendig, og matmoren falt. Men det var jo aldri vondt ment fra Klepa – det var instinktene som tok over.
Livet har alltid gitt Simen en på nesen: «Ikke stikk deg fram, du passer ikke inn her, hold deg i bakgrunnen.» Og Simen holdt seg der. Livet hadde jo rett – bedre å ikke stikke seg fram, da blir man friskere. Naturen hadde virkelig tatt i på hans bekostning: liten, tynn og svak.
På skolen ble han mobbet, kalt for «pingle», og tidvis fikk han en lærepenge for sikkerhets skyld. Venner hadde han knapt, bare én – Per.
«Det går over når jeg blir voksen,» tenkte Simen den gangen. «Voksne er fornuftige. De gir ikke dumme kallenavn eller utdeler ørefiker uten grunn.»
Å, så feil han tok.
*****
Med ørefiker i voksenlivet var det faktisk bedre. Det var ikke vanlig å dele ut dem i tide og utide. Men med kallenavn…
Aldri før hadde Simen blitt kalt så mye – «stakkar», «knott», «yngel», «mus». Han ble såret, men klarte aldri å svare for seg. For til den lave veksten hans hørte en enorm sjenanse.
Og den sjenansen var verre enn det spinkle ytre. Nye forhold ble ikke noe av. Han omgikkes bare den gamle skolevennen Per og moren, så lenge hun levde.
Årene gikk. Simen jobbet som lagerarbeider i en butikk og drømte ikke engang om kjærlighet, selv om kollegiet var nitti prosent kvinner. Damene så på ham som en slags «regimentssønn». De passet på, beskyttet, og matet ham med hjemmelaget mat. For han var jo «stakkar, liten og puslete». Da han nærmet seg førti, var han blitt foreldreløs, og de medfølende kvinnene syntes synd på ham.
Slik fortsatte det, helt til den dagen han møtte Marit. Marit var en kvinne med stor K. Det var umulig å overse henne! Hun hadde høyde, fremtredende former, og en stemme som bar. Hun var praktfull!
Simen ble forelsket, håpløst. Han turde ikke engang nærme seg henne. Hva var han for henne? En loppe, en sølvmøll, et molekyl! Men livet har en spesiell humor. Og med den humoren bestemte det seg for å forene den lille, sjenerte pingen og den store, høylytte Marit.
Måten livet valgte var velbrukt, men sikker. Hvor mange ganger har en redder ikke forelsket seg i den reddede? Mange! Slik ble det også for Marit den dagen hun reddet Simen.
Det skjedde slik: Simen sto i køen til kassen. Bak kassen tronet den praktfulle Marit. Simen ble blek, rødmet, nervøs, og flyttet på en kartong med melk fra hånd til hånd. Da dukket det opp to unge lømler bak ham med et par flasker brennevin. De dyttet den spinkle Simen til side med skulderen:
«Du står bak oss, gamle. Vi har det travelt,» sa den ene.
En annen dag ville Simen ha sluppet dem forbi i stillhet, men ikke i dag. For Marit så på ham!
«Hør, gutter, still dere i kø. Lunsjpausen min er ikke uendelig,» pep han.
«Ikke mas! Vi sa du står bak oss, og da gjør du det!» Den ene gutten satte flasken sin på båndet. Den andre snudde seg og dyttet Simen lett i brystet: «Hold avstand, gamle!»
Simen ble purpurrød, åpnet munnen, men Marit rakk å si det først:
«I tur og orden!» tordnet hun fra kassen. «Og forresten, unge menn, kan jeg få se legitimasjon? Kanskje jeg ikke har lov til å selge alkohol til dere!»
Simens plageånder ble nervøse: «Å, kom igjen, vi har sju unger hjemme, og du maser om legitimasjon!» forsøkte en å spøke.
«Hør her, ‘unge fedre’, ikke tull med meg. Enten viser dere at dere er myndige, eller så stikker dere hjem til mamma og pappa,» befalte Marit.
Bak Marit hadde butikkvakten, Petter, allerede våknet til liv. Så de «unge fedrene» mumlet noe og trakk seg tilbake.
«For noen frekke drittunger!» sa Marit sint. Så så hun på Simen og la til, mildere: «Kom, Simen, jeg skal legge deg inn. Du rekker jo ikke å spise ellers. Og du må spise, du er så tynn. Selv smågutter tør å angripe deg.»
«Takk…» mumlet Simen. Han ville synke gjennom gulvet. «Nå er det helt håpløst. Jeg har ingen sjanse hos Marit. For en ydmykelse – redd for noen gutter! Men jeg visste jo ikke at de var gutter, de var så store!» tenkte han.
Men det ble helt motsatt. Fra den dagen endret Marit seg mot ham. Hun smilte, flørtet, og begynte å ta med hjemmelaget mat til ham. De andre butikkdamene trakk seg unna. Simen ante ikke hva Marit hadde gjort. Men en dag hørte han kvinnene hviske:
«Musa vår er blitt Marits trofé.»
«Ja, la det gå. Kanskje hun gifter seg med ham, og så kan hun fete ham opp.»
Simen ble ikke så lei seg for å være et trofé: «Da er jeg verdifull for henne!» tenkte han. «Da setter hun pris på meg. Og derfra er det bare et steg til kjærlighet. Inntil videre klarer vi oss med min kjærlighet. Den rekker til to.»
Denne tanken drev Simen til handling. Han tok mot til seg, overvant sjenansen, og inviterte Marit på date. Hun sa ja. Ord for ord, møte for møte – det ble et forhold, og til slutt bryllup.
Men ekteskapet skuffet Simen. Marit utpekte seg umiddelbart som familiens overhode. Det hadde vært greit nok, men måten hun så på rollen som overhode var ganske spesiell. I hennes verden skulle overhodet ikke bare bestemme og kontrollere, men også ha full rett til å oppdra og straffe.
Å, så mange ganger Simen fikk gjennomgå for den minste forseelse. Enten hang han lysekronen feil, eller tørket gulvet dårlig, eller glemte å vaske tallerkenen sin… Simen holdt ut. Til tross for alt elsket han sin redningskvinne, Marit. Han ønsket så inderlig å bli elsket tilbake. Han håpet at alt kunne bli annerledes. At de skulle venne seg til hverandre og leve i harmoni.
Illusjonene og restene av kjærligheten ble slått ut av Simen av én eneste ørefik.
«Din ødelegger, pingle, stakkar!» skjelte Marit den kvelden. «Kan du gjøre noe som helst riktig? Taus? Det burde du ikke være! Fortell meg heller hvor jeg skal finne en ny kopp som denne! Denne var fra bestemor, gammel, min favoritt! Hendene dine er klønete, du klarer ikke engang å vaske opp! Jeg blir så sint!»
Simen rakk ikke å svare. Da Marit gikk tom for ord, gikk hun over til handling! Hånden hennes var tung. Men da Simen fikk klarhet i hodet, forsto han: «Det er på tide å skilles! Jeg hadde nok av ørefiker i barndommen!»
Med krangling og skjellsord ble de skilt. Simen ble nok en gang skuffet over mennesker og lovte seg selv å aldri forelske seg igjen.
Tiril ble også slått av livet. Helt ufortjent. Hun var et syn – svart, lang, stor. Hele tolv kilo med lykke! Men av en eller annen grunn var det ingen som ville ha så mye lykke. Så Tiril vandret fra hånd til hånd.
Den første eieren likte ikke utseendet hennes: «Dette er en slags overvekst-dachs, kanskje en super-dachs! Kort sagt, feil type. Ikke aktuelt. Har aldri drømt om en blandingshund.» Han ga henne raskt videre til en venn.
«Hva slags rase er dette? En dachs i kjempeformat?» spøkte vennen. «Stor! Moren må ha hatt seg med en basset. Og for en bjeffing! Perfekt, den kan vokte hytta.» Men Tiril klarte ikke å vokte. Hun bjeffet ikke når hun så potensielle fiender, men når hun følte for det.
«Unyttig hund!» skjelte de. «Tomme bjeff! Du spiser mye, men vokter ingenting. Og du har trampet ned alle blomstene og gravd opp plenen. Du må finne en annen eier.»
Med nød og neppe fant de en ny eier – en eldre dame, hyggelig på alle måter, men veldig treg. Tiril lovte seg selv å være en god hund. Men det gikk ikke.
Tiril så ikke sin egen skyld. Det var bare én gang hun ikke klarte å styre seg – hun satt etter en katt, rykket i båndet hardere enn nødvendig, og matmoren falt. Men det var aldri vondt ment, det var instinktene. Matmoren ble bare forskrekket, heldigvis. Var det en grunn til å skilles? Men mennesker er uforståelige.
«Jeg klarer ikke å håndtere henne!» klaget den falne matmoren i telefonen. «Livet mitt er verdifullt. Finn et hjem til henne, ellers slipper jeg henne ut.»
Den hun snakket med, må ha gjort en innsats. Tiril fikk en ny familie – ekte, med tre personer: en mann, en kvinne og et barn.
«Tiril, ikke mobb lille Andreas!» befalte mannen. «Ellers får du bank!» Tiril hadde ikke tenkt å mobbe den lille. Men gutten hadde egne planer: «Du skal være hesten min,» sa fire år gamle Andreas og prøvde å ri på henne. Tiril vred seg og knurret. Hun var stor, men ikke noen hest.
Andreas ble sint og skrek. Matmoren ble sint og skjelte. Mannen tok frem beltet. Tiril gjemte seg. Mannen ble rød i ansiktet, skrek og truet med å gi henne til dyrebeskyttelsen.
Det var uvisst hvordan dette ville ende, men en dag kom en venn på besøk til mannen. Tiril krøp ut fra under sengen for å se hvem som kom. Vennene viste seg å være en liten, tynn fyr som het Simen.
«For en stakkar,» tenkte Tiril. «Min eier er mye større. Denne fyren er sikkert også feil type, som meg.»
«Hei, Per, det var lenge siden!» Simen omfavnet Tirils eier. «Jeg ser du har fått nytt familiemedlem. Hund? Jeg ble nettopp skilt, forresten.»
«Gratulerer, det var på tide! Og jeg her vil gjerne ‘skille meg’ fra denne hunden. Jeg har angret hundre ganger på at jeg tok henne inn,» sukket Per. «Uoppdragen, slem, knurrer på Andreas, og når jeg skjeller henne, gjemmer hun seg under sengen. Kort sagt, jeg vil gi henne bort.»
«Hva? Hvorfor gi henne bort med en gang?» Simen så med sympati på Tiril. «Uoppdragen, sier du. Men har du oppdratt henne? Skjelle og straffe er ikke oppdragelse. Hun trenger en hundetrener. Jeg er ikke noen hundekjenner… Men meg prøvde de også å oppdra med skjellsord og ørefiker – det fungerte ikke.»
«Hva slags hundetrener, Simen? Jeg har ikke tid til familien en gang, jeg sliter som en hest! Kona har heller ikke tid til det. Hør, siden du er så klok, kan du ta Tiril?» foreslo Per. «Du er alene og fri nå. Oppdra henne så mye du vil. Det er en god idé. Alle vinner: vi, Tiril, og du!»
«Jeg kunne tatt henne, men vil hun det? Hun er jo vant til dere, sikkert?» Simen så spørrende på Tiril.
«Han liker jeg definitivt,» tenkte Tiril. «Han snakker fornuftig, har ingen barn, så vidt jeg forsto, og han er jo selv ustandard. Da forstår han meg bedre enn andre! Jeg må vise at jeg er med!»
Hun logret et par ganger.
«Se der, hun er ikke imot!» gledet Per seg. «Får håpe du klarer deg med henne. Og hvem vet, på en hundepark kan du kanskje møte kjærligheten.»
«Det skal du ikke ønske. Jeg er mett,» viftet Simen bort.
Den kvelden gikk de hjem sammen, han og Tiril.
Det viste seg at å klare seg med Tiril var mye enklere enn med ekskona. Hun var ikke vrang, skrek ikke over småting, og brukte i hvert fall ikke labbene. Hvis hun ikke forsto med en gang, forsto hun andre gang. Dessuten elsket hun Simen! Han var alt for henne: venn, eier, hele verden.
De gikk på hundeskole, luftet i parken, lærte, lekte og pratet. Simen var lykkelig over at skjebnen den kvelden fikk ham til å besøke den gamle skolevennen.
«Hunder er definitivt bedre enn mennesker,» tenkte Simen. «Tiril er et bevis. Klok, vakker, lydig. Vel, kanskje ikke helt lydig ennå, men det ordner seg.»
Men det varte ikke lenge. Han oppdaget at det også finnes fantastiske mennesker – snille, forståelsesfulle, omsorgsfulle. Før visste Simen ikke hvor de holdt til. Men nå fant han ut: på hundeparker er det fullt av dem. Mange har Simen blitt kjent med takket være Tiril. Noen har han blitt venn med.
Og hvem vet? Kanskje en dag forelsker han seg i en eier av en spisshund eller en grand danois. Ikke akkurat nå. Men Simen utelukker det ikke.
