Prisen for en ny sjanse

Prisen for en ny sjanse

6. februar

Av og til føles det som om jeg spiller hovedrollen i en film jeg aldri har meldt meg på. Jeg sto der i stuen, ansikt til ansikt med Eirik. Han lente seg litt over mot meg, stemmen hans nesten myk, nesten forsiktig men jeg hørte den spente undertonen. Han spurte igjen, tryglet nesten: fortell meg alt. Jeg lovet jo at jeg ikke skulle bli sint, sa han, men øynene hans de gjennomskuet alt, jaget frykten gjennom meg. Jeg skalv inni meg, men utad virket jeg rolig.

Kan du ikke bare fortelle meg? Jeg lover jeg ikke blir sur, sa han, men jeg kjente igjen det blikket. Den gamle mistanken lå under, den som alltid gir meg frysninger nedover ryggen. Uansett, vi var jo separert på den tiden, la han til lavere.

Jeg pustet tungt, bet meg i leppa. Det irriterte meg hvor rutinepreget alt hadde blitt. Samme spørsmål hver dag, samme tvil. Hvorfor i all verden gikk jeg med på å prøve på nytt? Venner advarte meg om menn som Eirik, at de sjelden endrer seg. Men jeg håpet sånn trodde kjærligheten kunne alene reparere alt.

Så skiftet stemningen med ett. Eirik mistet all mildhet, og irritasjonen skinte gjennom, kald og kontant.

Jeg spør Oda, jeg. Datteren min lyver i hvert fall ikke for meg, sa han klokkeklart.

Det traff som et slag. Ansiktet mitt brant.

Bare gjør det! Men ikke glem at hun er bare fem år, og hun har opplevd mer enn nok det siste året! Hun har vært med besteforeldre, naboer, barnevakter jeg har jobbet for å forsørge oss! Hvorfor maser du? Er det så viktig hvem jeg har vært sammen med eller blitt kjent med? Dette angår ikke deg! Eirik, ærlig talt, jeg har allerede forlatt deg én gang tror du virkelig jeg ikke tør å gjøre det igjen?

Eirik frøs et sekund, kanskje overrasket over hvor hardt jeg svarte. Litt forlegen, men ironisk, skjerpet han igjen stemmen:

Men har du egentlig råd til å reise fra meg?

Han så hvor jeg bleknet, og skyndte seg å legge til:

Unnskyld, det var ikke sånn ment. Du overrasker meg bare, med hvor sta du er. Jeg har vært helt ærlig jeg skal ikke være sjalu. Kan du ikke prøve å stole på det?

Jeg fikk ikke tenkt meg om tok bare første og beste jeg fikk tak i, en sofapute og kastet etter ham mens han gikk mot døren. Han gliste bare, nesten fornøyd, og gjorde seg klar til å si noe vittig, men idet kom Oda løpende inn.

Lille Oda, lys vårlig kjole, kastet seg med et gledesskrik rundt benet til Eirik.

Pappa! Du er hjemme! Jeg har savnet deg sånn!

Han så på meg blikket sa tydelig: “Se hvem hun er gladest i.” Med dattera på armen dempet han stemmen, snudde seg mot henne alle spor av irritasjon forsvant.

Kom, vesla, vi går og leker. Mamma trenger å hvile seg litt, hun er sliten, sa han og fikk Oda til å le høyt mens han bar henne avgårde.

Jeg ble stående ved kjøkkenbenken, grep hardt om kjøkkenhåndkleet til knokene hvitnet. Jeg kjente på bitterheten inni meg: Nå bruker han Oda mot meg også. Tårene presset på, men jeg nektet å gi slipp. “Nok nå,” tenkte jeg. Nå får det være.

Om en uke er kursbeviset mitt klart det siste steget før jeg kan kjøpe flybillett. Hvor som helst, bare vekk herfra. Eirik har så feil om meg. Han tror jeg ikke kan stå på egne ben. Vi lever i 2020-tallet, fjernarbeid finnes overalt bare noen tastetrykk og jobbene står der. Jeg skal klare meg.

Jeg gikk bort til vinduet. Ute lyste vinterkvelden opp Karl Johans gate. Folk hastet avgårde, butikklokalene badet i varme lamper, snøfnugg la seg som et forsiktig teppe over fortauene.

Om ikke annet var det bra å flytte til denne byen, mumlet jeg. Her veier utdanning tungt, det skal ikke bli vanskelig å finne jobb. I hvilken som helst norsk by.

For første gang på lenge lettet det innvendig. Jeg hadde bestemt meg.

*****

Hvorfor ga jeg ham egentlig en sjanse til? Ikke engang jeg kan forklare det. Han påsto så overbevisende at han hadde forandret seg! Han lovet gråt nesten at alt skulle bli bedre. Kanskje jeg trengte å tro ham vi skulle jo bli en lykkelig familie igjen, gå turer i parken sammen, lage middag, le og bygge fremtiden.

Men løftene holdt bare én måned. Så gled alt tilbake mistilliten, kontrollen, de evige spørsmålene: “Hvor var du?”, “Hvorfor så lenge?”, “Hvem snakket du med?”.

Første skilsmissen skyldtes ikke utroskap, verken fra ham eller meg. Det var sjalusien hans. Eirik klarte aldri stole på meg ikke alene i butikken engang, ikke hos foreldrene mine, ikke med venninner. Han fant mistanker overalt. Venninnene mine han mente de var dårlige forbilder. “De flørter jo de vil bare ha menn,” pleide han å si. Jeg forsøkte å forsvare dem, men det var alltid han som fikk siste ord.

Etter hvert sluttet de å ringe. Alt kontakt forsvant. Jeg ble alene foreldre i nabobyen, ingen venner nær, ingen kolleger å støtte seg til. Oda trengte meg hele tiden, men jeg hadde knapt hjelp.

En kveld ved middagsbordet kom det helt ut av det blå.

Det er på tide vi får en til, sa Eirik.

Jeg hadde akkurat kjempet med Oda i tretti minutter for at hun skulle spise havregrøten hun var trassig, lo, helte grøten ut over duken. Jeg gråt nesten av utmattelse, men han bare så på meg og bestemte at nå, nå var tiden inne for barn nummer to. Jeg følte meg kvalt.

Du har altfor god tid, du. Nå som du skal gå på kurs også hvorfor det? Du skal jo ikke jobbe, sa han da jeg forsiktig nevnte utdanning.

Jeg vil utvikle meg, er det så galt? sa jeg lavt, stemmen sviktet nesten.

Når vi får en sønn, har du ikke tid til “vås” lenger, svarte han, bestemt som alltid.

Jeg var ikke forberedt. Jeg hadde nok med Oda. Dagen var som et maraton: mate, leke, trøste, sove. Eirik mente alvor. Jeg bestemte meg der og da: Nå må jeg sikre oss hemmelig. Trekke ut tiden. Planlegge.

Det toppet seg, da han forbød meg å dra i brorens jubileum. “For mange fremmede menn! Ikke trygt!” Ingen forklaring preller av.

Jeg orket ikke mer.

Mens han var på jobb pakket jeg sammen. Jeg ringte broren min, han ordnet varebil og stilte opp. Vi reiste stille og rolig, nesten usynlig. Jeg la igjen en lapp på kjøkkenbordet: “Unnskyld, jeg orker ikke mer. Oda fortjener ro.”

Samme dag leverte jeg skilsmissepapirene.

Rettsaken varte ikke lenge. Eirik krevde betenkningstid. Dommeren en eldre kvinne med lune men slitne øyne stoppet ham stadig, ba ham roe seg, ga meg ordet. Hun avslo ordningen om betenkningstid, skilte oss der og da.

Jeg ser ikke mulig grunnlag for å redde dette ekteskapet, sa hun rett ut. Jeg ønsker deg det beste, Sigrid. Etter fem år i denne stressende situasjonen, er det å forstå at du endelig trenger fred.

Jeg nikket en stor vekt lettet.

Jeg reiste hjem til foreldrene mine med Oda, fant meg jobb og bygget livet opp igjen. Det var ikke lett men jeg følte trygghet og takknemlighet da jeg bar Oda over dørstokken til mitt barndomshjem.

Jeg begynte på grafisk designkurs, alltid drømt om det. Før syntes Eirik det var bortkastet tid. Nå fikk jeg energi og glede av å lære nytt, å utfordre meg selv, lage skisser, leke med farger, utforske nye programmer. Mer og mer følte jeg at livet mitt var i bevegelse.

Sakte men sikkert fikk jeg nye bekjentskaper. To kvinner på kurs, en kollega, moren til Odas barnehagevenninne Jeg begynte å gå ut på kafé på små dater, bare kaffe og småprat, og for første gang på lenge følte jeg meg fri.

På kveldene satt jeg ofte på foreldrenes lune veranda med en kopp myntete, mens Oda lekte ute og lo sammen med søskenbarna. Alt var roligere, varmere, bedre.

“Sånn skal det være,” tenkte jeg. “Uten kjeft, uten anklager, uten frykt for å si feil. Bare leve, glede meg med min datter.”

Enda turde jeg planlegge fremover: bli ferdig med designkurset, ta småoppdrag, kanskje leie en egen liten leilighet nær mamma og pappa. Men året etter dukket Eirik opp igjen.

Det var på torget, jeg valgte epler på Bondens marked. Jeg nøt å bruke tid, trykket lett på fruktene for å kjenne om de var modne, plukket ut de beste med rødgule kinn. Mennesker gikk tett rundt meg, slo av en prat her og der, det summet vennlig.

Plutselig gikk det kaldt nedover ryggen noen så på meg, intenst. Jeg snudde meg, og der stod Eirik. Han så annerledes ut tynnere, mørke ringer under øynene, klærne hang. Men blikket var det samme.

Sigrid sa han lavt. Jeg har lett etter deg.

Refleksmessig tok jeg et skritt unna, holdt handlekurven foran meg som beskyttelse.

Hvorfor? stemmen min brast nesten, jeg forsøkte å skjule nervøse dirringer.

Jeg har forandret meg. Jeg skjønner hvor mye jeg har mistet. Jeg greier ikke leve uten dere.

Minnene skylte inn over meg første dansen i regnet, lyden av latter, Oda som lo i vognen da hun så regnbuen for første gang, kveldene foran peisen. Hjertet mitt knøt seg.

Kan jeg få en sjanse til? Bare én. Jeg mener det. Jeg vil vise at jeg har forandret meg på ordentlig, sa han, så inderlig at jeg tvilte.

Sannheten var at Oda savnet ham, spurte stadig: “Når kommer pappa?” “Hva gjør han?” Hun hadde blitt stille, lekte mer alene, tegnet tegninger av oss tre samlet. Alt jeg ønsket var at hun skulle være glad.

Så jeg ga etter med klare betingelser: Ikke noe nytt giftermål, ikke noe press, jeg ville møte venner, familie og kunne jobbe. Ingen papir på nytt før, om noen år. Han sa han skjønte.

Eirik tok oss til en annen kant av landet. Ny by, ny start, tenkte jeg. Men snart merket jeg hvor gjennomtenkt dette var jeg hadde ingen nettverk, ingen venner der. Avstanden hjem gjorde at også kontakt med mamma og pappa svant, alt skjedde under blikket hans.

Han organiserte når jeg kunne ringe mamma: “Vi ringer dem i kveld, de har morgen da.” Han var alltid i nærheten når jeg tok opp mobilen. “Hva snakket du og mamma om?”

Det verste var mistanken hans år etter skilsmissen trodde han jeg hadde hatt en annen. Han maste gjentatte ganger:

Vær ærlig var det noen andre? Jeg lover, jeg skal ikke bli sint.

Uansett hvor mye jeg forklarte at jeg bare jobbet og tok vare på Oda, stolte han ikke på meg. Gikk gjennom telefonen min, krevde å vite detaljer etter et hvert møte med naboen, med budet, med barnehagen.

Så, en kveld etter at Oda hadde lagt seg, smalt det skikkelig.

Hva driver du med på mobilen? Hvem skriver du med nå? Er det din nye kjæreste? sa Eirik og nappet telefonen ut av hånden min.

Gi deg! Det er bare Kari, venninna mi vi skal i parken med barna i morgen. Jeg har fortalt deg om henne!

Venninne, jada. Men hvorfor sender du smilefjes? Flørter du?

Hva er galt med deg? hvisket jeg sint, redd for å vekke Oda. Hvorfor klarer du ikke stole på meg? Jeg trodde du hadde forandret deg! Nå er vi tilbake der vi var kontroll, mistanke, null tillit.

Han stivnet. Et øyeblikk så jeg glimt av anger men det forsvant fort.

Hvis du ikke skjuler noe, så vis meg samtalene da, krevde Eirik.

Nei, svarte jeg, grep tilbake mobilen, trakk meg unna. Dette er nok. Jeg advarte deg. Ingen flere kontroller. Vi avtalte bedre.

Hva skal du gjøre? Du har ingen penger, ingen jobb Du klarer deg jo ikke alene, du.

Der tar du feil, svarte jeg, rettet meg opp, møtte blikket hans støtt. Jeg er ferdig med designkurset, har portefølje. Kari har allerede funnet småoppdrag til meg. Jeg er ikke redd lenger. Jeg klarer dette selv.

Da kom Odas lille, søvnige stemme fra soverommet:

Mamma? Hvorfor roper du?

Med én gang glemte jeg Eirik, løp inn til datteren min, satte meg ved sengen hennes, strøk henne over håret.

Alt er helt i orden, vennen min, visket jeg. Mamma har bare bestemt at vi skal på en ordentlig spennende reise ganske snart! Et sted med masse sol og gress, og mange lekeplasser. Vil du det?

Oda smilte, klemte meg.

Eirik ble stående i døråpningen, forvirret, oppriktig overrasket. Han skjønte kanskje for første gang at jeg faktisk kunne gå for godt.

Du går virkelig? spurte han lavt.

Ja, svarte jeg rolig. Denne gangen for godt. Oda trenger ro, og jeg også. Det får vi ikke med deg. Beklager.

*****

Eirik raste, tryglet, truet men han fikk meg ikke ombestemt. Jeg avviste ham klart og tydelig hver gang: Mellem oss er det slutt. Beslutningen er tatt.

Oda sørget i starten, hun spurte etter pappa, trillet tårer på skulderen min om kvelden. Jeg gjorde alt for å fylle dagene hennes med glede. Vi fant en koselig, lys leilighet nær en stor park. Nye farger på veggene, lekekasser, tegnebord det bidro til å løfte humøret.

Jeg meldte henne på kunstkurs hun strålte! På tredje timen var hun bestevenn med to jenter, lo, byttet farger, planla nye bilder for neste gang. Oda ble snart fylt av nye opplevelser, og minnet om de vonde årene bleknet.

Først ringte Eirik henne hver dag, spurte om dagen, om hun hadde malt, småpratet om alt mulig. Etter hvert ble det sjeldnere så bare korte tekstmeldinger. “Hei, prinsesse. God dag i dag?” Noe støtte kom i form av barnebidrag, men det var ikke mye knapt nok til maleutstyr.

Han innså at det ikke gikk lenger å komme inn på meg via henne. Mine grenser var tydelige, og Oda fant seg til rette i nye omgivelser.

Jeg følte for første gang på lenge at jeg kunne puste fritt. Vi gikk ofte tur i parken matet ender ved dammen, samlet fargerike løv, fløy med drage. Oda løp gjennom stien, ropte, lo det var lenge siden jeg hadde sett henne så sorgløs.

Hver gang jeg så det smilet, visste jeg at jeg hadde valgt rett. Ja, det var slitsomt å starte på nytt men friheten og freden vi opplevde, var mer verdt enn noe annet. Nå hadde vi vår egen lille verden: varm, trygg og full av muligheter. Her var det ikke plass til frykt, mistanker eller beskyldninger.

Sånn skal vi ha det. Nå og for alltid.